påske på forskudd?

Siden jeg bidro til turglede i Bergen i går, kunne jeg nyte fruktene i dag! Med skiene på skulderen kunne jeg gå opp de fine trappene jeg hadde gravd ut i Skredderdalen i går. Det var tydeligvis en del andre som hadde benyttet seg av de også, men enn så lenge holder trinnene rimelig bra.

Ved demning tok jeg på skiene og la i vei oppover mot Åsebu. Litt glatte ski, og smalt spor, men jeg kom opp. Et stykke forbi Åsebu svingte jeg venstre og fulgte lysløypen opp til Brushytten. Ganske mange skiløpere i dag, men trengte ikke å gå i kø. Ved Brushytten tok jeg oppover til venstre mot Rundemanen. Jeg ble etterhvert veldig glad for at jeg gikk oppover, og hadde kontroll på hvor jeg satte skiene! Veien her svinger seg nemlig oppunder bratte fjellsider, og det hadde rast rimelig mye snø nedover sidene, så snødekket lå flere steder over gjerdet som liksom skal passe på at folk ikke detter utfor den stupbratte fjellsiden.....Jeg følte meg straks tryggere når jeg var på innsiden av gjerdet, selv om løypen var smal og ikke inviterte til hurtigløp.

Nesten oppe på toppen tok jeg av til høyre innover Blåmanen - og med ett føltes det som om jeg var på høyfjellet; snøen lå i fonner, med glitrende sol på nesten urørt snø - og ikke et menneske å se. Sporet var litt blåst igjen, men snøen bar fint uansett hvor jeg gikk, men stavene gikk gjennom her og der. Savner de gamle typene av bambus - med store, runde trinser nederst! Flott utsikt, og finkornet snø som blåser i rare formasjoner med vinden - NYDELIG! Da jeg hadde passert toppen, ble mine ferdigheter en smule utfordret: sporet var hardt og glatt - men ikke bredt nok til at jeg kunne ploge. Der det ikke var glatt, var det dyp snø der tuppene satt seg fast! Det ble til at jeg la tyndepunktet så lavt flere steder, at jeg plutselig satt på rumpen i snøen...Men jeg er litt pysete, så når jeg ikke kan kontrollere farten med ploging, får man ta andre metoder i bruk!

Etterhvert kom jeg ned til Brushytten igjen, en liten vann og sjokoladepause før jag satte ut i lysløypen igjen. Denne gangen ned mot demningen. Så lenge jeg gikk i lysløypen var sporet fint preparert og jeg kunne ploge alt jeg lystet. Men fra demningen og nedover ble sporet igjen i bratteste laget. Til slutt tok jeg av skiene og gikk siste stykket ned til Skredderdalen - der jeg iførte meg brodder før jeg tok fatt på stien. Nok en gang kunne jeg glede meg over gårsdagens innsats - og vel nede merket jeg at tre timer ute i sol og snø hadde gjort meg ganske sulten.

Godt å komme hjem til varm dusj og lørdags-grøt!

Hjelpe og trøste - en hel uke uten innlegg på bloggen?

Jeg får skylde på snøen: på mandag hadde min turkollega og jeg planlagt en av toppturene våre med felles middag. Det var Løvstakken som var målet på mandag, og jeg gledet meg til både turen og det sosiale ved felles middag og prat etterpå. Mandagen startet med at jeg mått ut å måke 15 cm med nysnø, heldigvis lett og fin, men den gav seg aldri! På formiddagen kunne vi skue ut på en stålgrå himmel som drysset stadig mer hvitt pulver over byen! På det kaotiske føret lot jeg bilen stå, og tok en overfylt buss til Løvstakken. Vi møttes hos min kollega, og bestemte oss for nei, i dag er vi bare sosiale...og det var vi: deilig hjortegryte med prat og kortspill! Turen ble til at jeg gikk hjem; 45 minutter, det er da noen kilometer det og?

