Det aller siste turmålet

Hvor heldig kan vi være? Solskinn, snø og fridager!

På årets aller siste dag bestemte jeg meg for å gjøre unna det aller siste turmålet i Trimtoppen - det vil si den siste av 13 ulike turmål i Bergensområdet som er med i konkurransen 2009. For de som ikke har fått det med tidligere:

5 registrerte turer i loggen – kvalifiserer til Bronsemerket
15 registreringer på minst 5 ulike turmål – kvalifiserer til Sølvmerket
30 registreringer på minst 10 ulike turmål – kvalifiserer til Gullmerket

Den første registeringen min var 26.06; da oppdaget jeg at det var en konkurranse fordi jeg var på Haugagjel-varden i forbindelse med den andre konkurransen; Topptrim. Men jeg begynte ikke for alvor med å registrere turmål før etter ferien, så fra 7. august og fram til i dag har jeg totalt registrert 65 turer til alle de 13 turmålene som er med i denne omgang. Etter at jeg oppnådde Gullmerket, må jeg si at det faktisk ikke er alle turer jeg har registrert like nøye, så noen flere har det vel kanskje vært? Men ut i fra statistikken kan jeg lese at jeg har vært flest ganger på Brushytten - totalt 20 besøk siden august. Hmmm, må si jeg er litt imponert over meg selv!

Men tilbake til dagens tur. Den gikk til det lite påaktede stedet Damsgårdsfjellet, en lillebror i forhold til fjellene omkring, og ikke spesielt reklamert for. Jeg kjørte til Frøyhallen ved Melkeplassen, der var det godt med parkeringsplasser og skilt merket tursti Damsgårdsfjellet. Fra den lille fotballbanen var det ganske bratt og mye snø, her må det innrømmes at det var partier der jeg måtte bruke både hender og føtter for å komme fram. Men etter en liten stund flater det ut, og jeg kunne gå oppreist. Noen hadde gått her før meg, og snøen bar uten at jeg gikk gjennom til knes. Og det var riktig deilig å gå med solskinnet i fjeset, glittrende snø og frisk luft. De 8-10 minusgradene kjentes godt, men etterhvert som jeg gikk ble jeg god og varm. Da jeg var nesten på toppen delte stien seg, jeg valgte å følge skiltet som sa Damsgårdsfjellet. På toppen hadde jeg fin utsikt i alle retninger, men så ikke snurten av skiltet som skulle markere turmålet. Så foresvev det meg at jeg hadde lest noe om Jonsokfjellet, og ganske rikitg kunne jeg se en høyde med en liten varde på toppen, ikke så langt unna. Siden turen opp hadde tatt knappe 35 minutter, bevilget jeg meg en ekstra runde bort for å se. Og ganske riktig, halvveis begravd i snøen fant jeg det siste turmål-skiltet. Jeg fikk registrert koden med sms og vel fornøyd meg meg selv kunne jeg konstatere; jeg er klar for neste års konkurranse!

Turen ned gikk ganske raskt, og der jeg hadde måtte bruke alle fire, kunne jeg nå sette meg ned på buksebaken. Likevel var det ikke veldig bratt - men i løpet av 1 og en halv time med gåing, og beundring av utsikten hadde jeg ikke truffet ett eneste menneske! Ganske merkelig - for fjellet har sin sjarm, og veien er ikke vanskelig å gå, så det fortjener litt flere turister. Oppfordringen herved gitt! Dette året har jeg vært på mange fine turer, mange av dem sammen med venner og bekjente. Og neste år- tjueti - håper jeg det blir enda flere med meg med på turmålene mine, det er så mange finesteder og mange hyggelige folk å gå tur med!

Snø

Joda, snøen ligger fortsatt!

Og erfaringen tilsier at det å prøve å gå på tur i snø, er ganske strabasiøst. i alle fall utenfor veiene. Så da får en tilpasse seg; på med ski. Å ta Fløybanen fra mellomstasjonene og opp er mye rimeligere og dessuten kortere vei for meg, så med bare ti minutter til neste avgang stormet jeg ut av huset. Husket på både votter og lue, penger og ski. Kom frem i det Fløybanen kjørte inn på stasjonen i Proms gate, men rakk ikke å få billett ut av maskinen. Og siden banen stopper så kort til på mellomstasjonene, snek jeg meg inn porten sammen med en mann, og spurte føreren høflig om jeg kunne kjøpe billett ombord. Det kunne jeg ikke. Men føreren var utålmodig etter å komme videre og ba meg bare gå inn. Jaja, gratistur til toppen - egentlig fortjente jeg det...for tidligere har det hendt flere ganger at jeg har kjøpt tur/retur og bare brukt en vei.

På alle mellomstasjonene oppover kom det på nye passasjerer, de fleste med kjelker og akebrett, men også noen skigåere og "fotgjengere". Underveis kom jeg på at jeg hadde glemt skismurning....æsj, bakglatte ski gir lite trivelig skitur! Men siden jeg hadde husket lommeboken, hadde jeg et håp om at de kanskje hadde skismørning i kiosken. Synet av alle souvenirene, elger, laksefisker, bryggehus, t-skjorter og alt det andre fikk meg til å tvile. Men aller lengst inne i kroken fant jeg tre sorter skismørning, og selv om prisen var stiv, ble det tur uten bakglatte ski.

Denne gangen la jeg veien om Skomakerdiket. På veiene innover følte jeg meg helt hensatt til et julepostkort. Nydelige, snøtunge trær danner nærmest en tunnel på deler av stien, og helt alene kunne jeg nyte skisporet og naturen- alle akebrettistene hadde selvfølgelig satt kursen mot Fløysvingene og Tippetue. I oppoverbakkene mot veien til Brushytten traff jeg en tidligere kollega, så det ble en lengre pratepause. Ved Brushytten var det relativt folksomt, men som sist var jeg nærmest alene etter jeg svingte av mot lysløypen.

Selv om klokken så vidt hadde passert 16.00 begynte det å skumre, og en del steder i lysløypen var det slett ikke lys. Men jeg kom meg tilbake til Fløybanesatsjonen uten knall og fall denne gangen. Og som seg hør og bør, løste jeg billett og ble med til Fjellveien. Her spente jeg på meg skiene igjen, og akkurat på denne tiden av dagen var det lite folk her, bare en mann med en liten, entusiastisk hund som hadde funnet seg et papirlommetørkle han ikke ville gi slipp på! Så selv om noen har funnet ut at Fjellveien bør brøytes, gikk det greitt å komme seg frem på ski, også nedover Persenbakken. I trappene måtte skiene av, og etter det var det ikke å tenke på mer skigåing. Jaja, det blir vel flere turer?

