Tur, trening, hund og oppgaver

er vel kort oppsummert det jeg driver med for tiden
Tv, mat, venner, familie, kino, konserter får ikke plass med mindre de kan kombineres med elementene i overskriften. Heldigvis er det ganske mye som kan kombineres: Tur og venner går veldig fint sammen, familie og hund er også en god kombinasjon som har vist seg å være ganske vellykket så langt, mat og hund går veldig godt sammen synes hunden, men de kulinariske opplevelsene blir ikke akurat prioritert for tiden. Tv, kino, konserter? Tja, de får vel vente...oppgaveskriveing tar ganske stor plass for tiden. Og hvem skulle tro at det er så vanskelig å skrive 5-6000 ord om hva jeg tenker å forske på til neste år?

Men tur - det har jeg i alle fall tid til, hvis ikke forfaller både kropp og hjerne. Det har blitt en del turer til Fløyvarden i det siste, må jo registrere turmål for å klatre på statistikken! Når jeg går alene uten hund, går jeg turen opp og ned på temmelig nøyaktig en time, underveis hender det jeg treffer kjente og ukjente som jeg snakker med, men for det meste kan jeg gå i egne tanker og fundere. Og i den siste tiden har dt ikke engang vært plass til lydbok, tankene kverner selv om jeg er på tur!...så jeg kan unnskylde meg med at det er mental fordøyelse når jeg er ute og trakker opp og ned fjellsiden.

Været i Bergen er ikke så verst for tiden - ikke veldig varmt i dag men vi har hatt mange fine soldager, og det gir seg utslag i vakre grønne fjellsider. Jeg koser meg med alle de ulike grønsjatteringene, og ser at løvet på trærne blir tettere for hver dag som går. Innimellom er det sånn at jeg lurer på om jeg skulle tatt med meg en øks på tur, det blir fort ufremkommelig på stiene der jeg liker best å gå, men jeg er ikke sikker på at Skog & Træplantingsselskapet ville like det noe særlig hvis jeg tok meg til rette. Best å la være.

I dag var jeg på toppen av fjellet på andre siden av byen - Løvstakken. Jeg og min ex-kollega har nå fått klippet alle de tre bronsetoppene i Topptrimmen. Vi startet optimistisk opp tidlig i år, men snøen stjal en del tid fra oss. Men vi er i gang! Løvstakken har fin utsikt og er ikke så vanskelig tilgjengelig fra Solheimsiden, det tar vel en time opp, og litt kortere tid ned.
Oppdaget akkurat nå at jeg har gått glipp av premiering: ikke bronse-, sølv- og gull-merkene, de er ikke så spennende. Men gavekort og reise til Kilimansjaro - hm...kanksje jeg skal levere inn kortet mitt i år? Jeg vil gjerne ha premier, jeg!

17.mai er vi så glad i?