Tirsdag derimot var det stålende sol: og jeg jobbet med oppgave hele dagen avbrudt bare av litt mer snømåking. Onsdag var det enda verre, snøen falt tyngre og våtere, men utover torsdag avtok det. Nå er alle gater fylt til randen av snø, nede i byen kjører mannskaper det bort, men her i boligområdene ligger det pyramider med snø mellom hver bil, og svære snøhauger som må klatres over for å komme over gaten. Makan til snørik vinter har vi ikke sett her i Bergen - og på toppen av det hele melder vannveket om at vi må spare på vannet; vi har hatt alt for lite nedbør. Jeg tenker med gru på når all denne snøen begynner å smelte!

Denne fredagen var det igjen vakkert vær, med en sol som varmer og smelter snø. På mange hus henger det nå lange istapper, og byens myndigheter går ut med advarsler. I to-tiden ga jeg opp lesing, og tok med meg spade på tur. Ikke for å grave meg ned, men for å drive litt dugnadsarbeid helt for meg selv. Jeg gikk opp I skredder dalen, og ganske riktig; et stykke opp i dalen var det ganske vanskelig å ta seg fram. på det bratteste har det gått folk, men siden det ligger mye snø over alt, var trappene omskapt til en sleip og glatt skråning. Og spaden kom til nytte; trinn for trinn ble snøen omskapt til trinn igjen. To turglade pensjonister kom nedover, de ble glade og takknemlige for at jeg hadde tatt meg bryet, de hadde grudd seg litt for dette bratte stykket. Etter en times tid med graving og trakking, så stien ganske mye bedre ut og nå kan jeg gå på tur i morgen også!

Nysnø....jammen kom det enda mer!

Etter å ha hengt over tastaturet noen timer, følte jeg et sterkt behov for å røre på meg. Siden vi var kommet et stykke ut på dagen tenkte jeg at det fikk bli en kort tur. Opp på Sandviksbatteriet? Det klarte jeg jo å gå da jeg ikke var helt frisk, så det må jo kunne gjentas?

På med alt elektronisk utstyr og brodder - og i vei. Da jeg kom til Fjellveien der stien opp til Sandviksbatteriet svinger oppover, så jeg at jeg ikke var førstemann denne dagen. Og hadde vedkommende gått opp, kan vel jeg også? Stien svingte seg flere ganger enn jeg husket....og hm..det var ganske isete under nysnøen...Men opp ville jeg! Broddene ble bestemt satt ned for hvert skritt, og der det var brattest og galttest, gikk jeg nærmest på alle fire, men tyngdepunktet nært bakken. Og det siste stykket opp var adskillig brattere enn jeg husket, men her var det enkelte steiner og røtter som tross alt gav fotfeste. Så veldig langt opp til Sandviksbatteriet er det jo ikke, og da jeg kom opp var det verdt utsikten; litt rart å se byen fra denne vinkelen.

I utgangspunktet skulle det jo være en kort tur, så jeg hadde tenkt å gå ned igjen Munkebotn. Men da jeg først var der, og jeg så skiltet som pekte mot Sandvikspilen, ble jeg nysgjerrig og mente jeg kunne jo bare se hvor den gikk.... Min hang til nye veier ledet meg opp i et bratt område, og selv om det var flere som hadde gått før meg, var det ikke helt lett framkommelig alle steder. Og - det var nlengre enn jeg trodde. Stien snodde seg gjennom skog, ut mot kanten av Sandviskfjellet før den passerte kraftlijen og svingte inn i skogen igjen. Videre oppover og igjen ut mot kanten, helt oppe ved Sandviskspilen. Ingen folk der i dag - selv Stoltzekleiven som trekker ivrige turgjengere som en magnet var ganske tom....

