Monsterregn

...et nytt ord på meterologifronten? I alle fall: denne uken meldte de monterregn på torsdag og fredag, jeg så for meg at jeg skulle ut på tur i øsende regnvær, godt innpakket og fullt rustet mot himmelkreftene. Jeg gikk riktignok ut på tur, men i et regnvær som ikke var verre enn normalt. Litt skuffet måtte jeg konstatere at mesteparten av monsterregnet hadde kommet mens vi sov - men, jeg fikk likevel se litt til det!

Opp Skredderdalen ble jeg hilst velkommen av en brusende elv - den hørtes lang vei! Og jeg ble stående og se på de frådende massene en stund og funderte på hvordan vann som er blankt, plustelig kan se ut som vispet krem? Dere kan selv høre lyden - og legger dere hodet litt på skakke kan dere se elvebruset også. Som dere sikkert skjønner; filmfunksjonen er lite brukt på mobilen min! Jeg får skjerpe meg!

Oppe ved demningen var det tydelige tegn på at nedbøren hadde vært større enn vanlig: demningen var fylt til randen, det var nesten litt skummelt å gå over; Tenk om hele den 150 år gamle muren gir etter? Men jeg kunne spart meg katastrofetankene, demningen ligger der ennå...

Til tross for vått terreng, la jeg i vei innover skogsstiene, opp i lysløypen. På et sted måtte jeg finne meg en omvei via en steinur for å unngå å måtte legge ut på svømmetur. Men jeg kunne i alle fall konstatere at fjellstøvlene mine holder vannet ute!
Ved brushytten lå alt insvøpt i en tåkesky- toppen av Blåmanen og skiveien til Rundamanen var helt gjemt bak et grått slør. Det var ikke mange turgåere denne dagen - men en og annen traff jeg jo på.

På veien nedover holdt jeg meg stort sett til veien - men oppdaget at min trofaste turvenn, pulsklokken, hadde gått aldeles av hengslene: her registrerte den meg med en puls på over 200. Hadde dette vært tilfelle hadde jeg neppe overlevd turen! Målingenen for denne dagen er med andre ord bare tull - det eneste som stemmer er tiden: 1 time og 44 minutter. Vel hjemme fant jeg ut at det var batteriet sin skyld; med nytt batteri ble pulsen normal!