Advent

Jammen santen har vi begynt på adventstiden, og siden vi ligger godt an med gruppeoppgaven, tok jeg meg en tur ut. Men synes liksom ikke helt at jeg bare kan dra ut på tur. Plantasjen var en god unnskyldning - vi trenger litt juledekorasjoner. Men fra Plantasjen til Veten er det jo ikke så langt...kan ikke underslå det fakturm at jeg reiste ut turkledd, med fljellstøvlene bak i bilen. Så spontant, tja, nei... Men nydelig solskinn, kaldt, litt vind - ja!

På vei oppover den gamle Trondhjemske postveien fra Melling, la jeg merke til hvor lavt solen går. Selv om solen etter klokken burde være på sitt høyeste, var det så vidt den hadde klart på kravle seg opp på himmelen, og der måtte den krangle litt om plassen med noen skyer som hadde slått seg til. Vel oppe på flaten tok jeg av fra grusveien innover frosne myrer, med akkurat nok svikt i underlaget til at det var behagelig å gå på.

Stien oppover Veten er ganske bratt, og all nedbøren vi hadde i forrige uke har tydeligvis fulgt stien nedover - minste motstands vei. Som igjen førte til at stien bar preg av å vare en frosset elv, dekket med puddersnø, sånn at det var helt umulig å se om det var glatt eller ikke. Men her og der hadde iskrystaller laget kunstverk, og strå med ispels er ganske fint å se på!

Einerbusker gir godt gripetak - og litt på siden av stien var det gress som ikke var fullt så glatt. Mannen som jeg traff, bedyret at det skulle nok gå bra, men jeg rådet han i alle fall til å gå forsiktig nedover. Hunden ble glad over å slippe båndet, og tilbød meg en pinne! Og løp henrykt etter den når den ble kastet nedover. God tur!

Jeg var kommet nesten helt til topps før føttene sklei vekk under meg, og jeg deiset i baken. Håndleddet klaget litt over sammenstøtet, og jeg så for meg juleforberedelser med gips. Men heldigvis - mine knokler tåler tydeligvis en del.

Oppe på Veten 487 meter over havet er det kjempeflott utsikt. 360 graders utsikt mot Nordhordaland, Vossafjellene, Øygarden og selvfølgelig Åsane. Det blåste friskt, så etter å ha besiktiget utsikten, vendte jeg nesen mot sør og nedover. Solen kjempet stadig om plassen, men skyene gav mer og mer etter. Like etter jeg forlot toppen brøt solen gjennom og med solskinn i blikket kunne jeg begynne på nedturen. Siden jeg hadde byttet ut vannflasken med termos med varm drikke, var jeg fast bestemt på å finne en solhelling med utsikt, men helst i ly. Nedover fjellsiden igjen, og jeg fant en koselig plass med utsikt og sol! Moccakaffe og banan smakte utmerket!

Jeg valgte en litt slakere og mindre glatt rute nedover. Det siste stykket gikk gjennom nydelig vestlandsk kulturlandskap, det finnes vel knapt noe vakrere? Gjennom lyng, over noen utmarker, gjennom noen gjerder og ned på postveien igjen. Skiftet skotøy og satte meg i bilen litt under to timer etter jeg hadde begynt på turen. Deilig!