Hjem

Etter å ha vært på Hunstad for å diskutere vikaropplegg for neste uke, spaserte jeg hjem. Det strålende solskinnet som var tidligere på dagen, hadde kamuflert seg bak et skydekke, jaja.

For de som ikke vet det: jeg er glad i gadgets, eller på godt norsk dippedutter. For vel et år siden fikk jeg en sak som jeg er blitt litt glad i. Og til de som sier at gymfaget umulig kan nyttigjøre seg digitale dingser: dere tar feil! Nå må jeg si at turene mine eller anne trening jeg driver ikker er på grunn av PULSKLOKKEN min, men det er en veldig kjekk sak som gir sterk motivasjon. Pulsmåleren måler selvfølgelig som navnet sier, pulsen. Klokkener min, og den er innstilt på min alder, min vekt og hvor fort mitt hjerte kan slå ved max belastning. Og for en som liker sånt får jeg da ut statistikker ovver de siste 12 ukene - hvor mye tid jeg har brukt, eller hvor mange kalorier jeg har brukt. Og sånt liker jeg. MEN jeg har oppdaget en ny side ved meg selv: Jeg er lett å lure! En liten belønning eller gulrot i front, så følger jeg etter! Og her har pulsklokken enda en funksjon: Jeg kan opprette programmer. For vedlikehold, forbedring eller maximering. Gjett hvor jeg ligger nå da? Og gulroten? Hvis man klarer å oppfylle målsettingene i programmet - får man bildet av en liten pokal på klokken! Tenk det! Så - jeg blir lurt. Uke etter uke....kjenner jeg blir litt panisk hvis jeg ligger på etterskudd i forhold til målsettingen....
Nå er ikke pulsklokken og jeg alltid helt enig...men det får jeg komme tilbake til en annen gang....

Turen hjem fra Hunstad gikk i dag over kirkegården, forbi Døveforeningen - vakker byggning med mange gode minner derfra - opp Kalvfarveien. Måtte fnise litt da jeg gikk der i dag - med sko! Gjennom Brattlien, med fin utsikt over byn, Skansen og tilslutt over Graven nedenfor Kronenengen. 42 minutter og en maxpuls på 149.