Den fineste?

En bekjent av meg stilte en gang spørsmålet om hvilken tur jeg syntes var den fineste. Jeg tror ikke hun fikk noe svar, for det var så vanskelig å velge. Og dessuten så mange stede jeg ikke har vært, men som jeg tror er fine...Men turen jeg gikk i dag er absolutt en av mine favoritter, og jeg er så heldig at jeg bare kan gå ut døren for å komme dit!


Altså...i strålende solskinn lot jeg studier være studier og la i vei oppover Skredderdalen. Bare det at det var så fint vær var jo god nok grunn til å gå ut, og det syntes vist flere enn meg! Ved demningen mellom Sandviksfjellet og Fløyen, går det en sti langs vannet og opp fjellsiden på andre siden. Når en står ved demningen og ser over på motsatt side, er det neste ikke til å tro at det går an å komme rundt og opp, men det gjør det! Langs vannet er det skog og inni skogen er det små bekker og mosekledd bakke og ganske koselig på en dag som denne. Vel ute av skogen på andre siden av vannet går stien gjennom en steinur. Det ser ut til at det en gang i tiden har vært en slags vei her, men den er i alle fall forsvunnet under store steiner som har forlatt sitt tidligere leie. Og det er litt skummelt: å se opp den bratte siden og vite at steinene har kommet derfra. Men mosen taler sitt tydelige språk: det er lenge siden. Likevel var det sånn at jeg kvapp, da jeg hørte lyder fra bergsiden: hva nå? Men det var barer istapper som smeltet i solskinnet og ikke klarte å klamre seg til bratthengene. Tappene spratt nedover - og laget en merkelig lyd!

Så var spenningen over - og neste utfordring var motbakkene opp mot Rundemanen/Blåmanen. Før vi kommer til veien som slynger seg opp fra Brushytten, passerer vi et lite fjellplatå som har fantastisk utsikt. Her er det rester etter noen gamle grunnmurer, så kanskje det en gang i tiden har vært et fjøs eller en støl her? Så kommer jeg opp til veien, men går ikke mange metrene før jeg krysser over til andre siden. I et glimt ser jeg hele veien ut til Austevoll, badet i sollys - vakkert! I stedet for å gå over Blåmanen langs de gamle skytterstilligenen fra krigen, passerer jeg på nedsiden. Her får en følelse av høyfjell; lyng og gresstuster, stein og små vann. I dag var det såpass frosset i bakken at jeg kunne gå ganske tørrskodd over myrområder.
På Blåmanen blåste det, men utsikten herfra tror jeg må være den jeg liker aller best! Eller kanskje det bar er dragnignen mot de stupbratte sidene ned mot Brushytten som tiltaler? I allefall er det bratt ned, og flott utsyn, sant?


Fra Blåmanen og ned er det flere morsomme stier, den gamle skiveien som er bygget som nødsarbeid på 30-tallet er ikke verdens beste å gå på, og når en kommer lenger ned til den vanlige grusveien, er det litt kjedelig. Å komme se ghjem fra Brushytten ser jeg nesten på som ren transport-etappe. Det er et par steder med flott utsyn, men for det meste er veien ganske kjedelig. Så når jeg komemr til Fløyvarden prøvde jeg en sti, og rotet meg bort i noen bratte bergsider. Men det var en sti der, så jeg kom ned, men var ganske glad for at det ikke var vått og glatt! Til og med her - langt inne i skogen traff jeg folk: to stykker, på ulike steder som tok bilder av furutrær og mosevekst. Tja...finner på rare ting jeg også, av og til!

Ned Breistølen, gjennom Fjellveien og hjem på ca 2,5 time. Skulle gjerne gått lenger jeg!