Skitur

Forkjølelsen holder på å gjøre meg gal - å sitte inne dag etter dag (uten høy puls) gir meg mareritt! Så i dag prøvde jeg å lokke med meg den yngre garde ut på ski, men den eneste som takket ja til tilbudet var min kjære ektefelle. Vi tok Fløybanen opp, og til tross for masse folk kom vi med føste bane og var oppe i løpet av få minutter. Gradestokken viste -2 grader, ikke så ille. Smørning og så i vei! Litt følelse av å gå i kø til vi kom til Brushytten, non var til fots med akebrett og kjelker, andre var som oss på ski. Men etter Brushytten var det ut i lysløypen, her var det ingen "fotgjengere" og sporet var godt beredt. Gjennom hele løypen til Åsebu uten å treffe noen - litt rart? I nedoverbakker blir jeg litt pysete og litt snødrev var det, så litt dårlig sikt kombinert med mine skrale skiferdigheter førte til et par knall og fall. Pytt sann!

Returen ned fra Fløyen ble litt mer spennende enn jeg setter pris på: alle akebrettene og rattkjelkene skraper bort snøen og steinene stikker gjennom hardtrampet snø - ganske vanskelig å stå på ski på. Og med folk som kommer mot en og noen som kommer i full fart bakfra, fant jeg ut etter en stund at det var bedre å gå til fots. Så med skiene under armen spaserte vi siste stykket hjem, og i Fjellveien ville det i alle fall ikke vært mulig å gå på ski...noen har funnet det for godt å salte og strø der?

Ja, ja...jeg kom helskinnet hjem fra vinterens første skitur, men neste gang tror jeg jeg tar banen begge veier!

Snø

Snø er vakkert der det ligger på bakken. Mye lysere og triveligere blir det også. Men når en prøver å gå på tur i snø som rekker opp over knærne, blir det ganske svett.

Her forleden dag hadde jeg tenkt med til skogs for å hente mose til diverse juledekorasjoner, men siden jeg ikke hadde noe å bære mose, kvister og lyng i, utsatte jeg det. Ingen god ide: dagen etter hadde det lagt seg mye snø over hele Bergen. Men etter flerfoldige turer opp og ned Fløyen vet jeg jo hvor mosen er - så opp i snø...og kostet vekk...og der fant jeg mosen, og lyngen og granbar og alt. I tillegg fikk jeg nydelig vintersol over fjellene på Laksevågsiden.

På vei ned Tippetue kunen jeg konstatere at mange har det gøy med snø - men noen ganger går det nok litt for hardt for seg. Resultatet kan bivånes her:

Neste gang jeg går på Fløyen tror jeg at jeg tar skiene på, men her sitter jeg 1.juledag og sliter med en forkjølelse som kom kastet på meg dagen før lillejulaften...blir nok ingen pokal på pulsklokken denne uken. Men jeg har fått en julegave som kommer til å utløse flere innlegg på denne siden: nå har jeg også blitt eier av hodelykt! Med tre innstillinger i tillegg til blinklys (når har man bruk for det?) kan jeg nå gå ut på tur både dag og natt - når jeg blir frisk igjen. Jeg antar det blir dårlig med bilder nattestid - men det kan jo åpne for helt andre turopplevelser? Følg med!

Tidvis får jeg tilbakemelding om folk som leser bloggen min og følger med meg på turer hit og dit - det er veldig hyggelig. Så inntil jeg legger ut på neste tur får jeg bare ønske mine lesere en fortsatt riktig god jul!

Pulsklokken -

er en tyrann!

Denne uken har vært litt slapp, har riktignok vært på noen turer og jeg trening i Vikinghallen, men det har liksom ikke vært den store gnisten denne uken. Og inntil i dag tenkte jeg at det fikk nå heller være...men så er det dette programmet på pulsklokken da. Innstilt på Maximise - dvs 6 timer i uken og pulssoner sånn og sånn og et visst antall kalorier som skal forbrennes - og premien: en liten pokal på skjermen når resultatene sjekkes etter ukens slutt.

Jada, jeg innrømmer det gjerne: jeg er lettlurt! Og jeg tror jeg har nevnt det før på denne kanalen? Men, denne uken lå jeg altså litt på etterskudd - og hadde tenkt å innfinne meg med at det ikke ble pokal denne uken. Men så samvittigheten eller hvem det nå er som tenker sånn "...hvis jeg bare går en tur sånn og sånn i dag..." og jammen la jeg i vei: opp Skredderdalen - nesten ikke glatt, og opp til demningen. I stedet for å gå over og opp til Brushytten gikk jeg til venstre og opp på Sandviksfjellet. Her er noen koselige stier, og få andre turgåere, noe som passet meg i dag. Ikke helt klar himmel, men opplett og ikke så mye vind. Vannet på demingene er frosset og alt ligger veldig i dvale. En liten sløyfe på toppen og ned igjen ved demningen ved Langevannet, men slett ikke ned Stoltzen - det er for bratt! Så jeg fortsatte langs vannet og kom ned igjen til Skredderdalen. Tja - dette førte til et solid utslag på pulsklokken - og siden jeg hadde en turavtale på ettermiddagen - kanskje jeg kommer i havn allikevel?

Luciafeiring

Turlaget har mange fine arrangementer. Luciafeiring på Fløyen er en av dem. Denne gangen trodde jeg at jeg hadde fått lånt noen barn til å bli med, men nei...de måtte tidlig hjem. Så avtalte jeg med en venninne, vi ble enig om at barn er vel ikke obligatorisk selv om det er barnas turlag som arrangerer? Men like før avmarsj, meldt hun av bud av gode grunner. Siste nødløsning: de jeg bor sammen men: men en etter en takket de nei til mitt glimrende tilbud om fakkeltog på Fløyen og lussekatter ved bålet ved Skomakerdiket. Kan det hende jeg har fått feil familie?

Ja, ja...siden jeg hadde bakt lussekatter og hatt kaffe på termosen gikk jeg da. Via Breistølen opp til barnehagen på Fløyen og videre til Fløybanestasjonen. Litt uorganisert oppmøte, så jeg tok meg en runde i det som var merket Nissløypen. Om sommeren hetter det trollskogen, og jeg må innrømme hadde jeg vært tre år gammel hadde jeg vært mektig skeptisk til de " nissene" jeg traff på innover i skogen.

Litt bedre da med en ekte nissemor, og nissefar og mange nissebarn som holdt til i skogen og brant bål ved en av de mange buene som er satt opp rundt i byfjellene! Disse gjorde seg akkurat klar til avmarsj, så jeg returnerte til Flybanestasjonen. Og ære den som har laget turløype med oppgaver...det varn mange barn og voksne som fulgte lyktene og postene

innover i skogen. Det så ganske artig ut! Nå var oppmøtet til turlaget begynt å flokke seg, med tente fakler var de et syn der de toget innover veien. Litt mørkere hadde gjort seg, men vakkert var det likevel med lysskjæret fra fakler innover i skogen.

