Stoltzen

Som fortalt i en tidligere blogg har min ex-kollega organisert og planlagt de først tre turene i regi av Topptur, og i dag var det meg som skulle stå for middagen, men først: Sandviksfjellet.

Og siden solen skinte, satt jeg hele formiddagen og gledet meg til å ta fatt på turen. Innimellom lesing og eposter, laget jeg en ungarsk oksegryte; masse forskjellige grønnsaker - og siden jeg ikke hadde oksehaler ble den laget med entrecote, krydret med karve. I leiregryten med hele stasen og inn i ovnen på 140 grader...der kunne den stå til turen var unnagjort. Min yngste sønn påtok seg å koke poteter. Så da kunne jeg vente på telefon fra min venninne, og da klokken nærmet seg tre var hun ferdig på jobb - så da; ut i solen!

Vi hadde broddene og kortet til å få klippet merket i klar - og satte kursen mot Stoltzekleiven. Mildværet har smeltet en del snø, og enkelte steder er det tilnærmet bart. Solen har etterhvert fått litt kraft, og jeg kunne kjenne litt varme fra solstrålene i dag. Nåja, opp Stoltzen blir en nå varm uansett...og når en i tillegg prøver å snakke sammen blir en også litt kortpustet! Men broddene var nyttige - mannen som passerte oss hadde ikke sånt under skoene, så han måtte bruke både armer og ben for å komme opp! En del av trappetrinnene hadde bare et lag med snø på, det gikk jo greitt å trakke på, men andre steder var det blitt rene akebakker av stien - men broddene gjorde susen.

Vel oppe måtte vi ta en liten pause med utsikt over byen - klart og fint, men litt kald vind her på Sandvikspilen. Vi fortet oss av gårde til kassen med klippetangen og vips: et søtt lite lønneblad og andre tur unnagjort. På benken kom vi litt i snakk med en mann som gikk på ski. Han hadde kommet opp Isdalen, men hadde fornuftig nok tenkt å ha skifellene på nedover Munkebotn også. Vi gikk nedover på hardtrampet snø, og ikke lenge etter hørte vi den litt merkelige syngende lyden av feller bak oss, vi gikk fint til siden og slapp skigåeren forbi.

Nå var vi definitivt på skyggesiden, så vi tok en lett jogg nedover bakkene. Med fjellstøvler. Vel nede i Munkebotn kunne vi konstatere at temperaturen nok hadde sunket en del, for nå bet det litt i kjakene. Fjellveien bortover passer ypperlig for prat - så her ble mange problemer luftet, hyggelige nyheter og pussige opplevelser delt. Etter nesten to timer hadde vi unnagjort de 8,3 km GPS sier ruten utgjør, og middagen var klar. Mmmmm.....