Jeg svingte inn mot hovedveien, og gikk i dype tanker. plutselig kvapp jeg til over en jogger som sannsynligvis hadde løpt opp Munkebotn. Han så tydeligvis at jeg skvatt, for han sa pent unnskyld og fortsatte sin tur oppover mot Åsebu. Jeg tok sjansen på å svinge ned Skredderdalen. Hm...det burde jeg jo skjønt: her var det ikke antydning til trapper lenger - stien gikk som en rusjebane rett nedover. Igjen stolte jeg på broddene, men denne gangen med tyngdepunktet og rumpen ikke så mange cm over stien! I mdystre scenarioer så jeg for meg hvordan jeg kunne skli utfor og havne hodestups ned i steinene flere meter under meg - eller utfor kanten og ut i fossen som ennå ikke har latt seg temme av frosten! Det gikk bra, etter noen meter nedover dukket det jammen opp noe som lignet avsatser i stien også, og litt lenger nede var det i grunnen helt greitt å gå på stien. Da jeg hadde passert gjerdet og kom ned til pumpehuset var det faktisk så godt føre at jeg kunne småløpe litt, selv om fjellstøvler egner seg dårlig for sånt.

I følge GPS'en var løypen ikke på mer enn 7,93 meter, men jeg hadde brukt nesten 1 time og tre kvarter. Sen middag i dag!

Etter en uke med mye vikarjobb, foreldremøter, oppgaveskriving....kjentes det feil ut å sitte inn i solskinnet. Men utholdende som jeg er (heheh...) ble jeg sittende ved Pc'en helt fram til jeg skulle følge min datter til tannlegen. Men da var det slutt på tålmodigheten - verre var det å bestemme om jeg skulle ta ski eller brodder. For å utnytte solstrålene best mulig ble det brodder - opp i Fjellveien, passere Sagen og opp til Skansemyren. Her måtte jeg søke tilflukt i en garasje, en diger traktorlignende sak med enorme hjul med kjettinger skulle tydeligvis rydde snø - eller noe sånt. Avisene feiret/markerte at Bergen i natt slo rekorden fra 1986/87 i antall snødøgn, nå har snøen lagt i 63 dager, men jeg er usikker på hvor neste milepæl står? Noen som vet?

Jeg fortsatte opp Kamveien, snøen ligger tykk ennå, og tok av mot Knatten. Her kunne jeg se utover en vinterhvit by, og det skumle lokket med forurensing var ikke synlig i dag. Det er sansynligvis været som hjelper til med å spre forurensingen med vinden, og ikke vi bergensere faktisk er blitt flinkere til å forurense mindre.

Fra Knatten-veien tok jeg innover i skogen, her hadde noen drevet skogrydding. Pene hauger med kvister og noen stabler med oppsaget ved lå spredd innover i terrenget. Funderte litt på hvor lang tid det tar før de blir så tørre at en kan bruke de til å lage bål. Ikke denne vinteren regner jeg med? Stien var fin å gå på, hardtrakket, men litt "skitten" av alle barnålene som lå strødd omkring. Jeg kom ut på veien like nedenfor Skomakerdiket, men fortsatte opp mot Halfdan Griegsvei - like før lysløypen gikk jeg innover i skogen igjen. Herfra var det kort vei til den bratte nedstigningen til Skredderdalen. Helt nede ved broen valgte jeg å gå til venstre, langs gjerdet. Etter litt mere bratt sti komer en da ned til Breistølen. På asfalten tok jeg av meg broddene, og slikket i meg de siste solstrålene før jeg forlot Fjellveien og gikk inn mellom hus-skyggene. I følge GPS'en er denne løypen 6,36 km - men når den hevder at jeg var oppe i en maxfart på 13 km/h - det tror jeg ikke på!

Brodder og ski

Nå setter vi snart rekord i Bergen: snøen har snart lagt lenger enn rekordvinteren 1986/87! Som ellers er en vinter jeg husker godt: Jeg jobbet mitt første år i Postverket, og var den vinteren på budavdelingen i sentrum. Jeg fikk opplæring i diverse ruter i sentrum - alle med bratte bakker og høye brøytekanter. Med en trille på slep, lastet med 20-40 kg papir, som til og med ble fylt på underveis...Når jeg ikke ga opp jobben som postbud etter den vinteren - klarer jeg vel det et par uker til med snø?