Mange blide barn og foreldre, enkelte besteforeldre og kanskje en og annen som hadde bare blitt med? Litt på sidelinjen følte jeg meg der jeg sto alene for meg selv, så jeg la i vei på en egen tur. Etter en runde i skogen, kom jeg tilbake til nissefar og nissemor sitt bål. Det var ennå litt glør i bålet. Kunne jeg få fyr på det igjen? Jeg samlet det jeg fant av småkvist, knakk i småbiter og la på glørne. Blåse, puste , blåse...jo det glimter til i glørne,,,blåse, blåse...litt mer...og der slikker en liten flamme opp, og blir borte. Men urmennnesket i meg nekter å gi opp, og litt etter litt får jeg fyr. Og jeg henter mer ved, våte kvister som freser og lager rare lyder der de ligger på bålet. Men det brenner! Jeg skjenker en kopp kaffe og spiser en lussekatt og ser inn i flammene - jammen er det kjekt med bål! Jeg holder liv i flammene en stund, men begynner etterhvert å lure på om jeg kommer til å finne veien igjen - av erfaring vet jeg at det kan bli ganske beksvart på veien ned gjennom Tippetue. Dessuten er det Lucianatten - eller natten for mørkekreftene i gammel folketro....Åsgårdsreien var også på ferde denne natten - så tenn alle lys! Litt motvillig lar jeg flammene brenne ut, og tutler nedover. Ganske riktig - fra barnehagen og nedover er det så vidt jeg ser veien, men dreier likevel av med Breistølen. Der går det overraskende bra nedover stien og så er jeg tilbake i urbane strøk. Med bållukt i klærne....deilig!

Turlaget

Turlaget i Bergen har et veldig flott tiltak som de kaller Byfjellstrimmen. Helt gratis kan du bli med en turleder og flere andre turglade vandrere på tur til forskjellige fjell i Bergensområdet. Veldig kjekt å være med på når en skal utforske nye områder - å vite akkurat hvor stien starter, eller hvor en kommer ned, er ikke alltid like lett. Turleder Rita er nesten et helt tulag i seg selv, med opp til 50 turer i året, en imponerende innsats for turgleden!

Og denne søndagen hadde jeg virkelig tenkt å henge meg på turen, ikke fordi det var ukjent område, men fordi det også er mange hyggelige mennesker med på turene. Opp fra Eidsvågsiden, opp til Kvitebjørnen, Rundemanen og ned. Forrige tur måtte jeg avstå fra pga dugnadsarbeid i FAU på Rothaugen, og syntes jeg fortjente en tur før julestria setter inn for fullt. MEN så oppdaget jeg at turen begynte en time tidligere enn jeg hadde beregnet, og min mann spurte så vakkert om han kunne ta bilen....litt hektisk tankevirksomhet: Jo, jeg kunne jo ta turen opp via Stoltzen , og håpe på å treffe på turlaget på Kvitebjørnen. Og traff jeg de ikke, fikk jeg i alle fall en fin tur!

Som tenkt så gjort. Lav vintersol, litt overskyet, men ikke så kaldt, ganske mange folk i Stoltzen. Med fjellstøvler blir det uansett ikke noen rekordtid, og siden jeg skulle gå et godt stykke videre etterpå tok jeg det ganske med ro. På toppen lette noen amerikanere etter boken til å skrive seg inn i, heller høylydte....Men etter en kort drikkepause fortsatte jeg, selv med rolig tempo blir en svett av oppstigningen! Ved Langevatnet flirte jeg litt av oppslaget om at det nå er lov å bade her...men ikke før hadde rundet svingen, før jeg traff en bekjent som hadde gjort nettopp det! Huh...en hver sin lyst, men å bade i desember synes jeg ikke frister mye!

Ved Ankerhytten blir jeg hver gang like imponert - det er rimelig langt for en jernbit å bli kastet helt inn her på fjellet - det er da en skjønner litt om kraften som var i lufttrykket ved eksplosjonen på Vågen i 1942. Stien går bratt opp bak hytten, og så er en med ett i nesten høyfjellterreng. Lyngheier og god utsikt, og ganske kraft i i vinden!

Jeg kommer frem til Kvitebjørnen og flirer litt for meg selv...første gang jeg sto her var jeg på vei til Rundemanen. Nysnø skjulte stiene og litt tåke gjorde sikten dårlig, så da jeg sto på toppen av det jeg trodde skulle være Rundemanen, skjønte jeg ingenting da jeg så de kjente bygningene på neste topp. Jeg lurte alvorlig på om det hadde dukket opp et nytt byfjell, men skjønte i ettertid at det bare var mine geografikunnskaper som var litt mangelfulle. For de som har like dårlig lokalkunnskap - Kvitebjørnen ligger noen hundre meter nord for Rundemanen, men er litt lavere.

Nå tenkte jeg at jeg kunne se etter Turlagsgruppen, og jo ganske riktig: på vei opp til Rundemanen kunne jeg se en lang rekke personer i følge. Kunne det være de? Jeg fortsatte turen ned i kløften mellom fjellene, her ligger speiderne sin hytte Kåken, godt i ly mot vinden. Opp neste motbakke og opp på Rundemanen: og her blåste det skikkelig! Jeg ble stoppet av en turgåer som lurte på føreforholdene nedover, jeg kunne melde om frosne myrer og litt glatt hvis du gikk midt i stien, ellers fint. Men vinden var kald, så jeg fant meg en vegg i le der jeg kunne nyte utsikten og medbragt kaffe. Gruppen turgåere jeg hadde sett var ikke her i alle fall...men utsikten her oppe var upåklagelig: jeg kunne se langt ut i Øygarden, utenfor rekken av øyer så jeg det kvite havskummet på bølgene som slo mot land og undervannsskjær. I nord kunne jeg se innover Matrefjellene, snødekte topper under forgylte skyer. Etter kaffen gikk jeg raskt nedover skiveien, og ved Brushytten var det masse folk. Og midt inni klyngen så jeg Turlagslederen vår - men jeg syntes at nå var det litt i seneste laget å hekte seg på...så jeg svingte ned lysløypen, ned til demningen og nedover Skredderdalen.

Deilig tur! og den var unnagjort på under tre timer.....om enn alene.

Advent

Jammen santen har vi begynt på adventstiden, og siden vi ligger godt an med gruppeoppgaven, tok jeg meg en tur ut. Men synes liksom ikke helt at jeg bare kan dra ut på tur. Plantasjen var en god unnskyldning - vi trenger litt juledekorasjoner. Men fra Plantasjen til Veten er det jo ikke så langt...kan ikke underslå det fakturm at jeg reiste ut turkledd, med fljellstøvlene bak i bilen. Så spontant, tja, nei... Men nydelig solskinn, kaldt, litt vind - ja!

På vei oppover den gamle Trondhjemske postveien fra Melling, la jeg merke til hvor lavt solen går. Selv om solen etter klokken burde være på sitt høyeste, var det så vidt den hadde klart på kravle seg opp på himmelen, og der måtte den krangle litt om plassen med noen skyer som hadde slått seg til. Vel oppe på flaten tok jeg av fra grusveien innover frosne myrer, med akkurat nok svikt i underlaget til at det var behagelig å gå på.

Stien oppover Veten er ganske bratt, og all nedbøren vi hadde i forrige uke har tydeligvis fulgt stien nedover - minste motstands vei. Som igjen førte til at stien bar preg av å vare en frosset elv, dekket med puddersnø, sånn at det var helt umulig å se om det var glatt eller ikke. Men her og der hadde iskrystaller laget kunstverk, og strå med ispels er ganske fint å se på!

