2011 nærmer seg en slutt

Sol på årets nest siste dag.
Etter mange dager med regn og atter regn, fulgt av vind med orkan i kastene, var det deilig med en solskinnsdag. Ved Revurtjern traff jeg sågar en dame på min alder som hadde en liten soldans, noe som vakte Loke sin interesse! Damen kommenterte det deilige solskinnet og vi gikk smilende til hver vår kant.

2.juledag

2.juledag var som dagen før våt. Og det blåste.
Fordelen er at en får ha turstiene nesten for seg selv.
Her like nedenfor Fløyvarden.

4.søndag i advent

Solskinn og bomull 4.søndag i advent.
Vi har fått besøk av Kong Vinter og kuldegrader.
Utsikt fra Fløyvarden mot Løvstakken.

Første søndag i advent

Ennå høstfarger i fjellsiden

Første søndag i advent.

Tur i regn og vind

Lørdag 26 november gikk vi opp Sandviksbatteriet og opp til toppen av Sandviksfjellet. Ved demningen mått vi se litt på effekten av været; Stormen Brita har gått over vestlandet de siste dagene, ikke at vi har sett så mye til henne, men litt kraftig vind har det vært. Loke synes bølgene er litt skumle; de lager lyd og han vil gjene fange de, men finner ikke "byttet".Etterpå fortsatte vi til Brushytten, og siden jeg var etterhvert blitt både våt og litt kald, gikk vi til Fløybanen. Der var bilettmaskinen ute av drift og jeg så for meg at jeg måtte gå ned . Føreren syntes visst det var for ile, så vi fikk kjøre ned til Fjellveien uten å betale!

Etter en varm dusj, tørre klær, kledde jeg meg enda en gang for uteliv. Lysfesten med sine 20.000 deltakere og fyrverkeri er spesielt. Om det var meningen at en av de første rakettene skulle lande på vannet vet jeg ikke, men det ble ganske stilig. Selv om jeg er godt voksen fryder jeg meg som et barn over fyrverkeriet.

Måneskinnstur

Fordelen med å ha hund er at en får med seg turer på kveldstid. En måneskinnstur gjennom Fjellveien er ikke å forrakte.
Å legge inn innlegg fra mobilen er jo absolutt et alternativ

Turbloggen

Ser at siste innlegg var i april, nå er vi kommet til november... Kanskje jeg bør ta hele bloggen opp til vurdering? Hvorfor skriver jeg ikke mer? Hm... ifølge teorien burde det å kombinere min egeninteresse for data og turer være motivernede i seg selv. Burde..og har likevel ikke vært det.
Er det problem at jeg ikke får respons? Tja, det ville kanskje vært hyggelig om flere kommenterte, men jeg tror ikke det avhenger av det.
Er det for tidkrevende? Både ja og nei...jeg trenger jo ikke skrive en helside hver gang. Men å ha en mobilteleforn som kommuniserer godt med pc'en er et must! Og i det siste året har jeg byttet mobil opp til flere ganger, men den jeg har nå burde være lett å bruke. Jeg har til og med muligheten for å laste opp bilder direkte fra mobilen.
Er det kjedelig tema? Nei og atter nei! Jeg går jo turer til stadighet! Men, selvfølgelig er det jo mye opp og mned samme stedene. Og det at jeg ikke har Runkeeper med kart osv er jo noe jeg kunne ha lagt inn på mobilen igjen. men selvfølgelig turbeskrivelsene ville vel kanskje bli veldig like over tid.
Tenker jeg for lite? Det er jo nesten et fornærmende spørsmål som jeg bare må svare nei til! Jeg tenker veldig mye, ikke så mye på tur, men på studiet, jobb, familie, hund og det jeg lytter til  av lydbøker
Når ingen av spørsmålene får et ja - må jeg jo bare konkludere med at jeg bør ta opp tråden igjen  - og blåse liv i bloggen min igjen.

..og april nærmer seg slutten. Etter en kald vinter, kom våren som et skudd! Utenfor vinduet er det full vår, grønne knopper på trærne, blomstrende kirsebærtrær og tulipaner i hagen. Ved Rothaugen fant jeg en blomstrende Magnolia - dufter nydelig. Oppdateringene har latt vente på seg og min nye adroidtelefon er nyttig til mangt, men bildene får dessverre et blåskjær i svakt lys.Det dere ser her er et fixet bidle - men ble det noe bedre? tja...



