Sandviksfjellet

Siden jeg har vært student i tre dager har det ikke blitt så mye trening. Selv om været ikke var det aller beste, tenkte jeg å legge ut på en lengre tur i dag. Opp Skredderdalen over Sandviksfjellet, og videre til Rundemanen var planen. Jeg tok meg tid til å pakke ryggsekk, ta med termos (takk for julegaven!), varmt vann og både kaffe og sjokoladepulver. Fant til og med en rett-i-koppen suppe - alt gikk oppi sammen med sitteunderlaget, litt ved/opptenningsbriketter og hodelykt (!). Ikke at jeg trodde jeg kom til å få bruk for lykt, men den hører liksom til i sekken.

På veien opp Skredderdalen var jeg glad for broddene, særlig i det steinete partiet langs elven. Lurte på om jeg burde advare de som var på vei nedover, men regnet med at de ville nok finne ut av det selv. Ved Demningen tok jeg av til venstre langs vannet. Jeg la i vei oppover skogen, det var ikke så mange som hadde gått der, og etter en stund ble sporet mer eller mindre borte. Litt usikker på om jeg burde gå ned igjen, eller om jeg skulle fortsette, speidet jeg etter fotspor. Jeg mente jeg så noe som kunne ligne på spor som var blåst igjen og trakket i vei...jeg er fremdeles ikke sikker om det vare en sti eller om snøen bare hadde fått såpass med skare at den bar. I alle fall, etter en stund var "sporet" veldig utydelig, og jeg gikk gjennom snøen flere steder. Så er det det evige dilemmaet når en er kommet såpass i vei: skal en snu eller bare fortsette mot målet? Jeg fortsatte og kom frem til "Breidablikk"-hytten, og sant nok fin utsikt fra velholdt hytte, men kraftig vind. Så jeg fortsatte videre i det som uomtvistelig av spor etter ski. Det gikk greitt et stykke, men så var sporet borte igjen! Det ble en ganske tung tur på denne måten, og da jeg kom til neste hytte (hvem som nå eier den?) kom jeg fram til at veldig mange hytter ligger med fin utsikt, men mye vind! En liten sving innover på fjellet igjen og her fant jeg en stor stein som ga god ly. En pause med bål, kyllingsuppe og kaffe. Mmmm..og etterpå en kopp kakao. Mens jeg satt her funderte jeg på om jeg skulle gå tilbake i samme spor, fortsette til Rundemanen eller gå ned Munkebotn?

Tilbake i samme spor syntes jeg ikke var særlig tiltrekkende, men å fortsette til Rundemanen kunne bli strabasiøst på snø som bare delvis bærer. Så mellomtingen ble å forsette bortover fjellsiden på Sandviskfjellet, ned noen bratte skråninger ned til Ankerhytten og videre ned til Langevatnet. Ingen som badet i dag.

Her kunne jeg evt tatt tilbake til Skredderdalen, men veien om Munkebotn var det en stund siden jeg hadde gått, og den vant. Et stykke ned i veien oppdaget jeg at den ene brodden min var borte vekk- svarte....! tenkte jeg da, men orket ikke gå oppover igjen for å lete. Nedover svingene på Munkebotn gikk det greitt med en sko med brodder, og hele veien traff jeg ingen andre. Ved Sandviken sykehus tok jeg av mot Fjellveien, og fra der er ikke veien hjem lang!

Må innrømme at jeg fikk opp både puls og energiforbruk på denne turen - men etterhvert begynner jeg å lengte etter bare myrer og stier en kan se!

Studiesamling på Stord

Endelig tid for studiesamling - den ene av to denne våren. Det er sjelden vi master IKT studenter treffes så det er hyggelig når det skjer. Temaet denne gangen var akademisk skriving - noe jeg føler litt motstand mot, men som våre lærere sier er helt nødvendig hvis vi skal bli tatt alvorlig i forskningskretser. Hmmm...vet ikke hvor mye forskning jeg får lyst til å drive med etter dette kurset - det er jammen ikke lett å gjøre gode forkningsopplegg, og skrive om det! Heldigvis er masteroppgaven bare et bittelite forskningsopplegg, men akkurat nå føles det litt overveldende!