Einerbusker gir godt gripetak - og litt på siden av stien var det gress som ikke var fullt så glatt. Mannen som jeg traff, bedyret at det skulle nok gå bra, men jeg rådet han i alle fall til å gå forsiktig nedover. Hunden ble glad over å slippe båndet, og tilbød meg en pinne! Og løp henrykt etter den når den ble kastet nedover. God tur!

Jeg var kommet nesten helt til topps før føttene sklei vekk under meg, og jeg deiset i baken. Håndleddet klaget litt over sammenstøtet, og jeg så for meg juleforberedelser med gips. Men heldigvis - mine knokler tåler tydeligvis en del.

Oppe på Veten 487 meter over havet er det kjempeflott utsikt. 360 graders utsikt mot Nordhordaland, Vossafjellene, Øygarden og selvfølgelig Åsane. Det blåste friskt, så etter å ha besiktiget utsikten, vendte jeg nesen mot sør og nedover. Solen kjempet stadig om plassen, men skyene gav mer og mer etter. Like etter jeg forlot toppen brøt solen gjennom og med solskinn i blikket kunne jeg begynne på nedturen. Siden jeg hadde byttet ut vannflasken med termos med varm drikke, var jeg fast bestemt på å finne en solhelling med utsikt, men helst i ly. Nedover fjellsiden igjen, og jeg fant en koselig plass med utsikt og sol! Moccakaffe og banan smakte utmerket!

Jeg valgte en litt slakere og mindre glatt rute nedover. Det siste stykket gikk gjennom nydelig vestlandsk kulturlandskap, det finnes vel knapt noe vakrere? Gjennom lyng, over noen utmarker, gjennom noen gjerder og ned på postveien igjen. Skiftet skotøy og satte meg i bilen litt under to timer etter jeg hadde begynt på turen. Deilig!

Lørdagstur

har ikke helt samme klangen som "søndagstur". Men når solen skinner og man trenger litt frisk luft, må vel det være en grei betegnelse?

Etter å ha gått en del turer i mer urbane strøk, la jeg i vei opp Skredderdalen igjen. Denne gangen tok jeg av skogstien inn til høyre like etter broen. Det gikk ikke veldig fort opp den bratte skråningen, men det var heller ikke veldig vått, så jeg skal ikke klage. Vel oppe, der det begynner å flate ut fikk jeg øye på noe: to kraftige staurer, oransjemalt på toppen. Hm...en portal? orienteringsløype? en ny sti???

Nysgjerrig som jeg er, var det jo bare en måte å finne ut det på: jeg gikk mellom de to staurene, og fikk straks øye på en ny. Jo - jammen meg noen har begynt å lage en merket sti her....et øyeblikk så jeg for meg horder av bergensere på tur på "min sti", ikke noe jeg frydet meg over akkurat....

Men foreløpig ser det ikkke ut il å være noen fare for det - men noen har tatt seg bryet med å merke en sti innover i skogen, og bort til Fløyvarden. Et par steder har de også lagt ut "tømmerbroer" og felt trær så man lettere kommer frem.

Vel fremme ved Fløyvarden tok jeg stien nordover, det var et mindre heldig valg på en dag som denne. Selv om det var rimelig godt vær, har det vært mye regn i det siste. Stien nedover her var både våt og sleip. Heldigvis har noen satt opp tau til å holde fast i, og de fikk jeg god bruk for! Veldig koselig når en kommer ned i granskogen, mosekledd bunn med barnåler er et herlig underlag å gå på. Gjennom skogen på nesten bortgjemte sitier, ut på grusveien, ned Tippetue og over Breistølen hjem. Og så: etter en varm dusj, klar for enda en 50-års dags feiring. Gratulerer!

Monsterregn

...et nytt ord på meterologifronten? I alle fall: denne uken meldte de monterregn på torsdag og fredag, jeg så for meg at jeg skulle ut på tur i øsende regnvær, godt innpakket og fullt rustet mot himmelkreftene. Jeg gikk riktignok ut på tur, men i et regnvær som ikke var verre enn normalt. Litt skuffet måtte jeg konstatere at mesteparten av monsterregnet hadde kommet mens vi sov - men, jeg fikk likevel se litt til det!

Opp Skredderdalen ble jeg hilst velkommen av en brusende elv - den hørtes lang vei! Og jeg ble stående og se på de frådende massene en stund og funderte på hvordan vann som er blankt, plustelig kan se ut som vispet krem? Dere kan selv høre lyden - og legger dere hodet litt på skakke kan dere se elvebruset også. Som dere sikkert skjønner; filmfunksjonen er lite brukt på mobilen min! Jeg får skjerpe meg!

Oppe ved demningen var det tydelige tegn på at nedbøren hadde vært større enn vanlig: demningen var fylt til randen, det var nesten litt skummelt å gå over; Tenk om hele den 150 år gamle muren gir etter? Men jeg kunne spart meg katastrofetankene, demningen ligger der ennå...

Til tross for vått terreng, la jeg i vei innover skogsstiene, opp i lysløypen. På et sted måtte jeg finne meg en omvei via en steinur for å unngå å måtte legge ut på svømmetur. Men jeg kunne i alle fall konstatere at fjellstøvlene mine holder vannet ute!
Ved brushytten lå alt insvøpt i en tåkesky- toppen av Blåmanen og skiveien til Rundamanen var helt gjemt bak et grått slør. Det var ikke mange turgåere denne dagen - men en og annen traff jeg jo på.

På veien nedover holdt jeg meg stort sett til veien - men oppdaget at min trofaste turvenn, pulsklokken, hadde gått aldeles av hengslene: her registrerte den meg med en puls på over 200. Hadde dette vært tilfelle hadde jeg neppe overlevd turen! Målingenen for denne dagen er med andre ord bare tull - det eneste som stemmer er tiden: 1 time og 44 minutter. Vel hjemme fant jeg ut at det var batteriet sin skyld; med nytt batteri ble pulsen normal!

Søndagstur

Søndagstur...det må vel være et av de norskeste ordene som finnes. På linje med matpakke og brunost? I alle fall, etter at vi hadde løftet pakket og båret, opp og ned trapper, inn og ut av bil, og tømt hele to-romsleiligheten for alt innbo, ble det tid for tur. Selv om jeg hadde sett noen solglimt i løpet av dagen, tok jeg ingen sjanser og kledde på meg regnjakken. Opp i Fjellveien, videre opp Skredderdalen og opp til demningen. Denne dagen fulgte jeg for det meste grusvei. Joggesko og vått terreng er ikke så morsomt. Brushytten var full av folk for det var bra med vind her oppe, men jeg sto over besøk der. Nedover veien, parademarsj mellom grantrær. Omsider kom lysningen og der fikk jeg et vakkert syn: over Damsgårdsfjellet og Løvstakken var det en nydelig oransje himmel. Ikke solnedgang riktig ennå, men sol gjennom skyene.