I dag sto jeg tidlig opp, skrev på oppgave i flere timer før jeg bestemte at nå var det på tide med luft. Riktignok var "påskestemningen" borte, men jeg tok, bokstavelig talt, skiene på nakken og la i vei. Opp Skredderdalen, med brodder på skistøvlene...jeg traff en del som var på vei nedover, og jeg skjønner ikke at de turde! To unggutter som kom seilende på jogge sko nedover de isete trappetrinene på det aller bratteste fikk et godt råd; Brodder! Selv med brodder måtte jeg se etterhvor jeg satte føttene, men ennå er det ikke is som ligger der, bare hardtrampet snø.

Vel oppe ved demningen tok jeg av brodder og på med ski - litt glatt, men etterhvert fant jeg riktig teknikk. Litt forbi Åsebu tok jeg innover i lysløypen og havnet etterhvert på Brushytten. Jeg valgte å fortsette mot Blåmanen, men da jeg hadde kommet et stykke innover veien fant jeg ut at jeg ville gå ut mot Fjellhytten, ned på det nå islagte og snøkledde vannet. Litt bratt nedover, og pysete som jeg er, tok jeg det bratteste partiet i sikk-sakk. På vannet var det kjempefint å gå, men sporet gikk over til andre siden og inn i skogen. Jeg fulgte sporet og kom ut på veien igjen, her var det ganske folksomt så jeg ploget meg sakte nedover til jeg igjen kunne legge veien inn i lysløypen.

Der lysløypen munner ut i Halfdan Griegsvei tok jeg av innover i skogen. Ingen løype og ikke spor, men det var godt jeg hadde ski på. Skistavene mine laget svære hull i snøen, og jeg tenkte med grøss om det hadde vært beina mine! Etter en stund kom jeg til opptråkket sti, og nå måtte brodder og ski bytte plass igjen; ned den bratte siden til Skredderdalen igjen. Med brodder på var det ingen sak - faktisk lettere enn hovedstien der alt er nedtrakket og hardt. På denne stien var det ennå mulig å trampe seg et trinn i stien, og jeg kunne bestemme tempoet selv.

Ingen løypebilder i dag: jeg glemte det! ....alle disse knappene som skal settes på! Pulsklokken husket jeg å slå på, og jammen har det blitt litt trening denne uken! Ganske fornøyd med dagen og uken generelt, hjem til min snille mann som har laget Berlinerboller. Mmmm, godt jeg har forbrent noen kalorier også!

Dagen derpå?

I går var jeg på hyggelig sosialt samvær med kollegaer, deilig mat, sjampanje og rødvin. Og prat helt til klokken 3 om natten, og deretter spasertur fra Årstad og hjem. Det betydde at jeg var i seng litt før 4 , og jeg må nok innrømme at jeg er blitt for gammel for sånt! Dagen begynte trått, men rundt klokken 15.00 fant jeg ut at nå var det på tide å gå ut i det fine solskinnet.

Utstyrt med brodder tok jeg fatt på oppstigningen fra Fjellveien og opp mot Skansemyren, derfra gikk jeg videre opp Kamveien. Der veien svinger av mot Knatten gikk jeg innover veien, ytterst på pynten satte jeg meg ned på en benk og nøt sol og utsikt! Og oppdaget at det ble nok ingen bilder fra dagens tur; batteriet i mobilen var flatt....Dagens tekst er derfor illustrert med et bilde fra en tidligere tur - men i samme område!

Etter en kort pause gikk jeg videre innover en skogssti, her fikk jeg gå helt i ensomhet. Stien var godt opptråkket, men solen kom ikke ned gjennom trærne. Ikke ør jeg kom ut på hovedveien fra Brushytten traff jeg folk igjen. Det er fremdeles ganske mange som både aker og går på ski, men snøen er ganske hard og jeg tror ikke jeg tør å prøve å stå ned bakkene på sånn snø. Fra Fløysletten gikk jeg nedover til barnehagene og videre nedover Fløysvingene, Helt nede ved Hestebergveien ombestemte jeg meg og gikk tvers over til Tippetue, og fulgte ned til Fjellveien...mange morsomme navn på Fløyen!

