En sommer er over...

Siden august er på hell, kan jeg vel påstå at sommeren er over for denne gang. Det hadde selvfølgelig vært deilig med flere feriereiser, flere varme dager, flere myke kvelder der en kunne sitte på altanen og late dager der en ikke hadde oppsatt program. Men tiden som kommer har sin sjarm den også: intensive arbeidsøkter på jobben der en føler at "dette går rette veien", å gå på trening med en spretten trener som har fengende og rytmisk muikk der vi hopper, løper, bøyer og blir svett. Eller å sitte inne en mørk ettermiddag, drikke te av store kopper, lese en bok eller sitte med pc'en i fangen og dele tanker med kjente og ukjente. Eller en kan kle på seg regntøy, bli vanntett fra topp til tå og gå en tur i kaldt regn, der dråpene trommer mot hetten. Og bakken blir myk, og svupper med fuktige lyder for hver skritt en går - og noen ganger blåser det; gjerne så kraftig at en må holde fast på hetten og en gå på skrå opp mot vinden for å holde balansen. Og komme hjem til tørre klær, varme på peisen og....jada, jeg liker sånt, men selv dette er jo bare gløtt av tiden som snart kommer. De fleste dagene består av en tidlig vekkerklokke, travle arbeidsdager og kjedlige hverdagsmiddager, før en siger sammen og prøver å få unna enda flere hverdagstrivialiteter som klesvask, oppvask, støvsuging, leksehjelp, og besøk hos gamlefar. Og dessuten studere. Da trenger i alle fall jeg å kunne glede meg over turer mørke, regn og vind.
Men vi er ikke kommet helt dit ennå: denne uken har været gått fra styrtregn til unnseelig solskinn. Forrige søndag var jeg på tur til Smøråsfjellet med en kollega - det spørs om ikke våre øvrige kolleger snart legger ned forbud, for på disse turene bobler det av nye ideer og forslag til nye løsninger og rutiner på arbeidsplassen. Og mandager kan vi entusistisk fortelle hva vi har tenkt, og oppdage at ikke alle er like begeistret som vi selv er. Men turen til Smørås begynte i regnvær som gikk over til opplett, som faktisk varte til vi returenerte til bilen igjen. Terrenget på Smøråsfjellet er hverken bratt eller vanskelig, og det er fine stier overalt. Entusiaster har laget små skulpturer og skilt, og sørger for at terrenget er tilgjengelig for små og store.

Og det var mange på tur, Loke ble frustrert over alle hundene vi traff som ikke ville hilse på han. Jeg ble også frustrert, for til tross for at vi styrte ut der skiltet pekte mot Synigom, fant vi ikke skiltet med turmålskoden. Jeg lurte på om jeg husket feil fra turmålsbeskrivelsen, og med utgangspunkt i et kart over området oppskte vi flere små topper der det kunne tenkes å være. Til ingen nytte. Ingen turmålsskilt. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde så hyggelig følge, ville jeg nok blitt ganske gretten. Og dessuten stilte viking med enstra service på epost -. så nå er turen registrert. På den annen side kan jeg konstatere at Smøråsfjellet er Nesttunområdet sitt svar på Fjellveien, eller kanksje Fløyen, godt tilrettelagt, masse mange folk og litt kjedelig.

Siden jeg har vært student i tre dager, har det blitt lite aktivitet på meg. Selv om de andre nok har vært på turer med Loke, er det vanligvis jeg som står for de lange, krevende og morsomme turene der han får lov å gå litt fritt, løpe gjennom skogen og galoppere over myrene. Så idag benyttet jeg en tidlig hjemkomst og sol til en lengre tur med Loke. Mitt turfølge var utolmodig og entusiastisk da vi la i vei. Siden det var relativit tidlig på dagen antok jeg at det var god plass i Stoltzekleiven. Og det hadde jeg rett i, selv om det riktignok var andre der, slapp vi å gå i kø til tross for at det både var solskinn og at konkurransetiden for Stoltzen opp nærmer seg! Etter en liten pustepause på toppen, fortsatte vi over demningen og oppover til Rundemanen. På veien oppover her passerer vi noen demninger, og i dag kunne de glede meg med et vakker gullfarget spill i vannflaten. Fra denne siden av byfjellene har en aldeles nydelig utsikt utover byfjorden, og øyene utenfor. Fra toppen av Rundemanen kunne jeg konstatere at jeg var høyere enn både Lyderhorn og Løvstakken, men Loke var mes interessert i sauene som beitet her.

