Egentlig

sitter jeg her og er syk...hodet, nesen og bihuler er tett som.....Men selv om hodet føles som om det er under høytrykk, skjønner visst ikke resten av kroppen det. I går tvang jeg meg til å holde meg i ro - ingen aerobic med høy puls og svette! Men etter en relativt sen frokost, og lettere husarbeid, fant jeg ut at jeg kunne jo gå ut og lufte meg litt. Bare en tur opp i Fjellveien, og bortover.

Intensjonen var jo grei: litt frisk luft og rolig gange. Men å gå bort over Fjellveien er litt kjedelig, så etterhvert begynte hjernen min å tenke på mulige omveier/stier. Jeg passerte Stoltzekleieven, men den var aldeles utelukket. Selv om jeg hadde brodder og nok ville kunne ta det rolig opp, er det tross alt et stykke å gå for å komme ned igjen. Så jeg fortsatte nordover Fjellveien, og la merke til en opptråkket sti opp til høyre. På fotsporene kunne jeg se at noen med nøyaktig make brodder som de jeg har, hadde gått der tidligere. Jeg mente at denne veien sannsynligvis førte opp til Sandviksbatteriet, men hadde aldri gått opp denne veien. Jeg hadde også en formening om at stien opp dit gikk litt mer rett frem? Men, det kunne vel ikke skade å se hvor den gikk?

Litt i svinger fram og tilbake, opp gjennom glissen løvskog før det plutselig ble mye brattere. Pulsen var litt for høy til at jeg fremdeles kunne kalle det en rolig tur, men det var tross alt ikke lengre og brattere enn at mitt tette hode protesterte. Vel opp ble jeg litt forbauset over hvor stor flate det var rundt Sandviksbatteriet - et av tre forsvarsanlegg som var bygget i mellomkrigstiden. Ikke at det gjorde noen forskjell da tyskerne seilte inn i 1940, men det er en helt annen historie. På området som i dag er friluftsområde står det rester av kanon-anlegg, og en bauta over falne soldater. Dessverre hadde jeg i dag gått ut uten mobil, så derfor er det ingen bilder eller kart over turen - men jeg kan tipse friluftsrådet, eller hvem som har ansvar for stedet, at de bør felle noen trær før løvet spretter, ellers forsvinner utsikten totalt! Enn så lenge tillot de vinterkledde trærne et glimt av Bergen fra en litt annen vinkel enn hva jeg vanligvis ser - pent!

Jeg hadde ingen intensjoner om å gå ned samme vei som jeg kom opp, jeg fortsatte mot nord og kom til veien som går over Munkebotn. Etter at par svinger var jeg ute på "hovedveien", og fulgte den ned til boligområdet, og videre til Fjellveien. Føret i Fjellveien er noe å skryte av; løs snø som glir hit og dit når du trakker på det. Men et par kilometer med sånt føre tåler en vel, selv om det var godt å komme i hus og få en varm kopp te. Og selv om jeg ikke ble frisk av turen, ble jeg neppe sykere.