Dårlig luft - og miljøhensyn

Forrige uke tak jeg fatt på vikariatet som jeg skal ha til sommeren, men forrige uke ble mine planer om å gå til jobben forpurret av en svikefull vekkerklokke. I dag våknet jeg våken og opplagt ti minutter før vekkerklokken og gledet meg til at dagen skulle begynne. Jeg kan jo late som om jeg gikk til jobben i dag for å være miljøvennlig, men sannheten er at det er ganske kjekt å gå en tur tidlig på morgenen, med hodet fult av tanker eller ørene full av lydbok. Begge deler er dessverre utelukket. I dag ble det lydbok...men samtidig satte jeg på både pulsmåler og GPS- et virrvarr av ledninger og knapper å trykke på!

Ganske kaldt ute i dag, men etter å ha passert jernbanen var kroppen i full vigør og jeg ble etterhvert ganske varm, og jeg svingte bort mot Grieghallen og inn Lars Hillesgt. . Jeg gikk videre over gamle Nygårdsbro: her er alt klart for bybanen, ganske fint nå når alle gravemaskiner og anleggsarbeid er ferdig. Opp Klaus Hansensgt var fortauene ikke særlig godt ryddet for snø, særlig den delen som er kommunal var vanskelig å gå. Etter 42 minutter var jeg fremme på skolen, GPS'en har registrert at det er tilbakelagt 4,29 km. Det blir ganske høyt tempo, og jeg var ganske varm. Vel framme var det flere mennesker det var lenge siden jeg hadde truffet, og klemmer og nyheter ble utvekslet mellom munnfuller med vann før det ble tid for undervisningen.

Etter undervinsing ble det litt jobbing ved datamaskinen, før dagen ble avsluttet med kurs fra It's Learning. Mye nyttig der, men jeg føler meg alltid som en uoppdragen elev når jeg er på sånne kurs og sniker i vei på egen hånd før læreren har hektet på alle de andre. Nyttig erfaring...

Klokken var nesten 5 før vi gikk ut døren, og til min store glede var det fortsatt lyst ute! Hjem valgte jeg en litt annen rute, gjennom gravplassen og langs Store Lungegårdsvann, men ikke Nonnestien. Jeg valgte å slå følge med en kollega opp til Kalvfarveien, derfra gikk jeg alene via Brattlien og hjem. På denne strekningen var fortauene om mulig enda verre enn de jeg gikk i morges, flere steder var det bare snøskavler der hvor vi fotgjengere skulle gå - og ved møtene trafikk måtte vi klatre rundt på issvuller. Håpløst! Mens jeg gikk hjemover mørknes det, og da jeg kom til Brattlien var det akkurat slutt på kråkene sin "arbeidstid" - de kom flaksene inn fra Askøy i store svermer og slo seg ned i trærne - og holder et voldsomt lydnivå på kra'ingen der de utveksler informasjon om dagens fangst. Et merkeverdig og ganske imponerende, daglig fenomen!

Etter 48 minutter var jeg hjemme, i følge GPS'en er det litt lenger denne veien: 4,34 km.

Stoltzen

Som fortalt i en tidligere blogg har min ex-kollega organisert og planlagt de først tre turene i regi av Topptur, og i dag var det meg som skulle stå for middagen, men først: Sandviksfjellet.

Og siden solen skinte, satt jeg hele formiddagen og gledet meg til å ta fatt på turen. Innimellom lesing og eposter, laget jeg en ungarsk oksegryte; masse forskjellige grønnsaker - og siden jeg ikke hadde oksehaler ble den laget med entrecote, krydret med karve. I leiregryten med hele stasen og inn i ovnen på 140 grader...der kunne den stå til turen var unnagjort. Min yngste sønn påtok seg å koke poteter. Så da kunne jeg vente på telefon fra min venninne, og da klokken nærmet seg tre var hun ferdig på jobb - så da; ut i solen!