Herfra setter jeg opp farten litt - derfor joggesko! Jogger nedover mot Fløyen, men oppdager plutselig et skilt som avleder meg: Revurtjørn. Der har jeg aldri vært! Inn stien og først passerer jeg en bjørn utskåret av en trestamme, og en overbygd hytte. Dette var altså Bjørnebu. Videre inn på stien åpenbarer det seg et tjern, nå omkranset av gule strå. Videre slynger stien seg ut på en skrent, med utsikt over byen. Hm...så vet jeg om enda en ny sti som fraviker grusveien.
Inn på stien der lysløypen krysser bergens kanskje mest ukjente vei; Halfdan Griegs vei. Visste du at den lå på Fløyen? Forbi Fløyvarden, ned den bratte trappen, småløper over trerøter på mosebunn gjennom skogen ned mot Tippetue. Ved Breistølen svinger jeg av og sniker meg mellom husene. Vel ute på veien er det tid for litt lett jogg igjen.
Hjemme - tur på vel 1 time og 20 minutter. Passe etter flyttesjau for far....

Midtfjellet

Sannsynligvis er det ikke så godt kjent under dette navnet, men Midtfjellet er området der Brushytten ligger. Og helt i enden av Midtfjellet, mot sør kan en stå og ser ut over Bergensdalen, med Ulriken midt i mot, og Starefossen nedenfor bratte heng.

Her gikk turen i dag. Jeg hadde pekt meg ut fjelltoppen tidligere i høst, men fant ikke riktig sti for å komme frem. Etter en dag som vikar i 1.klasse følte jeg et sterkt behov for frisk luft og få litt bevegelse, og solen lokket så blidig...Siden jeg var relativt tidlig hjemme var det bare å droppe middagen og komme seg ut. Opp på til Fjellveien, bort til Hesten trenger hvile, opp ved Sagen til Skansemyren. På Skansemyrbanen var det mange i aktivitet, men jeg stakk av fra veien via en skogssti. Den passer nok en merkverdighet i Bergens turområde - en gammel hoppbakke med unnarenn ligger parallelt med Skansemysbanen. Her fant jeg oså plakett til minne om hopprenn arrangert 23.juni?!!



Velvel, ved stien ned mot Starefossen tak jeg av fra veien, men skrådde raskt inn på skogsstier som strakte seg oppover mot toppen. Litt overgrodd, og bortimot folketomt gikk jeg over halvfrosne myrer med rimfrost og rosa solstråler fra solnedgangen. Nyyyydelig! Stien slynger seg oppover og ender i en mast, der jeg har det flotte utsyn jeg beskrev i begynnelsen. Like bak toppen ligger Fjellhytten - velstelt og tydeligvis i bruk. Herfra var det lett å finne stien som løper ut i den ordinære grusveien som går fra Fløybanen til Brushytten.

På vei nedover fikk jeg med meg de siste solstrålene, men i skogen var det allerede blitt ganske mørkt selv om klokken ikke hadde passert 5 ennå. Rimelig mange folk ute, mange på vei oppover fjellet mens jeg skulle hjem!

Hjem

Etter å ha vært på Hunstad for å diskutere vikaropplegg for neste uke, spaserte jeg hjem. Det strålende solskinnet som var tidligere på dagen, hadde kamuflert seg bak et skydekke, jaja.

For de som ikke vet det: jeg er glad i gadgets, eller på godt norsk dippedutter. For vel et år siden fikk jeg en sak som jeg er blitt litt glad i. Og til de som sier at gymfaget umulig kan nyttigjøre seg digitale dingser: dere tar feil! Nå må jeg si at turene mine eller anne trening jeg driver ikker er på grunn av PULSKLOKKEN min, men det er en veldig kjekk sak som gir sterk motivasjon. Pulsmåleren måler selvfølgelig som navnet sier, pulsen. Klokkener min, og den er innstilt på min alder, min vekt og hvor fort mitt hjerte kan slå ved max belastning. Og for en som liker sånt får jeg da ut statistikker ovver de siste 12 ukene - hvor mye tid jeg har brukt, eller hvor mange kalorier jeg har brukt. Og sånt liker jeg. MEN jeg har oppdaget en ny side ved meg selv: Jeg er lett å lure! En liten belønning eller gulrot i front, så følger jeg etter! Og her har pulsklokken enda en funksjon: Jeg kan opprette programmer. For vedlikehold, forbedring eller maximering. Gjett hvor jeg ligger nå da? Og gulroten? Hvis man klarer å oppfylle målsettingene i programmet - får man bildet av en liten pokal på klokken! Tenk det! Så - jeg blir lurt. Uke etter uke....kjenner jeg blir litt panisk hvis jeg ligger på etterskudd i forhold til målsettingen....
Nå er ikke pulsklokken og jeg alltid helt enig...men det får jeg komme tilbake til en annen gang....

Turen hjem fra Hunstad gikk i dag over kirkegården, forbi Døveforeningen - vakker byggning med mange gode minner derfra - opp Kalvfarveien. Måtte fnise litt da jeg gikk der i dag - med sko! Gjennom Brattlien, med fin utsikt over byn, Skansen og tilslutt over Graven nedenfor Kronenengen. 42 minutter og en maxpuls på 149.

Den fineste?

En bekjent av meg stilte en gang spørsmålet om hvilken tur jeg syntes var den fineste. Jeg tror ikke hun fikk noe svar, for det var så vanskelig å velge. Og dessuten så mange stede jeg ikke har vært, men som jeg tror er fine...Men turen jeg gikk i dag er absolutt en av mine favoritter, og jeg er så heldig at jeg bare kan gå ut døren for å komme dit!


Altså...i strålende solskinn lot jeg studier være studier og la i vei oppover Skredderdalen. Bare det at det var så fint vær var jo god nok grunn til å gå ut, og det syntes vist flere enn meg! Ved demningen mellom Sandviksfjellet og Fløyen, går det en sti langs vannet og opp fjellsiden på andre siden. Når en står ved demningen og ser over på motsatt side, er det neste ikke til å tro at det går an å komme rundt og opp, men det gjør det! Langs vannet er det skog og inni skogen er det små bekker og mosekledd bakke og ganske koselig på en dag som denne. Vel ute av skogen på andre siden av vannet går stien gjennom en steinur. Det ser ut til at det en gang i tiden har vært en slags vei her, men den er i alle fall forsvunnet under store steiner som har forlatt sitt tidligere leie. Og det er litt skummelt: å se opp den bratte siden og vite at steinene har kommet derfra. Men mosen taler sitt tydelige språk: det er lenge siden. Likevel var det sånn at jeg kvapp, da jeg hørte lyder fra bergsiden: hva nå? Men det var barer istapper som smeltet i solskinnet og ikke klarte å klamre seg til bratthengene. Tappene spratt nedover - og laget en merkelig lyd!