Nei.....slett ikke, og i dag skulle jeg egentlig ha vært på en lenge planlagt ferie i Hellas. MEN ble forhindret av eksamen, hedigvis ikke min egen, selv skal jeg bli mappevurdert. Som om det skulle være noe bedre - å måtte levere ikke bare det jeg har tenkt, men å bevise med henvisninger at også andre har ment noe om det. Men altså, her er jeg i Bergen, og jeg liker egentlig ikke 17.mai. Så det var ikke så dumt å kunne sende mann og barn i 17.maitog, og selv sette seg ned foran pc'en og søke etter relevant faglitteratur. Senere kom hele, halve familien til rømmegrøt og kaker, en kombinasjon som gjør en sprekkmett.
Så da besøket hadde gått, skiftet jeg klær, tok på pulsbelte og satte i vei opp mot Fjellveien.
Men jeg stoppet ikke der, jeg fortatte opp Stoltzekleiven sammen med et par andre som ble minst like svett som meg. Men på toppen kunne jeg selv se at tiden var under 20 minutter - og da er jeg ganske fornøyd. Ved pilen registrerte jeg turmålet, og fortsatte videre. Etter litt vaklende vurdering falt jeg ned på at jo; jeg går videre til Rundemanen. Opp Malerskaret og helt til masten der alle telefonlinkene står og speiler utover i alle retninger. Televerket har for sikkerhets skyld satt opp et skilt - men jeg må si jeg fester liten lit til innholdet!Her ble nok et turmål registrert og ferden gikk nedover mot Brushytten der neste turmål er. Denne veien er egenltig ganske kedelig, på grusvei som slynger seg nedover, før den går over i asfalt et lite stykke. Her og der var det faktisk klatter med snø, men solen gjorde sitt beste for å bryte gjennom skylaget. Så om veien er kjedelig var utsikten og himmelen vakker. Fra Brushytten gikk jeg veien om Revurtjern, og via Halfdan Griegsvei til Fløyvarden. Det fjerde turmålet på en og samme tur...det må vel dra opp statistikken min?
Det var ikke mange personene jeg så på tuern min, men noen var det da....og selv om jeg får hevet statistikken var ikke det det beste: jeg så ikke et eneste flagg, eller en eneste bunad...og pulsen hadde gått både opp og ned... og det var utrolig deilig!

Veten

Hvis en kjører til gullgruven i Åsane og at av i rundkjøringen mot Åsane gamle kirke, kommer en til et område der tiden har stått stille. Bare et par minutter unna motorveien befinner en sg plutselig i et gammeldags kulturlandskap med gårder med steingavler og steingarder som deler opp kultiverte bøer. Melingen heter idyllen. Her er det laget en liten parkeringplass for fotturister, som det tross alt er ganske mange av. En av grunnene er "Den Tronshjemske postveien" som slynger seg opp herfra, opp noen bratte bakker og inn i et skar, og videre ned til Hordvik. For lenge siden var nok postfolkene rimelig spreke, og etappen var unnagjort på noen timer før neste mann overtok og bragte posten videre. Det var den gang.
Nå er det turvei, først forbi en del gårdstun før veien passerer grind etter grind, oppover bakken. Langs veien ligger det flere pet restaurerte stein-løer. Veldig flotte, og et turmål for mange småbarnsfamilier. De litt tøffere fortsetter gjerne helt til Særtegården der en kan ri eller kjøpe forfriskninger, mens andre igjen går av veien og klatrer opp i fjellsiden. Sånn som oss. Men før vi kom så langt treff vi en flokk kalver, de sto og hang rundt porten og så ut som om de ventet på noe. Min lille turkamerat Loke, syntes dette var i skumleste laget. Til tross for godsnakking, trøst og forsiktig trekk i lenken nektet han å nærme seg de svære dyrene. Til slutt måtte en heller lattermild matmor løfte vovven som etterhvert veie 12-13 kilo og bære han gjennnom porten. Med porten vel plassert mellom seg og dyrene ville han gjerne betrakte dem, men nå var det matmor som nektet - hun ville videre på tur!
Der veien flater ut, går det en sti til ventre opp til Høgstefjellet - den står på listen over kommende utrmål, men får vente litt...Hvis en tar over myren og opp til høuyre kan en velge mellom to ruter til Veten. Vi valgte den bratteste og korteste. 486 meter over havet er en del, og stien slynger seg mellom einer og fjellknatter, før den flater ut i et litt myrlendt terreng mot toppen. Til tross for fint være var det ikke all verdens folk ute, og de to hundene vi hadde med oss fikk lov til å løpe fritt. De gangen vi traff andre turgåere, ble de pent hentet inn og de som gikk forbi kunne selv bestemme om de ville hilse. Og mange ville - særlig de som ikke er så store enda, blir fasinert av Loke sin entusiastiske oppførsel.