Vi hadde broddene og kortet til å få klippet merket i klar - og satte kursen mot Stoltzekleiven. Mildværet har smeltet en del snø, og enkelte steder er det tilnærmet bart. Solen har etterhvert fått litt kraft, og jeg kunne kjenne litt varme fra solstrålene i dag. Nåja, opp Stoltzen blir en nå varm uansett...og når en i tillegg prøver å snakke sammen blir en også litt kortpustet! Men broddene var nyttige - mannen som passerte oss hadde ikke sånt under skoene, så han måtte bruke både armer og ben for å komme opp! En del av trappetrinnene hadde bare et lag med snø på, det gikk jo greitt å trakke på, men andre steder var det blitt rene akebakker av stien - men broddene gjorde susen.

Vel oppe måtte vi ta en liten pause med utsikt over byen - klart og fint, men litt kald vind her på Sandvikspilen. Vi fortet oss av gårde til kassen med klippetangen og vips: et søtt lite lønneblad og andre tur unnagjort. På benken kom vi litt i snakk med en mann som gikk på ski. Han hadde kommet opp Isdalen, men hadde fornuftig nok tenkt å ha skifellene på nedover Munkebotn også. Vi gikk nedover på hardtrampet snø, og ikke lenge etter hørte vi den litt merkelige syngende lyden av feller bak oss, vi gikk fint til siden og slapp skigåeren forbi.

Nå var vi definitivt på skyggesiden, så vi tok en lett jogg nedover bakkene. Med fjellstøvler. Vel nede i Munkebotn kunne vi konstatere at temperaturen nok hadde sunket en del, for nå bet det litt i kjakene. Fjellveien bortover passer ypperlig for prat - så her ble mange problemer luftet, hyggelige nyheter og pussige opplevelser delt. Etter nesten to timer hadde vi unnagjort de 8,3 km GPS sier ruten utgjør, og middagen var klar. Mmmmm.....

Totland

Denne vinteren har i sannhet vært underlig for oss Bergensere! Mange uker sammenhengende med snø - og opp til flere solskinnsdager. I dag hadde vi enda en av dem, og min søster og jeg bestemte oss for å prøve andre skiløyper enn de vi finner på Fløyen. Bontveit/Totalnd er velkjente skiområder for mange bergensere, men hverken hun eller jeg hadde erfaring fra disse områdene.

Å kjøre bil for å komme på tur er jo ikke vanlig for oss, men jeg hade sjekket ut kartet og vi hadde bestemt oss for å kjøre til Totland. Der visste jeg at det var parkeringsplass, om enn vi mått betale for å stå der. På vei dit måtte jeg konstatere at det er jammen landlige områder tett opp til byen - her er vi virkelig "på landet" og veistandarden er deretter. Like før vi kom til Totalnd stoppet trafikken opp - en lang kø med biler foran, og etterhvert en lang rekke biler bak oss. Vi funderte på hva dette var: fullt på parkeringsplassen? Et uhell i veien? eller....
Det viste seg å være flere parkeringsplasser igjen og en mann dirigerte oss til riktig sted. Og med en gang vi gikk ut av bilen skjønte vi hvorfor folk reiser hit for å gå på ski: godt preparerte løyper og kupert terreng som passer for små og store.

Etter å ha tørket av gammel skismøring, smurt med den riktige, la vi ut i sporet. Et skilt skulle gi et oversiktsbilde over området, men vi ga opp å finne ut hvor og hvordan - og la i vei i en retning. Det viste seg å være en kort sløyfe og etter en liten stund var vi tilbake der vi startet. Litt lattermilde la vi i vei i en annen retning der vi så at det gikk masse folk....og løypen ga oss både oppover- og nedoverbakker. Etter noen kilometer begynte vi å lure på hvor vi kom hvis vi bare fortsatte - et par som kom i motsatt retning forklarte villig vekk. Vi forsto at dette ikke var en rundløype som vi hadde tenkt og vi skjønte fort at vi ikke ville fortsette til Bontveit! I stedet satt vi oss ned, fant fram termos og godsaker (ikke noe bål denne gangen, det var det andre i nærheten som sørget for!) med solskinn i ansiktet og kaffe i koppen koste vi oss en god stund - og mens vi satt der kom hyggelige kolleger fra jobben min: Hele familien med både svigermor, hund og barn! Etter en stund måtte vi avbryte den hyggelige samtalen - tross alt er vi i februar og svette kropper blir kalde etter en stund.