Så etter flere timer med forelesning, gruppearbeid og faglig snakk i pauser var det godt å ta på joggesko med brodder. Men det ble lite jogging, og mye gåing. Og siden det allerede var mørkt holdt jeg meg til opplyste veier. Der jeg hadde løpt i høst, var det greitt å gå. Forbi en barnehage og opp til en nybygd skole. En bakke var brukt til aking, men med mine flotte brodder var det bakre til å gå rett ned. Ut i en lysløype, forbi et idrettstadion, og inn i byggefeltet. Heldigvis har jeg god stedsans, men turen ble litt for kort og jeg slengte på et par runder i nærmiljøet rundt studenthyblene på Ådland - der for det rotete sporet.

Brodder

er en fin oppfinnelse. I dag kunne jeg gå opp Skredderdalen aldeles ubesværet med brodder under skoene. Utstyrt med både pulsmåler og GPS føler jeg at turen har fått et teknologisk tilsnitt som jeg på en og samme tid synes blir litt komisk, og litt artig. Å få ut ruten på Google earth er jo litt morsomt, ha med kamera gir en del fine bilder og holde oversikt over egen trening liker jeg også, men skulle ønske alt var i ett og samme verktøy. Jaja, det kommer kanksje?

Sammen med min søster la vi i vei, nesten samme rute som forrige søndag, men denne gangen tok vi av ved stien til Revurtjørn. På åskammen ovenfor Halfdan Griegsvei (tror dette er den eneste veien på fløyen som er oppkalt etter noen...) hadde vi nydelig utsyn over byen. Selv om det var midt på dagen var det ganske dunkelt, skyene ville liksom ikke helt trekke seg vekk fra solen.

På veien inn til Revurtjørn passerte vi et picknick-bord som åpenbart gleder seg til sommeren, det hadde blitt tildekket med akkurat så mye snø som det klarte å holde! Rundt Revurtjørn er det laget en del skulpturer i tre, en rev og en bjørn. Ved tjernet har noen laget en av disse overbygde buene som finnes mange av på byfjellene, denne heter naturligvis Bjørnebu. Her tente vi bål, men det var noen rart med trekken: det ble liksom aldri full fyr og vi ble sittende i røyken til det var på tide å rusle hjemover. Men innen den tid hadde vi fortært både sjokolade, appelsin, kaffe og fått snakket en god del. Mye om hund.

På veien nedover traff vi bekjente og det ble et lite pratestopp...før vi tok av innover i skogen ved Fløyvarden og ned Tippetue. Et nødvendig tissestopp inne mellom trærne, heldigvis uten andre forbipasserende. Noe mer behagelig å gjøre en sommersdag, men deilig å få lettet trykket på blæren. Ved Breistølen tok vi av fra veien og klamret oss til gjerdet nedover de verste brattene i passasjen mellom husene.

Vel tre timer etter vi la ut hjemmefra var jeg hjemme igjen - kan noen skjønne hvorfor de andre ikke blir med?

Topptrim

Noen ganger er det veldig kjekt å kjenne noen dyktige organisatorer. Min tidligere kollega er en av dem. Allerede en av de første dagene i januar hadde hun vært i sportsbutikken og hentet deltaker kort til oss - og det første hun oppdager er at hver av bronsetoppene: Landåsfjellet, Løvstakken og Sandivksfjellet ligger jo rett ved siden av oss tre som gikk turene sammen i fjor. Dermed foreslår hun turer etter jobb, med felles middag og påfølgende kortspill etter en oppsatt plan....og vi andre kan bra nikke og smile og glede oss!