Veien ned til Brushytten er, og blir kjeeeedelig! Men jeg fortsatte på veien helt ned til Fløyvarden, og gikk gjennom skogen ned til Breistølen. Heldigvis var hejrnen såpass full av forelesninger og ny informsajon som måtte fordøyes - Ipoden fikk ligge i lommenog hjernen kvernet uten at jeg kan erklære noen nye konklusjoner. Vel 2,5 timers tur tok piffen av Loke og nå ligger han som et slakt på gulvet, og både han og jeg kan ta fredagskvelden helt med ro!

Toppsamler

Så er arbeidsåret begynt. Men før jeg kom så langt hadde jeg en relativt hektisk topp-samlingsperiode. I forrige innlegg skrev jeg om den latterlige turen gjennom granskogen ved Toppe, og det har ikke blitt flere fjell i Åsane etter den tid. Men de kommer nok!
Derimot har jeg besøkt et av Topptur-fjellene sammen med min ex-kollega. Det er svært trivelige turer som får et rikt tilsnitt av faglig diskusjon. Denne gangen var selvfølgelig skolestart og forberedelse av planleggingsdager et hett tema. Min kollega sine planleggingsdager hørtes mye mer spennende ut enn den jeg skulle delta på egen arbeidsplass, og jammen fikk jeg lov til å være "flue på veggen" der den ene planleggingsdagen! Men turen? Den startet fra ruinene ved Lysekloster, og følger en traktorvei et stykke. Veien er godt skiltet mot Lyshornet, og det var lett å finne fram. Lyshornet er tydeligvis et populært turmål, det var veldig fullt på parkeringsplassen, og det var mange turgåere på stien. Loke ble veldig opptatt av to unge menn som gikk foran oss som hadde med seg to Bernard Sennen hunder. Vi måtte selvfølgelig hilse og utveksle erfaringer, men navnet på de to digre hundene fikk meg til å trekke på smilebåndet: Obelix og Lillefix! Stien slynget seg oppover furuskog, og det var ikke mye å se, bortsett fra trær og røtter. Så da vi kom til toppen (ca 400 moh) etter en times tid var det fint å skue utover fjordene mot Austevoll, med Fanabygdene i mellom. Her klippet vi i kort og en av sølv-toppene var unnagjort. Neste gang tar jeg gjerne med en øks...
En annen dag var jeg på Dyreklinikken på Stend med lille Loke - som nå veier 28 kg. Bare en liten øyenbetennelse som kan være greitt å bli kvitt. Og når vi først er her: dobbelt sett med tenner bakerst i munnen er vel neppe vanlig? Det var dyrlegen enig i - ny time om en uke. Men siden vi var på de kanter, samlet jeg nok en topp til samlingen Trimtoppen; Stendafjellet. Jeg måtte sjekke veibeskrivelsen et par ganger, men fra parkeringsplassen ved den nedlagte Stend togstasjon, fulgte jeg en grusvei et stykke oppover. Etter et par svinger skulle jeg ta av til venstre på en godt opptråkket sti. Det stemte, og etter mindre enn en halvtime var jeg på toppen. Med andre ord er ikke fjellet særlig høyt eller vanskelig tilgjengelig, og jeg møtte en del turgåere, opp til flere hadde hund.
Men det minste fjellet jeg har samlet til nå tror jeg må være Eidsvågsfjellet. Når en kjører til enden av veien i Øygjorden, finner en en liten parkeringsplass ved bommen. Her fra går det en velbrukt sti opp til toppen. Som tar ca 15 minutter, lettkjøpt poeng i topptrimmen! Siden jeg og min søster la i vei litt ut på kvelden, fikk vi med oss en vakker solnedgang, og utsikt til både Askøybroen og Sotrabroen på en gang!