Har vært gjennom en laaaang periode med syk hund. Like etter vaksinering mot kennelhoste, ble Loke vedlig syk. Hostet til han brakk seg, spiste lite og drakk nesten ingeting. Den dagen jeg spurte om han ville være med på tur og bare fikk en svak logring til svar, skjønte jeg at han var virkelig dårlig. Neste dag var vi hos dyrlege som ojet seg, høy feber, vektreduksjon på 4 kg på to uker og diagnose: luftveisinfeksjon. Loke fikk en coctail av diverse sterke antibiotika satt som sprøte i nakken og beskjed om å komme tilbake neste dag. Neste dag var han blitt mye bedre, og dyrlegen var så fornøyd at vi fikk med oss en tidagers tablettkur. De førte gangene prøvde Loke å spytte de ut, men vi fikk gjemt dem i leverposteien. Men selv etter kuren var ferdig gikk det lang tid der Loke var en skygge av seg selv - og legens ordre om å ta det helt med ro var ikke så vanskelig å følge for Loke sin del. Det dumme var jo at turene stort sett gikk opp i Fjellveien og ned igjen - ikke vedldig spennede eller mye trening for meg! 

En av de relativt rolige turen gikk sammen med tante og kusine Hera til Alvøen - nydelig solskinn, men de turstiene jeg hadde lest om i turboken var ikke lett å finne. Men vi besluttet å gjøre nye forsøk for området er pent.


På den annen side deltok arbeidsplassen i en konkurranse på Dytt.no: å gå Jotunheimen rundt på 60 dager. Skrittellere ble delt ut, inndelt i lag på jobben og registering på nett. Virtuelt kunne vi følge oss selv på kartet, og jeg rakk nesten å gå to ganger rundt, men ble sittende fast i Luster da konkuransen ble avsluttet. For egen del ble det viktig å gå minimum de 10 000 skritten pr dag - de fleste dagene ble det nesten dobbelt så mange. Men konkurransen i seg selv ga bedre uttelling til flate spaserturer femfor bratte fjellturer - en medvirkende årsak til min dårlige kondis akkurat nå? Men for de som ikke er så aktive til vanlig, var det er virkelig dytt - de kom seg ut! I tillegg ble det mye morsomme samtaler om distanser og aktiviteter, en avveksling i lunsjsamtalene i disse utrivelige avviklingstidene.

Jeg invisterte i en ny sykkel denne våren - med hydrauliske bremser og ramme av lettmetall. En sykkeltur fikk jeg gjort med den før noen så sitt snitt til å gjøre en nattlig visitt på terrassen og stikke av med hjulet. De i butikken syntes så synd på meg at jeg fikk god rabatt på nytt - til tross for det måtte jeg ut med 650 kroner for å gjøre sykkelen brukbar igjen!

I påskeferien hadde vi en flytte sjau, ombytting av soverom. Det medfører vanligvis masse rot som kan sorteres og evt kastes, så også denne gangen. Etter oppryddingen var det hyggelig å kunne tilbringe noen dager i Drangedal. Like fint vær der som her, og vi gikk noen turer i solskinnet. En dag dro vi til Kragerø - koselig liten by. Etterpå var vi på en rask tur gjennom skogsområdet i Drangedal, der hadde skogselskapet gjort stort innhogg - og det var blitt betraktelig lysere. Men som alltid lurer jeg på hvor det blir av utsikten - foretrekker fjell fremfor skog!
Men blåveislandet er jo alltids litt eksotisk!

En av de andre påskedagene dro vi til Gautefall, utstyrt med påskeegg og appelsiner - jeg hadde lest om Himmelriket i en brosjyre. Og stedet levde opp til navnet: et svært amfi i stein, midt i fjellheimen. Ikke akkurat noen slitsom oppstigning, men en fin tur i tørt terreng. Noen skientusiaster utøvde sportslige aktiviteter ien en kunstsnø-løype, men den nylig åpnede rulleskibanen var nok mer passensde for føret.

Vel hjemme fra påskeferie ventet Loke på tur og den første gikk opp Stoltzen. Siden det fremdeles var solskinn gikk vi litt vider og havnet halvveis opp på Rundemanen før jeg fant ut at det var lurt å returenere - det var lenge siden langtur for oss begge. Men allerede neste dag la vi i vei opp Skredderdalen, opp stien ved demningen og over Blåmanen. Returern gikk via Brushytten, Revurtjern og ned den bratte stien på siden av Skredderdalen. Deilig! Artig å se det svartsvidde gresset der snøen nettopp har sluppet taket mellom steinene på fjellet. Forunderlig tørt over myrene er det også, når en tar i betraktning all den snøen som nettopp har blitt forvandlet til vann?