Nå ble det bare to av oss på den første turen - men etter jobb mandag 18 stilte vi klar for Topptur nummer 1 til Landåsfjellet, også kjent som Nubbevarden. Min kollega er alltid fornuftig utstyrt, og denne gangen kunne hun låne meg et par brodder, jeg takket ja. Jeg forsikret meg om at vi hadde med kortene, og i sekken lå hodelykten i tilfelle det skulle bli mørkt før vi kom hjem. Direkte solskinn var det ikke, og litt vind og noen snøfnugg i luften, men turen starter på fin vei rett oppover i skogen. Siden det var en stund siden vi hadde sett hverandre, ble vi litt kortpustet av snakkingen oppover det første stykket. Frem til Nubbevannet var det fint opptråkket sti, og vi holdt godt tempo. Videre fra vannet til varden var det også sti, men litt mindre tråkket ned. Etter vel en halvtime var vi framme, fikk klippet i kortene og skrevet oss inn i boken. Første av ni topper er unnagjort! Beklageligvis er det ikke bare positive sider ved å få ny telefon; jeg ante ikke hvordan kamera fungerte. I vinden på toppen av varden var det et dårlig sted å prøve ut - så det blir bare et uklart bilde denne gangen, men det beviser at vi var der!

Vi skyndet oss ned til vannet igjen, men la denne gangen veien om Landåskammen - med flott utsikt ut over bergensdalen. Her var det enda færre som hadde tråkket, og en del steder hadde snøen blåst igjen sporet - da var det greitt at min kollega hadde staver til å kjenne etter hvor det var sti! Og selv om det ikke var sent på dagen, var det noe med lyset som gjorde at all dybde i terrenget ble borte, og når stien begynte å gå bratt nedover i tillegg, var jeg veldig glad for broddene! Disse broddene ser ut til å være tilpasset fjellstøvler, med brei såle, spiralfjærer på kryss under og en stropp til å feste over lissene. Tror jeg skal investere i et par sånne....

Etter halvannen time nærmet vi oss hjemmet, det var begynt å skumre, men ennå ikke behov for hodelykt. Det var deilig å komme inn til ferdigsteikt fiskegrateng, men kortspillet ble vi enig om å vente med til var tre! Og enda er det mange topper igjen - jippi!

Søndagstur

Siden det er søndag, går man søndagstur...i dag med min søster. Vi var blitt enig om å gå til fots, snøfallet så tungt og vått ut. Ved avmarsj fant vi ut at vi hadde tenkt forskjellig - hun mente til fots fra Fløybanen, mens jeg mente til fots hele veien. Vi ble enig om at vi hadde god tid - og tok bena fatt. Og nåp har jeg byttet ut molilen min med en som har GPS - og et program som registrerer hvor jeg går....så her kommer løypetraseen som bilde fra Google Earth - morsomt. For de som ikke er godt kjent på kartet, kan jeg fortelle at ruten går opp Skredderdalen (overraskelse??), denne gangen helt til Nedrediket. Der tok vi til høyre opp mot Åsebu, men fortsatte snarveien ned mot Skomakerdik-veien. Her tok vi en lengre pause, på bildet går jeg frem og tilbake på samme sted...

Årsaken til at vi gjorde en lengre pause her, var at jeg hadde tatt med ved i ryggsekken. Å brenne bål er noe av det gøyeste jeg vet. Da vekker jeg til live urtidsmenneske i meg, og jeg elsker å mate ilden og holde flammen ved like. Og så lukter det så godt! Vel, jeg tente opp bålet, og vi hadde knapt satt oss ned før vi fikk selskap av en damen med hund. Hun spurte pent om å få dele bålet med oss, og det var jo bare hyggelig! At damen hadde hund med var ytterligere et plusspoeng - som hundeløse hunde-elskere ble både jeg og min søster svært opptatt av dyret.

