Tur i mørket

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg har fått hodelykt i julegave. Nå har jeg vært flittig student i flere dager, sittet inne og sett ut på nydelig solskinn. Nå var det blitt kveld og jeg hadde ikke rørt på meg noe særlig i dag - skulle jeg ta hodelykten og gå en tur? På vinterens kaldeste dag var det kanskje ikke noen god ide å gå i terreng? Jeg var litt skeptisk, ville jeg se nok? Ville det bli ubehagelig med greien på hodet? Ville det være mulig å gå utenfor allfarvei? Som dere skjønner overvant jeg skepsisen.

Første del opp til Skredderdalen var jo opplyst, så hodelykten fikk vente. Den steinete delen ved elven kan være veldig glatt, og med snø på toppen og mørke, anså jeg det som hasardiøst å gå der. Så da jeg kom til stien som tar av til høyre, så jeg at noen hadde gått der før meg, og jeg regnet med at det ville være fremkommelig. Nå var hodelykten til god hjelp, litt justering av hvor strålen burde lyse og litt justering av batteripakken som tross alt veier litt, måtte til.

Og ganske riktig, stien var grei å gå, men det er bratt og det ble etterhvert veldig varmt inni ullvottene mine. Hodelykten lyste godt, jeg kunne løfte hodet litt og se langt, eller bøye nakken litt og se der jeg skulle gå. Om det er formen som ikke er helt på topp, eller om det faktisk er mye tyngre å gå i snø, vet jeg ikke. I alle fall ble pulsen ganske høy og jeg ble ganske svett før jeg kom til lysløypen på toppen.

Jeg var så fornøyd med hodelykten at jeg bestemte meg for ikke å gå veien nedover igjen heller, så jeg svingte opp til Fløyvarden. Stien var opptråkket og trappene var faktisk mulig å gå opp. På toppen der var det noen som hadde brent bål, kanskje på nyttårsaften? Å stå på Fløyvarden i mørket var en aldeles ny opplevelse, lysene fra byen og de snøkledde fjellene rundt var ganske vakkert. Entusiastisk over hodelykten fortsatte jeg bortover kammen og hadde tenkt å gå ned den bratte stien til Fløypilen ved barnehagene. Men, selv om noen hadde gått før meg, hadde de ikke gått der jeg hadde tenkt meg. Plutselig var jeg på vei tilbake mot Skredderdalen, om enn en litt annen rute enn den jeg kom. Jaja, hvorfor ikke? Stien slynget seg mellom trærne, opp og ned og tilslutt var jeg tilbake på stien der jeg kom oppover. Nedover ble det bratt, snøen knirket litt merkelig for hvert skritt, men laget fine "trappetrinn" når jeg trakket ned.

Merkelig. Jeg kom til å tenke på at jeg som barn var veldig redd for å gå ute i mørket. Her går jeg, mutters alene i skogen, i mørket, langt fra folk. Dett ville jeg aldri ha trodd om meg selv hvis noen hadde sagt det til meg den gang! Hva er det som gjør at vi endrer oss, føler ulikt for de samme hendelsene på ulike stadier i livet? Og husker vi hvordan opplevelsen var den gang? Jeg husker i alle fall den snikende følelsen av at det var "noe" der i mørket, noe skummelt som holdt øye med meg, akkurat utenfor synsvidde. Og jeg er glad jeg ikke er der fremdeles!