Så var spenningen over - og neste utfordring var motbakkene opp mot Rundemanen/Blåmanen. Før vi kommer til veien som slynger seg opp fra Brushytten, passerer vi et lite fjellplatå som har fantastisk utsikt. Her er det rester etter noen gamle grunnmurer, så kanskje det en gang i tiden har vært et fjøs eller en støl her? Så kommer jeg opp til veien, men går ikke mange metrene før jeg krysser over til andre siden. I et glimt ser jeg hele veien ut til Austevoll, badet i sollys - vakkert! I stedet for å gå over Blåmanen langs de gamle skytterstilligenen fra krigen, passerer jeg på nedsiden. Her får en følelse av høyfjell; lyng og gresstuster, stein og små vann. I dag var det såpass frosset i bakken at jeg kunne gå ganske tørrskodd over myrområder.
På Blåmanen blåste det, men utsikten herfra tror jeg må være den jeg liker aller best! Eller kanskje det bar er dragnignen mot de stupbratte sidene ned mot Brushytten som tiltaler? I allefall er det bratt ned, og flott utsyn, sant?


Fra Blåmanen og ned er det flere morsomme stier, den gamle skiveien som er bygget som nødsarbeid på 30-tallet er ikke verdens beste å gå på, og når en kommer lenger ned til den vanlige grusveien, er det litt kjedelig. Å komme se ghjem fra Brushytten ser jeg nesten på som ren transport-etappe. Det er et par steder med flott utsyn, men for det meste er veien ganske kjedelig. Så når jeg komemr til Fløyvarden prøvde jeg en sti, og rotet meg bort i noen bratte bergsider. Men det var en sti der, så jeg kom ned, men var ganske glad for at det ikke var vått og glatt! Til og med her - langt inne i skogen traff jeg folk: to stykker, på ulike steder som tok bilder av furutrær og mosevekst. Tja...finner på rare ting jeg også, av og til!

Ned Breistølen, gjennom Fjellveien og hjem på ca 2,5 time. Skulle gjerne gått lenger jeg!

Kvamsskogen søndag

Søndag morgen var det noen som ville hjem, og noen som ville på tur. Vi bestemte oss for å vaske og pakke oss ut, og med så mange erfarne husmødre, gikk det i en fei! En god del mat til overs - fordelt i fordragelighet, og så.... ut! Farvel til de som ville hjem og vi andre kjørte noen hundre meter bortover veien og svingte av til Furedalen.

Fra Furedalen alpinsenter gikk vi opp det nakne skitrekket.
Litt bratt, men fint å gå der. På toppen kom vi til noen fine vann. Men stien ble smalere og smalere og gikk egentlig i feil retning. Så vi bestemte oss for å legge i vei opp en skrent - og når vi holdt oss fast med hender og føtter kom vi jo opp. Heldigvis. Hadde vært litt flaut å bli reddet fra en skrent i fjellsiden. På Kvamsskogen. Uten snø eller storm.....jaja, vi kom oss jo opp!
Fra toppen ved Heiavannet hadde vi flott utsyn og fine farger, og mens vi sto der spratt en vinterkledd hare forbi!


Vi fulgte stien innover mot Mødalen, populært kalt "negerlandsbyen", men gikk ikke helt fram. Ved broen tok vi en liten pause med Kvikklunsj og mandariner før vi gikk veien nedover.


På veien passerte vi en reodor-felgen oppfinnelse;
IKEAglass festet til et sykkelhjul ble en vannmølle, som ble drevet av bekken og ga strøm til en lite binkende lys festet på bjørken.
Sikkert morsomt å lage!



Ved parkeringsplassen var det takk for nå - og dette må vi gjøre igjen. Så vi får se til våren - eller kanksje det blir en skihelg alt i vinter??? Solhovden er i alle fall et hyggelig sted og mange fine turveier både sommer og vinter.

Kvamsskogen - fredag/lørdag

Jeg savner mine hyggelige kollegaer - og da er det ekstra hyggelig når de vil være med på tur. Og denne gangen var det ikke bare en, men flere! Solhovden på Kvamsskogen var målet for felles tur - et sted vi har leid før og gjerne kommer tilbake til!

Vi startet riktignok opp litt forsiktig; fredag kveld var vi bare fire som overnattet på Solhovden. Men trivelig med god mat, vin, Granateple-likør og kortspill!

Men lørdag morgen var noen tidlig oppe, og allerede klokken 11 var vi klar for tur. Siden vi ikker er særlig lommekjent, ble det en litt famlende start; gjennom et hyttefelt med hytter i alle størrelser: fra Askeladden sin kongsgård til dugnadshytter fra femtitallet. Men jeg må si at "spikerteltene" facinerer meg, campingvogner som åpenbart ikke skal fraktes noe sted lenger!

Like bak hyttefeltet kom vi inn på en sti, men siden den bare gikk bortover, forsøkte vi oss på egenhånd oppover. Og etterhvert kom vi over tregrensen, og vi fant faktisk en sti etter en stund. Etter vel en time kom vi til masten på toppen av fjellet som i følge kartet heter Bårfjell. Selv om jeg kunne se toppen Botnanuten, og aller helst ville opp dit, fulgte jeg flertallsavgjørelsen; vi hadde gått langt nok!

Men ved masten på Bårfjell var det surt og kraftig vind, så etter å ha beundret utsikten snudde vi nesen nedover og tok en matpause i ly. Legg merke til at vi drikker kaffen standsmessig: av skikkelige kopper! Og siden vi nå var på stien, var det lett å finne veien hjem.

Vel fremme ved hytten kom det enda flere: i anledning Halloween ble noen vettskremt av den ene gjesten som plutselig stakk hodet opp over vinduskarmen!

De tre nye fant seg sengeplasser - det var nok å ta av! Og etter en rask oppvarming med latter, kortspill, kaffe og likør, satte sjefskokken oss i gang med TAPAS-laging. Skinke med melon, krydrete kjøttboller, scampi, dadler med bacon, hvitløkbrød og mere til! Og sosialt er det også: alle hjelp til og mange søkte gode råd ved komfyren. Og det ble deilig mat, hver smule gikk med i sultne turmager!

Etterpå ble det mere kortspill, og en god del prat og mye latter!

Sko til besvær

Hm...turen hjem fra foreldremøte på Hunstad i går ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg.
På grunn av litt tett program på dagtid, hadde jeg bestemt meg for å legge dagens tur i etterkant av foreldremøtet. At det var kveld og mørkt var iberegnet, og jeg hadde utstyrt meg for regnvær. På øret hadde jeg selsakap av en ny lydbok av Terry Pratchett - så alt lovet godt.

Nå har jeg skjønt at det faktisk er noen er ute i verden som synes at bloggen min er verdt å lese - og det må jeg innrømme jeg synes er litt smigrende. MEN kjære lesere - under hvert turinnlegg er det en liten boks for kommetarer. Det hadde vært veldig hyggelig om dere la igjen noen ord - det kan faktisk være anonymt om dere ønsker. Dessverre følger det ingen foto med denne turen - mobilkamera er ikke så veldig glad i nattemørket. Men kanskje føttene mine hadde fortjent et bilde?