Nåvel, vi drakk kakao, så på flammene og pratet sammen, etter en tid fant vi ut at vi måtte vel slukke bålet før vi forlot det. Med mengder av snø rundt omkring var ikke det noe problem. Vi gikk videre, bort til trappen ved Fløyvarden. Den var ganske isete enkelte steder, men med godt tak i gelenderet og baklengs forsering, gikk det bra. Videre gikk vi skogsveien nedover mot Tippetue, like etter vi svingte av veien ned mot Breistølen, begynte mobilen å klage veldig: den var tom for batteri! Turen slutter med andre ord ikke der flagget er - bare batteriet som er tomt! I følge programmet er ruten 8,96 km, så vet vi det!

Hm...tror jeg må skaffe et nytt batteri- kan ikke ha GPS som gir opp etter to timer på tur! Vel hjemme fikk jeg liv i den igjen og kan dokumentere at og hvor jeg har gått!

Bilder fra turen får komme senere - fant ikke ut om jeg kunne kjøre to ting samtidig på mobilen...så min søster sin mobil var kamera.

Å lete etter en lue...

Usedvanlig vakkert vær i Bergen for tiden. Noe som skyldes et høytrykk som har plassert seg over oss, og tydeligvis ikke har tenkt å flytte på seg. Dette gir kaldt vær og sol, den uønskede effekten er at i det vindstille været har forurensing og svevestøv lagt seg som et lokk over byen. Byrådet tok den modige beslutningen om å la halvparten av bilene få kjøreforbud innen sentrumsringen; oddetallsdager får bare de som har bilnummer som slutter på oddetall kjøre, og partall de andre. I kombinasjon med forsterket busstilbud, burde dette gi mindre trafikk. Dessverre lot ikke bergenserne seg overbevise, luftkvaliteten ble ikke bedre før vinden og temperaturen gjorde sitt. Dessverre ble forbudet opphevet med en gang verdiene var akseptable, for min del hadde det ikke gjort noen om biltrafikken hadde blitt halvert en stund fremover. Men i alle fall: idag var det atter sol, ikke så veldig kaldt, og en luftkvalitet som var på det normale. Og for en gangs skyld ble min kjære med på tur, løpefoten hans er ikke helt bra.

Så vi kledde på oss. la i vei opp til Skredderdalen. Men irriterende nok; mens jeg puster tungt, hadde ikke han antydning til anpustenhet! Og jeg som trodde jeg begynte å komme i god form? Jaja, hadde det ikke vært for alle de turene jeg tross alt har gått, hadde jeg nok pustet mye verre; for opp siden fra Skredderdalen, er det bratt! Solen ligger bak åskammen, og ikke før vi var kommet helt opp til Revurtjern fikk vi solen midt i fjeset. Og vinden. Likevel er det deilig å gå bortover mot sør. Det er ikke mange andre på denne stien, men like ved Bjørnebu, ser vi en som fotogrferer....ikke så dumt! Vi kom ut på Brushytteveien, og tok av der det står et skilt til Fjellhytten. Ferden fortsatte mot sør, men nå på stier som er tråkket ned i snøen. Det svinger seg fremover, og plutselig ligger Fjellhytten der, ytterst på kanten med utsikt over Bergensdalen. Det er et flott turmål nå på vinteren, hvis det finnes sol, er den i alle fall her! Og utsikten er vakker...Bergen for våre føtter, og Ulriken tvers over Isdalen.

Vi nyter solskinnet og litt sjokolade en kort stund. Så spør jeg om vi skal gå ned den bratte veien, sda kan jeg lete etterluen jeg mistet sist jeg gikk her? Bjørn som ikke har erfaring med turgåing i dette området samtykker, men blir litt forskrekket over at det er såpass bratt nedover. Noen har gått her, men det kan godt ha vært meg selv for en ukes tid siden. Sporene er ikke veldig tydelige, og flere steder går vi gjennom snøen. På det bratteste setter vi oss ned på baken og lar oss skli nedover, det er merkelig så mye brattere det er nedover enn oppover? Men vi kommer helskinnet ned, men ser ikke noe til luen min. Kanskje den dukker opp til våren? Etter en stund kommer vi til veien som bukter seg opp Knatten, og like etter er vi på Kamveien. Noen aker fremdeles, men snødekket er litt tynnslitt enkelte steder. Ved idrettsplassen der vi hadde det så gøy forrige søndag, er det i dag aldeles folketomt. Herfra er det ren transportetappe ned over Skansemyren og hjem.