På toppen av Veten er det en fantastisk utsikt - her kan en få panoramautsikt i alle retninger. Mot vest seg en sotra og Øygarden, mot nord har vi Nordhordaland og flejjene i Romarheimsdalen. mot vest ser en mot Bergsdalen, vossafjellene og Gullfjellet, og mot sørvest stiger Rundemanen og Løvstakken opp i litt uvant profil. På toppener det en varde og der kan en skrive seg inn i bok, og en kan registerer det som et av turmålene i Trimtoppen


Vel registrert fant vi oss en liten solflekk i le, der ble vi sittende vel og lenge. mio, den andre av våre firbente turvenner hadde veldig morro av å løpe etter pinner og legge de foran føttene våre. Det ble gjentatt mange ganger. Vi valgte en litt annen trasse ned, men på veien møtte vi en mann som advarte mot hoggorm litt lenger fremme på stien. Litt nervøs speidet vi hit og dit, men så ikke spor av den. Denne ruten var litt slakere, men vi kunne konstatere at det er lurt å ha skolisser. Uten blir det litt anstrengende å holde skoen på plass med tærne...

Nedenfor fjellsiden kom vi inn på utmarken, og gikk gjennom flere ulike grinder før vi omsider var nede på Postveien igjen. Flott tur! og Voffen ble liggende utslått på teppet resten av dagen.....

Sol og sol...og hagl

Helgen kom med flott vær - og jeg har utnyttet det så godt jeg kan. Innimellom tentamensretting og fagbøker, har jeg tatt noen turer, ikke av de lengste, men ut! Turene har gått opp Skredderdalen til Fløyen med litt variasjoner. To ganger har jeg klart å lokke med meg datteren min, hunden trenger ingen oppfordring: han kommer helt av seg selv! Her og der møtes jeg av vårblomster, et velkomment innslag i alt det visne og brune. En av variantene går forbi Mon Plaisir, dette litt malplasserte, greske tempelet som var lysthus for Christinegård. På oversiden av fjellveien går vi videre opp en bratt gressbakke - her har noen funnet ut at de vil ha en slengdisse. Og den måtte jo selvfølgelig prøves. Hadde jeg vært mange år yngre, og kanskje noen kilo lettere, skulle jeg prøvd den.... men jer stoler ikke helt på tyngdekraften og lot det være.

I dag gikk turen til Brushytten, og siden det var søndag var den åpen. Mange andre hadde også lagt turen hit, og ekstra hyggelig var det at jeg hadde følge av min yngste datter og Loke. I solskinnet utenfor Brushytten koste vi oss med brus, pølser, vafler og en velfortjent hvil - mine turkamerater er ikke like vant som meg til å gå i motbakker.
Etter et lite besøk hos Løplabbet fant pulsklokken min på at den ville virke igjen, og det øker motivasjonen. Skjønt i dag var det knapt at jeg kom opp i mellomnivå på pulsen - men hva gjør vel det? Fra nå av blir det nok mange nye turmål - og siden trimtoppen har statstikk på siden sin, føler jeg jeg et visst press for å komme meg opp fra bunnen av ti på topp....litt irriterende at jeg har gjort en haug med turer uten å vite at de kunne bli registrert. Konkurranseorientert - jeg??? Tja, man oppdager stadig nytt om seg selv. Men Trimtoppen har nå laget mange nye turmål - de fleste i Åsane, hvor jeg egentlig er relativt lite kjent. Men som navnet tilsier; det er mange åser/fjell å bestige. Og nye fjell er mer interessant enn gamle utgåtte....ulempen er at jeg må i bil for å komme dit.
Etter turen i dag, hentet jeg min gamle far for at vi skulle kose oss i solen på terrassen. Vi hadde ikke mer enn satt oss, før vi hørte den merkelige lyden, og snart kjente vi det også; hagl! Ikke veldig intenst, men nok til at vi forflyttet oss innendørs. Men det resulterte i at det ble både middag og kake til kaffen.

