Veten - et fjell i Åsane

Takket være Topptrimmen gikk jeg opp på Høgstefjellet i Åsane i sommer. Og fra toppen der hadde jeg utsikt til et annet fjell, som så vel så spennede ut: Veten. Og med solskinn klarte jeg å få avtalt turfølge også!

Turer er selvfølgelig fysisk aktivitet, men i like stor grad er det sosialt samvær.

Og til de som ikke tror på Facebook som sosialt medium - jo, i løpet av de siste månedene har jeg gjort avtaler med personer jeg hadde mer eller mindre mistet kontakt med, via Facebook. Så også i dag. En venninne fra ungdomstiden; en gang i tiden var vi sammen daglig, men det har gått mange år med sporadisk kontakt, og i dag gikk vi en tur sammen. Svært trivelig, og det er underlig å oppdage at selv etter så mange år uten jevnlig kontakt, føles det som om vi har beholdt vennskapet hele veien.

Noen huller i livshistoriene våre må fylles ut, så vi har nok å prate om, selv om bakken opp fra Mellingen ikke tillater så mye snakk; selv i rolig tempo gir motbakkene på den gamle Trondhjemske postveien heller tung pust! Men det stopper oss ikke, heller ikke vonde knær eller støle muskler, samtalen fortsetter videre gjennom porter, forbi hester og sauer, over myren og opp nye bratte bakker opp fjellsiden til Veten som ligger på høyre side av postveien. Et lynglimt skremte oss litt, men siden lyden av tordenet ikke kom før flere minutter etterpå, fortsatte vi til toppen og varden med en bok vi kunne skrive oss inn i.

Og for et utsyn: geografisk og meterologisk avdeling burde ha vært der! Fra toppen kunne vi se tunge skyer som helte vannet sitt nedover Lyderhorn, mens solen skinte så blidt ytterst i Øygarden. Ved Kolltveit kunne vi en skimte en oljeboringsplattform, badet i guddommelige solstråler, mens i nord over Radøy hang det svarte skyer helt ned på fjellene. Mot sør kunne vi se mot Gullfjellet og snø på toppene, og midt i mellom sol og regn omhverandre.

I det vi skulle vende nesen nedover mot Mellingen igjen så vi nok et merkverdig værfenomen: et slør av noe hvitt ble strødd ned fra oven. Hva da? Snø, hagl, regn? Sløret nærmet seg og datt etterhvertned på oss, og vi kunne konstatere at det var hagl, om enn ganske flate, på grensen til snø.

Litt vått og glatt på vei nedover, men vel nede på veien fikk vi enda en naturopplevelse; regnbuen tittet så vidt fram. Og som om det ikke skulle være nok; vi tok en kopp kaffe på Gullgruven - og fra utsikten ved vinduet så vi at på fjellet vi nettopp hadde kommet ned fra, veltet en lysegrå tåkesky seg nedover skaret. Ikke en tung regnværsky, men en luftig, lett og bølgende tåkedott. Vær er rett og slett spennende! Og en venn å dele opplevelser og samtaler med gjør turen dobbelt så flott!