Jaja, ingen lue, men deilig solskinn og flott tur!

Aketur

Hordaland foreldrelag for hørselshemmede (HFH) er en organisasjon som stadig inviterer til hyggelig sammenkomster for oss som har hørselshemmede barn. Aktivitetene spenner over et vidt spekter; fra turer, til bowling, pizzakvelder og andre former for sosialt samvær. Styremedlemmene gjør en god jobb for å finne aktiviteter som samler barn og voksne til hyggelige sammenkomster. Denne gangen hadde HFH invitert oss på akedag på Fløyen. Jeg synes jo i utgangspunktet at det er litt pinglete å ta banen opp for å renne ned, men siden min snufsete mann ikke bør bli syk igjen, var det meg som stilte med min yngste datter på turen. Ca20 barn og voksne fikk utdelt akekort, så mange turer med Fløybanen en orker i løpet av en dag - en god avtale. I køen traff jeg en venn, som hadde med ski. På veien opp fikk vi utvekslet litt nytt og synspunkter - hyggelig det og!

Solen skinte og alle var blide, på vei innover til Brushytten mått vi dra akebrettene, men fikk jo tid til å snakke sammen. På brushytten tok HFH opp bestilling: noe å spise og drikke til alle sammen. De bak disken fikk det ekstra travelt, men etterhvert hadde alle fått det de skulle og koste seg med kaffe, sjokolade, brus og hva man ellers ville ha.

Etter pausen i Brushytten gikk turen nedover mot Fløybanen igjen. Å holde nærmere 20 akere samlet er ikke så lett, men vi avtalte å treffes igjen ved øvre stasjon. En av pappa'ene løp litt i forveien og sto klar med kamera etterhvert som vi passerte. Jeg tror alle ble foreviget og kan sees på hjemmesiden Det gikk jammen fort, og mye huiing og latter var det på veien nedover. Ved Fløybanesatjonen ble vi enig om å prøve oss ned Tippetue. Mer fart og mer svinger - og mye mer humper! Tidvis var det vanskelig å holde seg på stiga'en. Ved Skansemyren stoppet de fleste og steg på Fløybanen igjen. Noen eternølere kom akkurat litt for sent, og vi som var på toppen ventet. Da de endelig kom, var to av jentene uten stiga'ene: de sto igjen ned på Skamnsemyren. Litt forbauset og litt arg sendte vi de to ned igjen med banen for å hente det gjenglemte. resten av oss bestemte oss for å prøve oss nedover Kamveien denne gangen. Og det var et godt valg; her var det mer snø og færre akere. Litt tregt gikk det enkelte steder, men står en på meiene, går det mye fortere! Nede ved Skansemyren idrettstadion var det full aktivitet i bakkene. Og det så så gøy ut at her stoppet vi opp. Fullstendig fri for redsel for ungdommene utfor, men hopp og knall og fall i enden av bakken! Noen utenlandske ungdommer med rumpeakebrett fikk tilbud om å bytte med stiga'ene. litt nølende takket de ja, og like eter var begge grupper fornøyd med byttelånet. Etter mer hyl og latter, sprutende snø og bums i bakken vinket vi farvel og bestemte oss for en siste tur opp med banen.

På toppen ble vi alle gjenforent - og vi var enig om at Kamveien var best, vet ikke om turgåerne vi passerte var helt enig, men...den vinklingen får jeg ta en annen dag. At vi i tillegg traff en av lærerne fra skolen, tror jeg alle ungdommen så på som ekstra bonus; det var morsomt å fortelle det de hadde gjort, og kanskje skremme litt med hvor fort og humpete det er? Nygifte, unge lærere lar seg ikke skremme av sånt og da vi var kommet vel ned på Skansemyren igjen kom hun feiende inn på rødt akebrett!