I helgen hadde jeg besøk av en venninne fra Trondheim. Hun har en sønn som studerer i Bergen derfor har vi sett hverandre oftere i det siste. Søndag strålte opp med solskinn og varmegrader, og jeg mente det var obligatorisk med en tur til heksefjellet Lyder Horn. Fra Nutek på Gravdal følger vi asfaltvei en halvtimes tid oppover, denne delen er egentlig den kjedeligste, men byr jo på en del krigshistorie. Dette burde vært et ypperlig forsvarspunkt og umulige å passere for fiendlige skip. Likevel var det akkurat det tyskerne gjorde 9.april 1940, og etter den tid overtok de forsvarsstillingen og kontrollerte dermed innseilingen til Bergen by. Nå vi endelig kommer over på sti, slynger denne seg gjennom ruiner og ender opp i en bratt trapp. Dette året er det satt opp to trapper, for å minske trykket når ca 8000 mennesker går denne veien i forbindelse med 7-fjellsturen. Etter demningen her følger en ryggen jevnt oppover, helt til en kommer til den siste biten som går ganske bratt opp mot toppen. Fra toppen er det nydelig utsikt 360 grader, og jeg får følelsen av å stå midt i et kart - her er det lett å se hvor de ulike veiene går, og hvor de ulike bydelene ligger i forhold til hverandre. Etter å hva vært på tur i tre timer, var det godt synlig hvor solen hadde kommet til, lett rødlig skjær i huden her og der. En nydelig tur med svært hyggelig turfølge, og jammen klarte vi å lokke med oss min kjære som aldri har vært på toppen av noen av fjellene i vest.

De siste dagene har det vært et forunderlig vær i Bergen, varmt og overskyet. Luftfuktigheten er derimot på topp, så en kveldstur opp til Fløyen bød på sval vind som gjorde at det ikke var veldig fristende å gå hjem igjen til den varme stuen. Dermed fortsatte jeg forbi Brushytten og videre ut til Fjellhytten, via Fløyvarden og ned Breistølen...Nydelig tur med svalende vinder og solnedgang. Og i alt har jeg nå lagt til 18 av de 22 turmålene i samlingen Trimtoppen. Og ligger på topp i statistikken over kvinnelige deltakere...totalt sett som nummer 5. Men hvordan noen kan ha 241 registrerte turmål for 2010, lurer jeg virkelig på? Jeg har i allefall ingen ambisjoner om å nå det antallet!

Bare sløvhet. Og litt sykdom. Etter Islandsturen ble jeg liksom ikke helt kvitt forkjølelsen, dotter i ørene har ført til en sommer der jeg har har fått enda større sympati for tunghørte eldre. Jeg ser at ande sine lepper beveger seg, enkelte lyder når fram, men ikke meningen. Frustrerende.

