Nysnø....jammen kom det enda mer!

Etter å ha hengt over tastaturet noen timer, følte jeg et sterkt behov for å røre på meg. Siden vi var kommet et stykke ut på dagen tenkte jeg at det fikk bli en kort tur. Opp på Sandviksbatteriet? Det klarte jeg jo å gå da jeg ikke var helt frisk, så det må jo kunne gjentas?

På med alt elektronisk utstyr og brodder - og i vei. Da jeg kom til Fjellveien der stien opp til Sandviksbatteriet svinger oppover, så jeg at jeg ikke var førstemann denne dagen. Og hadde vedkommende gått opp, kan vel jeg også? Stien svingte seg flere ganger enn jeg husket....og hm..det var ganske isete under nysnøen...Men opp ville jeg! Broddene ble bestemt satt ned for hvert skritt, og der det var brattest og galttest, gikk jeg nærmest på alle fire, men tyngdepunktet nært bakken. Og det siste stykket opp var adskillig brattere enn jeg husket, men her var det enkelte steiner og røtter som tross alt gav fotfeste. Så veldig langt opp til Sandviksbatteriet er det jo ikke, og da jeg kom opp var det verdt utsikten; litt rart å se byen fra denne vinkelen.

I utgangspunktet skulle det jo være en kort tur, så jeg hadde tenkt å gå ned igjen Munkebotn. Men da jeg først var der, og jeg så skiltet som pekte mot Sandvikspilen, ble jeg nysgjerrig og mente jeg kunne jo bare se hvor den gikk.... Min hang til nye veier ledet meg opp i et bratt område, og selv om det var flere som hadde gått før meg, var det ikke helt lett framkommelig alle steder. Og - det var nlengre enn jeg trodde. Stien snodde seg gjennom skog, ut mot kanten av Sandviskfjellet før den passerte kraftlijen og svingte inn i skogen igjen. Videre oppover og igjen ut mot kanten, helt oppe ved Sandviskspilen. Ingen folk der i dag - selv Stoltzekleiven som trekker ivrige turgjengere som en magnet var ganske tom....

Jeg svingte inn mot hovedveien, og gikk i dype tanker. plutselig kvapp jeg til over en jogger som sannsynligvis hadde løpt opp Munkebotn. Han så tydeligvis at jeg skvatt, for han sa pent unnskyld og fortsatte sin tur oppover mot Åsebu. Jeg tok sjansen på å svinge ned Skredderdalen. Hm...det burde jeg jo skjønt: her var det ikke antydning til trapper lenger - stien gikk som en rusjebane rett nedover. Igjen stolte jeg på broddene, men denne gangen med tyngdepunktet og rumpen ikke så mange cm over stien! I mdystre scenarioer så jeg for meg hvordan jeg kunne skli utfor og havne hodestups ned i steinene flere meter under meg - eller utfor kanten og ut i fossen som ennå ikke har latt seg temme av frosten! Det gikk bra, etter noen meter nedover dukket det jammen opp noe som lignet avsatser i stien også, og litt lenger nede var det i grunnen helt greitt å gå på stien. Da jeg hadde passert gjerdet og kom ned til pumpehuset var det faktisk så godt føre at jeg kunne småløpe litt, selv om fjellstøvler egner seg dårlig for sånt.

I følge GPS'en var løypen ikke på mer enn 7,93 meter, men jeg hadde brukt nesten 1 time og tre kvarter. Sen middag i dag!