Det aller siste turmålet

Hvor heldig kan vi være? Solskinn, snø og fridager!

På årets aller siste dag bestemte jeg meg for å gjøre unna det aller siste turmålet i Trimtoppen - det vil si den siste av 13 ulike turmål i Bergensområdet som er med i konkurransen 2009. For de som ikke har fått det med tidligere:

5 registrerte turer i loggen – kvalifiserer til Bronsemerket
15 registreringer på minst 5 ulike turmål – kvalifiserer til Sølvmerket
30 registreringer på minst 10 ulike turmål – kvalifiserer til Gullmerket

Den første registeringen min var 26.06; da oppdaget jeg at det var en konkurranse fordi jeg var på Haugagjel-varden i forbindelse med den andre konkurransen; Topptrim. Men jeg begynte ikke for alvor med å registrere turmål før etter ferien, så fra 7. august og fram til i dag har jeg totalt registrert 65 turer til alle de 13 turmålene som er med i denne omgang. Etter at jeg oppnådde Gullmerket, må jeg si at det faktisk ikke er alle turer jeg har registrert like nøye, så noen flere har det vel kanskje vært? Men ut i fra statistikken kan jeg lese at jeg har vært flest ganger på Brushytten - totalt 20 besøk siden august. Hmmm, må si jeg er litt imponert over meg selv!

Men tilbake til dagens tur. Den gikk til det lite påaktede stedet Damsgårdsfjellet, en lillebror i forhold til fjellene omkring, og ikke spesielt reklamert for. Jeg kjørte til Frøyhallen ved Melkeplassen, der var det godt med parkeringsplasser og skilt merket tursti Damsgårdsfjellet. Fra den lille fotballbanen var det ganske bratt og mye snø, her må det innrømmes at det var partier der jeg måtte bruke både hender og føtter for å komme fram. Men etter en liten stund flater det ut, og jeg kunne gå oppreist. Noen hadde gått her før meg, og snøen bar uten at jeg gikk gjennom til knes. Og det var riktig deilig å gå med solskinnet i fjeset, glittrende snø og frisk luft. De 8-10 minusgradene kjentes godt, men etterhvert som jeg gikk ble jeg god og varm. Da jeg var nesten på toppen delte stien seg, jeg valgte å følge skiltet som sa Damsgårdsfjellet. På toppen hadde jeg fin utsikt i alle retninger, men så ikke snurten av skiltet som skulle markere turmålet. Så foresvev det meg at jeg hadde lest noe om Jonsokfjellet, og ganske rikitg kunne jeg se en høyde med en liten varde på toppen, ikke så langt unna. Siden turen opp hadde tatt knappe 35 minutter, bevilget jeg meg en ekstra runde bort for å se. Og ganske riktig, halvveis begravd i snøen fant jeg det siste turmål-skiltet. Jeg fikk registrert koden med sms og vel fornøyd meg meg selv kunne jeg konstatere; jeg er klar for neste års konkurranse!

Turen ned gikk ganske raskt, og der jeg hadde måtte bruke alle fire, kunne jeg nå sette meg ned på buksebaken. Likevel var det ikke veldig bratt - men i løpet av 1 og en halv time med gåing, og beundring av utsikten hadde jeg ikke truffet ett eneste menneske! Ganske merkelig - for fjellet har sin sjarm, og veien er ikke vanskelig å gå, så det fortjener litt flere turister. Oppfordringen herved gitt! Dette året har jeg vært på mange fine turer, mange av dem sammen med venner og bekjente. Og neste år- tjueti - håper jeg det blir enda flere med meg med på turmålene mine, det er så mange finesteder og mange hyggelige folk å gå tur med!