Veien tilbake gikk mye fortere enn forventet - og ikke skjønte vi at vi hadde gått så mye oppover, for nå var det opp til flere unnabakker. Ganske folksomt i løypene fremdeles, men vi kom helt frem til bilen uten uhell av noe slag. GPS'en min hadde registrert 7,7 km - ikke allverden til skitur, men deilig likevel! Og neste gang....

Egentlig

sitter jeg her og er syk...hodet, nesen og bihuler er tett som.....Men selv om hodet føles som om det er under høytrykk, skjønner visst ikke resten av kroppen det. I går tvang jeg meg til å holde meg i ro - ingen aerobic med høy puls og svette! Men etter en relativt sen frokost, og lettere husarbeid, fant jeg ut at jeg kunne jo gå ut og lufte meg litt. Bare en tur opp i Fjellveien, og bortover.

Intensjonen var jo grei: litt frisk luft og rolig gange. Men å gå bort over Fjellveien er litt kjedelig, så etterhvert begynte hjernen min å tenke på mulige omveier/stier. Jeg passerte Stoltzekleieven, men den var aldeles utelukket. Selv om jeg hadde brodder og nok ville kunne ta det rolig opp, er det tross alt et stykke å gå for å komme ned igjen. Så jeg fortsatte nordover Fjellveien, og la merke til en opptråkket sti opp til høyre. På fotsporene kunne jeg se at noen med nøyaktig make brodder som de jeg har, hadde gått der tidligere. Jeg mente at denne veien sannsynligvis førte opp til Sandviksbatteriet, men hadde aldri gått opp denne veien. Jeg hadde også en formening om at stien opp dit gikk litt mer rett frem? Men, det kunne vel ikke skade å se hvor den gikk?

Litt i svinger fram og tilbake, opp gjennom glissen løvskog før det plutselig ble mye brattere. Pulsen var litt for høy til at jeg fremdeles kunne kalle det en rolig tur, men det var tross alt ikke lengre og brattere enn at mitt tette hode protesterte. Vel opp ble jeg litt forbauset over hvor stor flate det var rundt Sandviksbatteriet - et av tre forsvarsanlegg som var bygget i mellomkrigstiden. Ikke at det gjorde noen forskjell da tyskerne seilte inn i 1940, men det er en helt annen historie. På området som i dag er friluftsområde står det rester av kanon-anlegg, og en bauta over falne soldater. Dessverre hadde jeg i dag gått ut uten mobil, så derfor er det ingen bilder eller kart over turen - men jeg kan tipse friluftsrådet, eller hvem som har ansvar for stedet, at de bør felle noen trær før løvet spretter, ellers forsvinner utsikten totalt! Enn så lenge tillot de vinterkledde trærne et glimt av Bergen fra en litt annen vinkel enn hva jeg vanligvis ser - pent!

Jeg hadde ingen intensjoner om å gå ned samme vei som jeg kom opp, jeg fortsatte mot nord og kom til veien som går over Munkebotn. Etter at par svinger var jeg ute på "hovedveien", og fulgte den ned til boligområdet, og videre til Fjellveien. Føret i Fjellveien er noe å skryte av; løs snø som glir hit og dit når du trakker på det. Men et par kilometer med sånt føre tåler en vel, selv om det var godt å komme i hus og få en varm kopp te. Og selv om jeg ikke ble frisk av turen, ble jeg neppe sykere.