Den videre ferden nedover forbi Sagen gikk greitt, men i bakken ovenfor Skansen gikk det galt; En av akerne våre mistet litt kontrollen på stiga'en og kjørte inn i en skigåer. En tydelig engstelig pappa var opprørt, og selv om det var et uhell var dette en sørgelig slutt på en hyggelig dag. Vi håper det gikk bra med skijenten.
Takk til HFH for en fin akedag - sultne og trøtte kom vi hjem til ferdig middag som gikk ned på høykant!

Sjelebot

Det er ikke alltid livet er like lett. Innimellom er det stor differens mellom det en vet og tenker, og det en faktisk gjør. Og noen ganger er det forferdelig vanskelig å få de riktige tingene til å skje. Nå skal jeg ikke bruke loggen min som terapi, men tvert imot konstatere at turer et utmerket sjelebot.

Dagen i dag hadde ingen god start, og det var vanskelig å konsentrere seg om det jeg burde, i hodet kvernet dystre tanker rundt og rundt. Etter en hel studieuke med nydelig, kaldt vær der jeg har sittet rimelig strukturert og studert, ga jeg opp. Kledde meg godt og tenkte at hvis jeg ikke klarer å konsentrere meg, kan jeg i alle fall får litt sol i fjeset.

I denne kulden, de meldte -13 i sentrum kl 7.00, kan jeg anbefale alle turgåere en "buff". En buff er altså et sånn stoff-rør som en kan trekke ned over hodet. Om en vil kan en en brette det til hodebånd, ha det som lue, eller hals. Eller som jeg gjorde trekke det ned over hodet slik at det ligger over munn og nese., men åpent over kinn og øyne. På denne måten kunne jeg gå ut i kulden og puste inn oppvarmet luft, i alle fall det første stykket. I Fjellveien var det nydelig vintersol over snøen, og et par fotgjengere, noen med ski på skuldrene. Ved "Hesten trenger hvile" tok jeg opp forbi "sagen" og opp mot Skansemyren. De tunge tankene mine hadde ikke helt gitt seg, men blandet seg med observasjoner av omgivelsene og tanken på hva jeg skulle skrive i bloggen min. Hvinende ungdommer passerte meg på stigaene sine. Vel oppe på Skansemyren kunne jeg se en gjeng ungdommer, tydeligvis en skoleklasse på aketur. Jeg kunne også høre en stemme som tydeligvis tilhørte læreren, men klarte ikke å få øye på hvem av de vinterkledde personene det kunne være! Er dette et alderstegn, tro? Eller bare det at alle ser make ut med boblejakker, lue, votter og skjerf?

Fra Skansemyren gikk jeg videre oppover Kammen. Det var et lurt valg. Når jeg går opp fra Sandvikssiden, går jeg for det meste på skyggesiden, men nå hadde jeg sol i fjeset og god utsikt til all forurensingen som ligger som et lokk over byen på kalde dager som i dag. Men de stakkerne som kom på ski nedover hadde store utfordringer: Veien lignet mer en av Kari Traa sine løyper, men i tillegg var det hardt og vanskelig å bremse. Det var likevel noen som turde - ikke jeg!

Der en tar av mot Starefossen og Knatten, gikk jeg innover. Ved BT-bua, en av disse åpne overbyggene der en kan nyte rastepauser, tok jeg av innover i skogen. Fotsporene ble færre, men jeg så at noen hadde gått der. Litt forhastet trakk jeg konklusjonen at kan andre gå der, kan jeg. Etter å ha gått gjennom skogen, begynte jeg på oppstigningen, og det var bratt! Etter å ha klatret mer eller mindre på alle fire en stund, sparket meg trappetrinn i snøen, flatet det ut. Og der jeg trodde jeg hadde kommet til toppen, så jeg at det var feil, det var en til! Et øyeblikk vurderte jeg om jeg skulle følge stien til venstre som gikk i kløften nedover...mot Skomakerdiket?