Turen gikk bort forbi Årstad kirke (valgte å ikke legge veien om krikegården - ikke så mye på grunn av tanken på eventuelle spøkelser, men de eventuelle levende som oppholder seg på en mørk kirkegård...føler ikke noe behov for bekjentskap med dem) og mot krysset på Haukeland. Og allerede her fikk jeg de første tegn på at dette kunne bli litt problematisk: skoene jeg hadde på gnagde på hælen. Så bortover Årstadveien, forbi Odontologen hadde jeg sikkert et litt merkelig ganglag - litt sånn strekk på foten for å unngå at gnagingen tiltok.

Hadde det ikke vært fordi boken var såpass underholdenede - hadde jeg kanskje gitt opp før, men i krysset der en går opp Gamle Kalvedalsvei til det fisefine strøket på Kalvfaret, måtte jeg gi etter; Skoene gnagde, og det var ikke noen vei utenom; de måtte av!
Så hva gjør en da?

Høst og regnvær, og ingen sko? Jeg kan bare kort fortelle at det var kaldt! På sokkelesten gjennom Brattlien og over Skansen, forbi Kronengen og hjem...

Langtur

Tur til Roma - studier på Stord...det har blitt litt mye stillesitting til meg å være siste tiden. Så en langtur sto på planen. Opp Skredderdalen, videre til demningen Sandviksfjellet, opp til Rundemanen. Været var ikke så verst - litt overskyet, og mye vind, men siden det ikke har regnet de siste dagene var det ganske tørt og fint å gå. På Rundemanen var det som alltid flott utsikt, sjø og vann gjenspeiler grå høsthimmel, og gresstustene er begynt å bli mer oransje enn gule. Ikke så veldig mange turgåere ute denne søndagen, så da hilser man pent på alle man treffer.

Terry Pratchett har skrevet mange morsomme bøker, og denne gangen hadde jeg selskap av Mort som er i lære hos Døden. Det går ganske dårlig for han, og noen litt ukontrollerte latterutbrudd måtte de møtenede turgåerne tolerere.

Hustrig og kaldt på toppen - vinden rusket godt i klærne. Fra Rundemanen gikk jeg videre til Hyttelien, og videre mot Midtfjellet. Når en snur seg her kan en se Bergensbakken og undre seg over de som bygde skihopp her på baksiden av Rundemanen. Litt av et dugnadsarbeid, og bakken var i drift i et par tiår med store navn som Birger Ruud. Tror det er flere år siden det har vært nok snø til et unnarenn nå, og tviler på at dagens publikum hadde giddet å gå 1-2 timer for å se på....

Ved det som heter Ø.Jordalsvannet kan en gå videre over Vidden, men det var ikke der jeg hadde tenkt meg. Jeg tok av til venstre, opp mot Vardegga og Vikinghytten.

Flagget på Vikinghytten hadde takket for seg - en hard tjeneste her ytterst på kanten ned mot Arna! Jammen rart å tenke på de som bygget hytten her på dugnad mer eller mindre bar den på ryggen inn fra byen. Litt av en innsats. Mannen som solgte meg kaffe ga meg en liten omvisning på loftet også - der er det jammen sengeplass til 15 personer. I følge mannen er det få som bruker den til overnatting...hm, noe å tenke på? Deilig med varm kaffe og en Kvikklunsj på benken i en hytte med bål på peisen. Etter en tid fortsatte jeg turen.

Målet denne gangen var en fjelltopp som jeg ikke har vært på tidligere; Storesåta. Et par ganger har jeg gått fra Hjortland og opp til Vikinghytten - kjempefin tur, men i dag hadde jeg tenkt meg over Storesåta ned til Rolland. På veien hit passerer en Ørnafjellet (det navnet tror jeg det deler med flere andre fjell!) og videre langs Vindalseggen. Artig å gå på eggen og kikke ned i Vindalen og vite at Selviken ligger like nedenfor. Men absolutt ikke et sted å gå for de med høydeskrekk!

Turen via Storesåta var noe lenger enn jeg hadde trodd, men morsomt å se Rundemanen fra denne vinkelen! Stien slynget seg ganske bratt nedover herfra, men omsider kom jeg ut midt i boligområdet på Rolland. Jeg ble hilst velkommen av en hund med ball, som gjerne ville leke, men ikke gi fra seg ballen!

Så kom min snille mann og hentet en trøtt, men fornøyd turgåer. 4 timer og 21 minutter (effektiv gåtid!) er jeg ganske fornøyd med.

Stord

3 dager på Stord - i vakkert høstvær og en scenografi som kan få nasjonalfølelsen til å svulme. Løvskogen lyser i gult, oransje, rødt, brunt og innimellom grønt. Fantastisk flott!

Så da er det litt sørgelig å sitte inne og se ut på alt det vakre....

Men da vi slapp ut fra forelseningssalen (spennende forelesninger om forskningsmetode!) på onsdag og kom hjem til studentheimen, kunne jeg endelig bevege meg litt!

Ut på tur, først på fortauet i boligbebyggelsen, så langs lysløype litt mer ut i terreng. Men turen ble kort siden vi skulle til med gruppearbeid.

Neste dag var like vakker - men den ene forelseseren vår hadde en original innfallsvinkel til kvalitativ metode; vi dro til Galleri Giga i Leirvik, en flott opplevelse! Og at en gallerieieren er en venn av en venn, er jo litt morsomt. Men når ku-utstillingen åpner vil jeg tilbake!

Etter skoletid torsdag fikk jeg med meg en hyggelig medstudent, og sammen fant vi fram til en skogsløype, og i høstluften fikk vi snakket både faglig og sosialt. Jeg tror nok at vårt videre gruppearbeid skal fungere godt! Fredag var det hjemreise, men det ble tid til et middagsbesøk i Prestegarden på veien. Hyggelig med familie som tar så godt imot!

Tur til ....ROMA?

Nåja, her har jeg veid litt for og imot. Tur, sånn som jeg har brukt det i tidligere innlegg på bloggen min, skal vel strengt tatt føre til høy puls og nærhet til naturen. Men, jeg har jo allerede i en del innlegg fraveket kravet om natur, så da kan jeg vel også fravike kravet om høy puls?

I alle fall, min elskede og jeg har vært på tur, uten barn, til Roma. For min del var det første besøk der, og byen imponerer. Der andre steder ville hatt et museum for å stille ut gjenstander, eller beskrive et gammelt byggverk, har Roma de stående rundt omkring i byen. Og ikke bare står de der, mange av de historiske byggene er fremdeles i bruk!

Turistattraksjoner er det mange av, vi rakk bare over brøkdelen av dem. Selv midt i oktober kryr det av turister der, jeg er lurer på hvordan det er i ferietiden? Collusseum gjorde likevel et veldig inntrykk, likeså Forum Romanum. Begge guidene våre hadde god historisk innsikt og kunne fortelle både om byggverkene og om folkene som levde her for 2000 år siden. Og begge var ganske kritiske til hvordan den katolske kirken hadde formet historien, og ikke minst; hvordan den hadde forsynt seg grovt av antikke bygg for å lage flotte kirker.