Fra nå av fraviker jeg noe som til nå har vært et prinsipp i denne bloggen; jeg har tidligere bare publisert bilder tatt med mobilkamera. Men etter jeg fikk smart-telefon med masse pixler, har bildekvalitet sunket. Så fra nå av er det både mobil-bilder, og vanlig fotoapparatbilder. Og jeg må advare; i dette innlegget er det heller ikke pulsklokke involvert i alle avsnitt, ikke en gang høy puls!
Etter Island var det en kort uke hjemme, så var det Danmark med storfamilien. Danmark er jo berømt for manglende fjell, løsningen på daglig trim ble å leie en sykkel. Og bade i badebassenget - med motstrømmen på - var det både morsomt og god trening! Eller vi prøvde oss på squash eller innendørs badminton tilhørende sommerhuset. Det manglet med andre ord ikke på aktiviteter den uken vi var der, og små og store i familien benyttet seg av facilitetene. Dessuten fikk vi med oss et besøk på Spøttrup slott, og Mønsted kalkgruver i tillegg til den sjarmerende, lille byen Nykøbing. Her traff vi en døv mann og ahns kone, de ville svært gjerne snakke med oss, men okket seg over det dyre Norge. Vi kunne bare si oss enig på det punktet. To dager i København bød ikke på mye trim, men adskillig trakking i gatene. Og nok en gagn klarte jeg å gå glipp av fyrverkeriet i Tivoli, men denne gangen fikk jeg et fint plaster på såret; et flott lysshow med laserlys, fontener og musikk kunne nesten konkurrere med fyrverkeriet og var verdt opplevelsen.
Da vi skulle kjøre fra Køben oppdaget vi at noen hadde rotet i bilen. Om vi har glemte å låse, eller en dør har stått på klem er ikke godt å si, men de hadde forsynt seg med de merkeligste ting: sjokolade fra tax-freebutikken, en pakke honnikorn, et glass med lynghonning fra en lokal birøkter på Mors, Bjørn sin mafia-hatt og litt forståelig; dvdspilleren. Rødløk og navigator fikk ligge i fred.


Deilig å komme hejm igjen også - selv om værgudene har misforstått dette med sommer. Riktignok er det opplett innnimellom, men temperaturen har vi hatt grunn til å klage på. At jeg i tilleg ble slått ut av en omgangsyke - feber og magesjau, henger kanskje sammen med den langvarige forkjølelsen. Men da Minstejenten fikk vannkopper - toppet det seg litt! Og siden hun ikke er noe lite barn lenger, ble det en ganske heftig runde, men etter en uke ser det endelig ut til at koppene gir slipp. Det passer vel aldri å være syk, men det er ganske kjipt å bruke finsværsdager på å ligge strak ut i sengen!

Jeg noterte meg en dag at hadde det ikke vært for fjellene - hadde jeg vel emigrert. Og jeghar fjellene - og Loke som hilste oss veldig entusiastisk velkommen tilbake! Og han og jeg har tatt mange turer, en del som bare er helt ordinære og lite å fortelle om, mens andre har vært litt mer interessante. Kan for eksempel nevne et par turer til Åsane. Som navnet sier er det mange små fjell der, og jeg følte nesten at jeg videreførte familietradisjoner da jeg tok turen opp på Nordgardsfjellet og Tellnesfjellet. Faster Jannicke pleide å gå i disse fjellene hver gang hun besøkte Bergen, og gjorde vel de siste turene sine her i en alder av 80-82 år. Det var før jeg hadde oppdaget fjellverden - og jeg angrer som bare det at jeg aldri ble med henne på disse turene! Turantrekket mitt den dagen var langt fra ordinært; jeg gikk med skjørt og sandaler - ble riktignok svært våt og skitten på føttene, men det funket! Men det var en sjarmerende rundtur, med bilen parkert like ved Baugtveit. Den skal nok gjentaes!
En annen tur ble litt mer latterlig: Først fant vi ikke Toppenipa, men derimot skiltet til Geitanuken. Opp fra Toppe ble det en veldig lang vandring langs en åsrygg med mye beitemark, einer og gjørme. Ikke mitt favoritt tur-terreng. Selve Geitanuken var vel ikke akkurat noe å rope hurra for - selv om en hadde utsikt til hele Åsane senter og Ikea og alt det der. Men det er et av turmålene i Topptrimmen, og dermed en grunn til å besøke toppen. Et annet turmål ligger like ved; Ulsetvarden, som vi fant stien til og besøkte 20 minutter senere. Utsikten her er nesten identisk med Geitanuken, men det er en forskjell på de to fjellene; her er det tydeligvis svært få turgåere, og masse blåbær! Så kom den latterlige delen; siden jeg syntes den lange fjellryggen var så kjedelig, tenkte jeg at vi kunne finne en alterativ rute tilbake. Jeg hadde sett noen fine bøer nede i dalen, og mente det måtte gå an å finne en sti gjennom skogen, ned dit. Og vi fant en sti. Men ganske snart ble den borte og snart sto skogen foran oss, tett som en vegg. Her og der fant vi stier eller tråkk, men det var nok hjorten som hadde vært der, ikke turgåere. Vi snirklet oss mellom grantrær og sklei ned bratte skråninger og vær snart omsluttet av skog på alle kanter. Etter å ha bakset oss gjennom skogen kom vi omsider til bøen, og det var med lettelse at vi kunne gå på traktorveier og se sivilisasjonen rundt oss. På Toppe gartneri ble vi hilst av en entusiastisk voff som gjerne vill være med påtur. Hjemme måtte jeg koste barnåler ut av håret og bh'en - og fjerne en flått på Loke.
Andre turer som er verdt å nevne; er turer til Rundemanen, Blåmanen og Brushytten via forskjellige oppstigninger langs Sandviksfjellet. På en av disse turene fant jeg en sti opp fra Skredderdalen som førte meg inn i noen veldige brattheng på framsiden av Sandviksfjellet. Noe utfordrende å komme opp, men masse blåbær. Når fjellet endelig flatet ut oppdaget jeg at Sandviksfjellet er større enn det ser ut; her er både skog og myrer, og selv om jeg vet i hvilke retning veien ligger, var det tider der jeg måtte undre meg litt over hvor jeg var. Det gode med byfjellene er at du alltid vet hvor byen er - og går du nedover kommer du frem til folk. Jeg må påpeke at det er forskjell på å gå seg vill, og det å ikke vite nøyaktig hvor en er.