Ikke alltid like lett å vite nøyaktig hvor en er når det ligger snø over stien, men jeg bestemte meg for å fortsette oppover. Avgjørelsen var ikke så vanskelig; Jeg hadde god tid, snøen knirket så fint, og solen skinte! For de som tror at det ikke er dyreliv i byfjellene, kan jeg avsløre at det er hare der; jeg har dokumentert spor i snøen. Det var ikke mange som hadde gått før meg, og snøen bar såvidt...en del steder. Andre steder gikk foten gjennom, og det var litt strabasiøst å komme frem. Akkurat her kunne jeg konstatere at det jeg hadde hatt av dystre tanker da jeg forlot hjemmet, var helt borte. Her og nå hadde jeg mer enn nok med å gå på tur. Men belønningen ved å nå frem til Fjell-hytten er god; nydelig utsikt og benker utenfor den velstelte hytten. Jeg kikket inn og den så velstelt og fin ut inni også. Lurer på hvem som tar seg av det? Ut i fra håndskriften på lapper som var satt opp her og der, mente jeg å kunne fastslå at det var personer som har levd en stund, eller?

Nedover fra Fjellhytten var det mye lettere: nå fulgte jeg en mye mer brukt sti og snøen bar godt. På Brushytteveien var det ikke så mange, men de fleste jeg traff der hadde ski på bena. Ved Fløybanestasjonen var det folksomt, noen japanske(?) turister koste seg på benken utenfor, en barnehage var på vei ned til byen igjen. Jeg kjøpte meg en kopp buljong og fikk mynter til banen. Billeten kom pent og pyntelig og jeg var på vei hjem. Og kaldt som det er, jeg hadde ikke merket særlig mye til det underveis så lenge jeg gikk, men nå når jeg satt her og ikke minst når jeg kom ut i Promsgate - fysj så kaldt!

På veien hjem ble det pizza fra Pizzabakeren på Stølen - og jeg kunne returnere til hjemmet med helt annet innhold i tankene enn da jeg forlot det. Nåja, den "endelige løsningen" har ikke dukket opp, men noe positivt hadde likevel skjedd. Jeg hadde fått orden på en del problemer, og kommet på noen konstruktive forslag til løsning på andre. Så får vi se....

Turen til Fjellhytten kan anbefales på det kaldeste!

Tur i mørket

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg har fått hodelykt i julegave. Nå har jeg vært flittig student i flere dager, sittet inne og sett ut på nydelig solskinn. Nå var det blitt kveld og jeg hadde ikke rørt på meg noe særlig i dag - skulle jeg ta hodelykten og gå en tur? På vinterens kaldeste dag var det kanskje ikke noen god ide å gå i terreng? Jeg var litt skeptisk, ville jeg se nok? Ville det bli ubehagelig med greien på hodet? Ville det være mulig å gå utenfor allfarvei? Som dere skjønner overvant jeg skepsisen.

Første del opp til Skredderdalen var jo opplyst, så hodelykten fikk vente. Den steinete delen ved elven kan være veldig glatt, og med snø på toppen og mørke, anså jeg det som hasardiøst å gå der. Så da jeg kom til stien som tar av til høyre, så jeg at noen hadde gått der før meg, og jeg regnet med at det ville være fremkommelig. Nå var hodelykten til god hjelp, litt justering av hvor strålen burde lyse og litt justering av batteripakken som tross alt veier litt, måtte til.

Og ganske riktig, stien var grei å gå, men det er bratt og det ble etterhvert veldig varmt inni ullvottene mine. Hodelykten lyste godt, jeg kunne løfte hodet litt og se langt, eller bøye nakken litt og se der jeg skulle gå. Om det er formen som ikke er helt på topp, eller om det faktisk er mye tyngre å gå i snø, vet jeg ikke. I alle fall ble pulsen ganske høy og jeg ble ganske svett før jeg kom til lysløypen på toppen.

