Turlaget i Bergen har et veldig flott tiltak som de kaller Byfjellstrimmen. Helt gratis kan du bli med en turleder og flere andre turglade vandrere på tur til forskjellige fjell i Bergensområdet. Veldig kjekt å være med på når en skal utforske nye områder - å vite akkurat hvor stien starter, eller hvor en kommer ned, er ikke alltid like lett. Turleder Rita er nesten et helt tulag i seg selv, med opp til 50 turer i året, en imponerende innsats for turgleden!
Og denne søndagen hadde jeg virkelig tenkt å henge meg på turen, ikke fordi det var ukjent område, men fordi det også er mange hyggelige mennesker med på turene. Opp fra Eidsvågsiden, opp til Kvitebjørnen, Rundemanen og ned. Forrige tur måtte jeg avstå fra pga dugnadsarbeid i FAU på Rothaugen, og syntes jeg fortjente en tur før julestria setter inn for fullt. MEN så oppdaget jeg at turen begynte en time tidligere enn jeg hadde beregnet, og min mann spurte så vakkert om han kunne ta bilen....litt hektisk tankevirksomhet: Jo, jeg kunne jo ta turen opp via Stoltzen , og håpe på å treffe på turlaget på Kvitebjørnen. Og traff jeg de ikke, fikk jeg i alle fall en fin tur!
Som tenkt så gjort. Lav vintersol, litt overskyet, men ikke så kaldt, ganske mange folk i Stoltzen. Med fjellstøvler blir det uansett ikke noen rekordtid, og siden jeg skulle gå et godt stykke videre etterpå tok jeg det ganske med ro. På toppen lette noen amerikanere etter boken til å skrive seg inn i, heller høylydte....Men etter en kort drikkepause fortsatte jeg, selv med rolig tempo blir en svett av oppstigningen! Ved Langevatnet flirte jeg litt av oppslaget om at det nå er lov å bade her...men ikke før hadde rundet svingen, før jeg traff en bekjent som hadde gjort nettopp det! Huh...en hver sin lyst, men å bade i desember synes jeg ikke frister mye!
Ved Ankerhytten blir jeg hver gang like imponert - det er rimelig langt for en jernbit å bli kastet helt inn her på fjellet - det er da en skjønner litt om kraften som var i lufttrykket ved eksplosjonen på Vågen i 1942. Stien går bratt opp bak hytten, og så er en med ett i nesten høyfjellterreng. Lyngheier og god utsikt, og ganske kraft i i vinden!
Jeg kommer frem til Kvitebjørnen og flirer litt for meg selv...første gang jeg sto her var jeg på vei til Rundemanen. Nysnø skjulte stiene og litt tåke gjorde sikten dårlig, så da jeg sto på toppen av det jeg trodde skulle være Rundemanen, skjønte jeg ingenting da jeg så de kjente bygningene på neste topp. Jeg lurte alvorlig på om det hadde dukket opp et nytt byfjell, men skjønte i ettertid at det bare var mine geografikunnskaper som var litt mangelfulle. For de som har like dårlig lokalkunnskap - Kvitebjørnen ligger noen hundre meter nord for Rundemanen, men er litt lavere.
Nå tenkte jeg at jeg kunne se etter Turlagsgruppen, og jo ganske riktig: på vei opp til Rundemanen kunne jeg se en lang rekke personer i følge. Kunne det være de? Jeg fortsatte turen ned i kløften mellom fjellene, her ligger speiderne sin hytte Kåken, godt i ly mot vinden. Opp neste motbakke og opp på Rundemanen: og her blåste det skikkelig! Jeg ble stoppet av en turgåer som lurte på føreforholdene nedover, jeg kunne melde om frosne myrer og litt glatt hvis du gikk midt i stien, ellers fint. Men vinden var kald, så jeg fant meg en vegg i le der jeg kunne nyte utsikten og medbragt kaffe. Gruppen turgåere jeg hadde sett var ikke her i alle fall...men utsikten her oppe var upåklagelig: jeg kunne se langt ut i Øygarden, utenfor rekken av øyer så jeg det kvite havskummet på bølgene som slo mot land og undervannsskjær. I nord kunne jeg se innover Matrefjellene, snødekte topper under forgylte skyer. Etter kaffen gikk jeg raskt nedover skiveien, og ved Brushytten var det masse folk. Og midt inni klyngen så jeg Turlagslederen vår - men jeg syntes at nå var det litt i seneste laget å hekte seg på...så jeg svingte ned lysløypen, ned til demningen og nedover Skredderdalen.
Deilig tur! og den var unnagjort på under tre timer.....om enn alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar