Nattemørket...

...kommer tidlig! Det fikk jeg erfare på torsdag. Etter en flittig dag med oppgave-skriving trengte jeg litt frisk luft og bevegelse. Så jeg la i vei, og siden klokken ikke var mer enn halv 7 var det jo lyst ute. Stien opp Skredderdalen så riktignok mer ut som et elveleie, men pytt! Riktignok var jeg litt i tvil om turruten, men opp Skredderdalen var det lyst nok til å se, men mobilkameraet var ikke helt samarbeidsvillig. Joda, blitzen virker, men bare på det aller nærmeste. Så de bildene jeg tok av den store, brusende fossen og bildet av breddfull demningen på toppen får dere ikke sett!

Vel oppe ved demningen måtte jeg ta en ny avgjørelse: videre oppover, eller hjemover? Det ble oppover, på grusveien opp til rushytten. Ikke mange mennesker på denne veien, gitt. To gale syklister passerte meg, men ingen andre. Ved Brushytten lurte jeg litt på om det var en klok avgjørelse, det begynte å bli ganske mørkt. Men nå skulle jeg jo hjem. Og så lenge jeg gikk på grusveien var det jo greitt. Ved svingene ned til Fløyen kunne jeg se en flott, kongeblå himmel der svarte trær sto i flott siluett, og langt nede lyste det koselig fra mange hus.

Men grusvei er så kjedelig! Så jeg la veien via Fløyvarden, og her måtte jeg erkjenne at det var mørkt. Jeg kunne se at joggeskoene mine var det lyseste på stien, og de er ikke engang hvite! Godt jeg er hjemmevant på denne stien, tenkte jeg, og fortsatte ned trappene. Jeg hadde en ide om at Svingene eller Tippetue hadde belysning, men måtte konstatere at resten av turen nok kom til å gå i mørke. Og fra nå av ble det ingen stier, jeg hadde nok med å se veien! Jeg kom hjem, hel og litt kald. Og må kontatere at vintermørket er kommet for i år.