Jeg var så fornøyd med hodelykten at jeg bestemte meg for ikke å gå veien nedover igjen heller, så jeg svingte opp til Fløyvarden. Stien var opptråkket og trappene var faktisk mulig å gå opp. På toppen der var det noen som hadde brent bål, kanskje på nyttårsaften? Å stå på Fløyvarden i mørket var en aldeles ny opplevelse, lysene fra byen og de snøkledde fjellene rundt var ganske vakkert. Entusiastisk over hodelykten fortsatte jeg bortover kammen og hadde tenkt å gå ned den bratte stien til Fløypilen ved barnehagene. Men, selv om noen hadde gått før meg, hadde de ikke gått der jeg hadde tenkt meg. Plutselig var jeg på vei tilbake mot Skredderdalen, om enn en litt annen rute enn den jeg kom. Jaja, hvorfor ikke? Stien slynget seg mellom trærne, opp og ned og tilslutt var jeg tilbake på stien der jeg kom oppover. Nedover ble det bratt, snøen knirket litt merkelig for hvert skritt, men laget fine "trappetrinn" når jeg trakket ned.

Merkelig. Jeg kom til å tenke på at jeg som barn var veldig redd for å gå ute i mørket. Her går jeg, mutters alene i skogen, i mørket, langt fra folk. Dett ville jeg aldri ha trodd om meg selv hvis noen hadde sagt det til meg den gang! Hva er det som gjør at vi endrer oss, føler ulikt for de samme hendelsene på ulike stadier i livet? Og husker vi hvordan opplevelsen var den gang? Jeg husker i alle fall den snikende følelsen av at det var "noe" der i mørket, noe skummelt som holdt øye med meg, akkurat utenfor synsvidde. Og jeg er glad jeg ikke er der fremdeles!

Tjueti

har jeg bestemt meg for at det heter. Og turåret starter bra: 1.nyttårsdag fikk jeg lurt med meg min kjære ektefelle på skitur på Fløyen. Banen opp og via Skomakerdiket til Brushytten. Ut i lysløypen, innom Åsebu og ned til Fløybanen igjen. Vel hjemme var kalkunen stekt og vi kunne nyte god mat med familie og venner.

Lørdangen ble det nydelig vær, men jeg hadde lovet min yngste datter en bytur for å bruke opp gavekortene - så labbing i byen kvalifiserer ikke for innlegg i turbloggen.

Søndag 3.janmuar derimot var det skyet godt over, men jeg hadde en skitur-avtale med min søster. Så banen opp, denne gangen gikk vi direkte til Brushytten og ut i lysløpypen. Om det var fordi det var søndag eller fordi at juleferien nærmest var over, var det i alle fall mer folk denne dagen enn de andre. Ikke akkurat kø, men en del steder i løypen er snøen litt hardtrampet/hard. Bakken som kalles Donald Ducken, fortjener sitt navn. Vi ser vel ut som den nevnte and noen og enhver når vi setter utfor her, bratt og svingete med humper Kari Traa ville likt. Men jeg datt ikke.

Denne gangen tok vi en pause på Åsebu, og hadde en koselig samtale med de andre turgåerne der. Det er litt forunderlig: i fjellet oppfører folk seg annerledes enn i byen. Det er ikke ofte jeg kommer i snakk med fremmede på feks bussen, men på fjelltur er det liksom "lov" å hilse og snakke med andre.

Vi kom akkurat til Fløybanen da den skulle gå, men å prøve å gå gjennom Fjellveien var ikke tenkelig. Så det ble ned til Promsgt og skiene på skulderen over Krohnengen. Det var flust med akebrett og kjelker på alle mellomstasjonene, og på Skansen. Biler derimot lider en vanskjebne, mange innsnødd og de som er ute har vanskelig for å komme fram....jaja, vi får se hvor lenge det varer. 14 dager sammenhengende med snø er ikke vanlig for vår by!