Og flotte kirker - ja, det finnes det mange av. Vi prioriterte Peterskirken. 1,5 times kø for å komme opp til kuppelen, må en vel regne med. At noen sniker og tror at køer ikke gjelder dem, har jeg vanskeligere for å svelge...Men vi kom frem til billettluken, der kunne vi kjøpe billetter til fots, eller med heis. For å unngå enda en kø, valgte vi selvfølgelig til fots. Og som gode naboer av Stoltzen...gikk vi de 550 trappetrinnene. Enkelte steder ble det både bratt og trangt, men vi kom opp. Og for en utsikt!

Ellers er jo Roma en by med mange fontener, der en faktisk kan drikka av vannet! og uendelig mange kafeer og restauranter. Vi besøkte mange små og store serveringssteder, men utendørs var det for det meste for kaldt. Temperaturen som uken før hadde vært opp i 25 grader, hadde brått sunket til 16-17 grader og med nordavind, var det ikke så trivelig å sitte i ro. Men verdt et besøk - absolutt!

Tur - til eller helst, fra Danmarksplass

Jada turmål kan ha mange funksjoner.

Dagens tur var ikke trimrelatert, men sosialt.

Heldigvis er det noen som tenker på meg - og da min venninne ringte og spurte om jeg ville være med på Quiz, kunne jeg ikke si nei! Så oppgaveskriving, koffertpakking og alt annet ble gjort unna kjapt. Klokken 19.30 stakk jeg innom min datter, som vi også hadde rekruttert til laget. Sammen tok vi gratisbussen (!) til VilVitesenteret. Og derfra er jo spaseturen til Bien på Danmarksplass veldig kort. Så turen til Bien ble ikke lang.

På Bien - denne hyggelige pub/kafeen som ligger på Danmarksplass, har i lange tider vært bortgjemt bak gjerder og anleggsmaskiner. Men heldigvis har eierne holdt ut - og det ser ut til at stedet er "liv laga". Og om onsdagen har de Quiz. Neste uten spørsmål om sport, og det er jeg ikke lei for!

Quiz var et nytt konsept for meg, men morro var det! Delt i lag av ulik størrelse, fikk vi utdelt svarskjema. Vi ble geleidet gjennom 40 spørsmål om alt mellom himmel og jord. Ikke vet jeg hva de kaller vrakpanten for biler i USA - men etter at lagene hadde byttet ark og rettet for hverandre, ble poengsummen til alle gruppene lest: og av 14 lag kom vi ut som nummer fire - en innsats vi ikke trenger å være flau over. Akkurat hva mitt bidrag i denne sammenhengen ble, er jeg litt usikker på, men jeg får kanksje bli med en annen gang også?

Men fornuften tok meg, oppgaven er ikke helt ferdig - etter quizen tok vi bena fatt og la ivei hjemover. Nydelig kveldstund, oppholdsvær og kaldt og klart. Via Gamle nygårdsbro, med ventende bybaneskinner, videre forbi Florida og gjennom Nygårdsgaten. Vi la veien forbi Grieghallen og videre over Festplassen, Torgalmenning (mye folk ute her!), Torget og opp ved Kjøttbasaren. Slår meg at vi har litt merkelige navn i denne byen vår - få navn som inneholder ordet gate eller vei!

I Øvregaten var det ikke mange, men det var tydelig folksomt på Dr Wiesners, lyden av stemmesurr og latter nådde helt ut på gaten. Et lite stopp på 7-11 på Støletorget, og så var jeg nesten hjemme. En tur jeg knapt ble varm av - men trivelig kveld likevel!

Litt i overkant...

...med en tur nummer to denne dagen? Men "solen skein så blidig" - som det synges i Fjellveisangen.

Så etter foreldresamtale, og etter å ha fortært middag laget av grei sønn i huset, tok jeg på meg joggesko og gikk ut i den fremdeles kalde og fine høstdagen.

Kunne kjenne på lårmuskulaturen at den hadde vært i aktivitet dagen før også, så opp Mulesvingene tok jeg det ganske med ro. Her fant jeg forresten noen rognetrær som fremdeles var fullt "påkledd" - samtlige andre rognetrær jeg har tatt bilder av denne høsten har hatt røde bær på nakne greiner. Hmm..mindre vind her, kanksje?

Eller andre teorier?

Oppover Skredderdalen møtte jeg mange på vei nedover, regner med at en del av de har gått opp Stoltzen. Den stien som i forrige uke var en elv, hadde krympet inn igjen til ingenting og det var tørt og fint oppover dalen. Gikk videre til demningen og tok opp mot Brushytten, jammen var det folksomt der også! Underveis beundret jeg nydelige gule bjørketrær, røde rognebær, fine oransje/grønne/gule farger på bøketrærne og gress og strå i kunstferidge former. Synd det er så få dager vi virkelig kan nyte synet! Det er ikke helt det samme i regnvær.

Tidligere på dagen da jeg kjørte bil hjem fra Hunstad - fikk jeg et nytt perspektiv på Fløyen; "En fjelltopp som troner like ovenfor Starefossen...hmmm der har jeg ikke vært så vidt jeg kan huske???" På veien nedover tenkte jeg på dette, og lurte på hvor stien ut dit gikk. Så da en sti gikk i den retningen jeg mente det måtte være, fulgte jeg den sørover. Men det var ikke helt dagen for utforsking, lårene mine protesterte og litt trøtt i kroppen bestemte jeg meg for å ta neste sti vestover igjen. Det gode med å gå på Fløyen er jo at uansett hvilken sti du roter deg inn på, kan en umulig rote seg vekk. Byen og de andre fjellene ligger der som veivisere, og ganske riktig snart dukket den vanlige turveien opp foran meg....men neste gang.....

Full fart forbi Fløyvarden - og gjennom skogen. Igjen hadde jeg selskap av Herreavdelingen på øret, og de to mennene jeg traff så litt rarrt på meg da jeg kom full av latter nedover trappene. Pytt - videre nedover Tippetue og via Breistølen hjem. Godt med en kopp kaffe foran pc'en da!

Transport-tur?

Finnes det et sånt ord? Kanskje ikke, men hadde det ikke vært for det strålende solskinnet hadde jeg kanskje valgt en annen form for transport til Hunstad skole.

Så etter noen timer over tastaturet var det deilig å gå ut i det kalde, klare høstværet. Jeg la ruten om Fjellveien, og gikk den hele veien til ende. Underveis koste jeg meg med flott utsikt, nydelig høstfarger og SOL!

Herreavdelingen på Podkast fikk meg til å le et par ganger underveis, så stakkars andre turgåere trodde vel jeg var litt skrullete. Men herrene Yan Friis, Finn Bjelke og ikke minst "herren" Ingrid Bjørnhov har mye morsomt på hjertet.

Ettersom turen skred fram forsto jeg at jeg hadde lagt litt for knappe rammer for turen . klokken tikket ubønnhørlig mot avtalt klokkeslett, og det var et stykke igjen! På oppfordring løste min kjære problemet mitt, han plukket meg opp ved Haukeland og sammen kjørte vi til første foreldresamtale for dette året. Men det er en helt annen sak.