Kom mai du skjønne milde....

skal egetlig ikke klage, det har vært sol alle dagene i mai, og jeg har kunne sittte i hagen, i hvert fall i korte perioder.Min lille vov blir stadig flinkere til å ture med meg, i forgårs gjorde vi en utflukt til Fløyvarden. Loke koste seg der han fikk gå fri gjennom skogen, og de to personene vi traff var velvillig innstilt. Men jeg tenker med meg selv at jeg aldri skal gå i fellen "jammen han er sååååå snill!" Jeg vet det jo, men ikke alle er like begeistret for løse hunder, og Loke kommer pent når jeg roper og protesterer ikke på båndet. Fra Fløyvarden hadde vi utsikt over Bergen, i solskinn og litt nordavind som lager hvite skumtopper på sjøen. Ned gjennom skogen manøvrerte vi oss frem på de mest folketomme stiene jeg kunne tenke med. Det ble både glatt og skittent, og den stien vi fulgte forbi Breistølen har jeg aldri prøvd før. Jeg er ikke sikker på om noen andre har det heller, kanksje det bare var et bekkefar? Men vi kom i alle fall helskinnet ned til Fjellveien, og Loke lå utstrakt resten av dagen.


I dag fant jeg ut at jeg ville gå med ansiktet mot solen, det vil si på andre siden av byen. Så en litt utolmodig og forbauset vov ble puttet i bilen og vi kjørte til Melkeplassen. Derfra går det en vanvittig bratt sti oppover mot Damsgårdsfjellet. Det er forørig en del av 7-fjellsturen, bare at de går nedover! Må si at Loke imponerte: han gir på og prøver å hoppe opp og klorer seg fast på glattskurt fjell. Ikke alltid at han lykkes, men han viser rette takter!
Etter noen meters stigning begynner fjellet å flate litt ut, og turen går på mer turvennlige stier. Siden vi bare traff ett menneske på veien oppover lot jeg Loke løpe fritt - og det var mange steiner og gresstuster med "beboere" som måtte undersøkes. Men hver gang jeg ropte kom han byksende med glade hopp. Mot toppen av oppstigningen traff jeg en mann med bøtte og spade som jobbet på stien. Samtalen forløp omtrent sånn:
Jeg: "Jasså? det er dugnadsarbeid på gang?"
Han: "Ja, det må til."
Jeg: "Jobber du alene?"
Han : "Ja."
Jeg : "Var det ingen som ville være med deg?"
Han: "Nei, men så har jeg heller ikke spurt noen."

Jeg må jo si at jeg sjarmeres av folk som bruker av sin fritid for at andre skal ha glede av deres interesse, uten å forvente noe tilbake, ikke engang takk. Så her og nå sier jeg TUSEN TAKK til alle de som stiller til dugnad, enten den nå er organisert, eller som i dette tilfellet helt spontan. Vi snakket lit videre, jeg mente at denne siden av byfjellene er underkjent som turområde, han på sin side mente at det var da en del folk som gikk der.
Mens vi sto der og pratet kom to unge menn som fikk med seg anvisning til videre tur. Jeg fikk også helt uoppfordret en alternativ nedstigning fra friluftsmannen, vi avsluttet samtalen og jeg gikk videre til varden på Solbakkefjellet, en lite topp ved siden av Damsgårdsfjellet. Fin utsikt, og litt uvant å se Bergen fra denne kanten, men kraftig nordavind som gjorde at pausen ikke ble så lang.

Jeg fulgte tipset om den alternative ruten nedover, og det viste seg å være en god ide. Denne stien gikk gjennom furuskog og var adskilling mindre bratt. Men heller ikke her var det påtrengende mange, de eneste jeg så var et kjærestepar som tett omslynget så på utsikten ned mot Fyllingsdalen, eller hva de nå gjorde.

Jeg kom ned igjen til Melkeplassen litt lenger sør enn der jeg gikk opp, og merket meg hvordan stien gikk inn mellom husene og forsvant opp i skogen. Denne turen skal jeg gjenta.