Loke klarer stadig lengre turer, og han elsker å galoppere gjennnom myrene og jeg blir sprutet full av gjørme. Andre favoritter er å løpe gjennom høyt gress som lager hvislelyder, eller å grave etter mus (eller hva han nå enn lukter nedi der). Siden jeg stort sett er alene på disse skogsstiene, tillater jeg meg å sleppe Loke løs, og det er kjekt å se på hvordan han nyter å løpe omkring. Og han er utrolig søt når han prøver å fange kongler som triller nedover bakker!
I dag har vi tatt den store styrkeprøven: Opp Skredderdalen, videre opp til Rundemanen og inn til Vikinghytten på Vardeggen. Her tok vi en pause i bislaget, det falt noen regndråper akkurat da. Jeg kunen se at Loke var litt trøtt, han la seg ned for å kvile mens jeg spiste. Siden turen inn dit hadde tatt nesten to og en halv time, regnet jeg med at det var omtrent like langt igjen til Ulriken. Så etter matpausen, la vi i vei videre inn over Vidden. Denne veien var ny for meg, og det var en fin avveksling fra den vanlige veien via Tarlebøvannet. Vel passert Borgaskaret, begynte jeg å se etter Haugagjelvarden. Mange varder, så jeg oppdaget litt sent hvilken jeg skulle tatt av til, og vi måtte gjøre en liten omvei tilbake. Men skiltet ble funnet og turmålet registrert, så da var jeg fornøyd. Loke var på dette tidspunktet mer opptatt av sauene som beitet her. Om det var sauene eller fordi han faktisk var sliten vet jeg ikke, men jeg måtte dra en del i båndet for å få han med meg i riktig retning. Jeg hadde nok feilberegnet avstanden noe, nå hadde vi gått i nærmere 5 og en halv time og vi var ennå ikke fremme. Ved Ulriken måtte vi gjøre en ny avstikker til høyeste punkt; et nytt turmål måtte registereres. Så da hadde jeg samlet 5 ulike turmål på en tur! Veien ned til Ulriksbanen var ganske bratt - og vi måtte krysse noen myrer. Men de nye fjellstøvlene beviste at de var verdt invisteringen: jeg kom frem til Ulriksbanen helt tørr. Men Loke var utslitt. Hver gang jeg sto i ro, la han seg ned. Løsningen ble å ta banen ned, og ringe etter min snille mann: Kan du hente oss? Dakas liten vovv. Nå ligger han og klynker i søvne. Skal tro om han drømmer om sauer eller høye fjell?