Den første snøen viste seg allerede i slutten av oktober, og nå har vi hatt noen kalde dager med minusgrader og snø. Ikke så dumt når bløt myr blir frossen, en slepper å bli så våt på beina. Verrre er det at tynne lag med rim blir til is og glatte steiner under snøen er ikke alltid like lett å oppdage. Så da jeg gikk på Løsvatakken på tirsdag var det et par knall og fall, og jeg kom til min venninne med en blodig finger etter at jeg rev den opp på en bergknaus. Hørte jeg ordet brodder? Jada, de ligger fint i kurven i gangen...og hvorfor i all verden tar jeg ikke de med på tur? Litt hovmod som står for fall? Men, hva ofter en ikke for en flott tur i solskinn og minusgrader?
Den siste tiden har vært preget av studier - litteratur om metode og oppgaveskriving legger beslag på store deler av tiden min. Korte ettermiddager begrenser fjellturene, med mindre jeg vil finne fram hodelykten. Og egentlig burde jeg jo det....det var ganske koselig med turer i mørket i fjor vinter, men av en eller annen grunn nøler jeg med å finne den fram . Hvorfor?