Februar

...og vel så det. Tiden etter jul har vært en kald og mørk periode. Ikke mange spektakulære turer. Men en del trakking opp og ned til fløyvarden har det blitt - og en søndag jeg kom gående over snødekte myrer, var det nesten som om solen hadde gullbelagt åskammen. Det var vakkert! En annen dag fant jeg ut at nå var det blitt så lyst om ettermiddagen at jeg kunne ta en tur etter arbeidstid. Loke og jeg la i vei, men vi var ikke kommet lenger enn til Fløyvarden før jeg måtte konkludere med at dagslyset ennå er litt for knapt. Men til gjengjeld kom jeg fram dit akkurat i den rare skumringstimen, der gatelykter og lys fra vinduer skinte som en hel eventyrby under meg. Det er ikke bare natur som er vakkert - byer har sin sjarm også.

Søndag var jeg på en av de turene som er av litt lenger art. Det var min gode eks-kollega som ville ha meg med til Turnerhytten. Nå hadde jeg ikke tenkt så veldig mye over hvor langt det faktisk er, og jeg startet fra Nattlandsfjellet uten hverken mat eller drikke. På Nattlandsfjellet er det rimelig vinterlig fremdeles, snø og glatt på turveiene. Jeg iførte meg brodder, bare for å oppdage at de igjrunnen var ganske utslitte. Turen opp mot Turnerhytten gikk etterhvert på snø med skare, som for det meste bar. Enkelte steder var det så isete skare at det var vanskleig å få fotfeste uten pigger. Men vi kom fint fram til Turnerhytten , og det var ikke mye folk å se på veien. Her delte kollegaen min ut appelsiner, og det smakte godt! Veien hjemover la vi mot Ulriken og Korketrekkeren. Ogpå denne strekningen var det litt flere folk. Fra Nubbevannet og ned til Natland var det rimelig mange familier på tur, og vi returnerte hele og svette etter ca 2 timer og 40 minutter. Men neste gang tror jeg jeg skal ta med litt drikke.

Januar

 

Å gå turer i januar krever at en utnytter dagslyset til fulle - korte ettermiddager og snø, regn eller tåke legger en demper på aktiviteten. Og med "feltarbeid" i forbindelse med studiene har antallet turer blitt sterkt begrenset denne måneden. Men innimellom kommer de flotte solskinsdagene: med høy, klar himmel og farger som nesten kan ta pusten fra en. Andre dager ligger solen gjemt bak et skydekke, og lager merkelig fargespill filtrert gjennom grå ulldotter på himmelen. En søndag gikk jeg opp Sandviksbatteriet til Sandvikspilen la solen  et slør av gull over snødekte topper. Merkelig. Været er ikke så viktig når en først kommer seg ut, men det har vært dager da jeg har grudd meg litt for å trekke på meg alle klærne og sko meg for regn, sludd, snø og vind. Å ha en hund hjelper betraktelig - Loke synes sheller ikke det er veldig festlig med regnvær, men får han komme opp i skogen og løpe fritt, er det bare glede. Snøen ser han på som lektøy - og der jeg synker ned til knærne, må Loke gjøre kenguruhopp som sliter han helt ut. Nok et poeng med turen. De fleste turen får vi gå aldeles alene, men de siste søndagene har vi truffet andre turgåere med hund - og forrige søndag oppførte Loke seg sånn at denne søndagen fikk han ikke løpe fritt. Hm...
 
Juleferien og nyttåret startet med snø. Så har det blitt mildvær og regnet en del - og det som var av snø i lavlandet er borte, mens oppover på fjellet ligger det tung og hard snø. Veiene ned fra Fløyen minner mer om skøytebaner enn turstier, så det har blitt mange merkelige ruter gjennom skogen der skogsbunnen tross alt gir fotfeste. Brodder er selvfølgelig et godt hjelpemiddel, men det er ikke alltid en husker på å ta med alt mulig. Men jeg har også erfart at mine "kjettinger" ikke fungerer like godt på is. Jeg måtte flire en dag jeg gikk ned trappene fra Fløyvarden - de endte opp i en eneste stor issvull som det nærmest var umulig å gå utenom. Flere ganger har jeg konstatertat eneste fremkommelige måte er å plassere tyngdepunktet så lavt som mulig, dvs skli på rompen over uframkommelige partier. Og det har funket så langt - ingen brudd, bare noen små fall!