Dagen i dag hadde ingen god start, og det var vanskelig å konsentrere seg om det jeg burde, i hodet kvernet dystre tanker rundt og rundt. Etter en hel studieuke med nydelig, kaldt vær der jeg har sittet rimelig strukturert og studert, ga jeg opp. Kledde meg godt og tenkte at hvis jeg ikke klarer å konsentrere meg, kan jeg i alle fall får litt sol i fjeset.
I denne kulden, de meldte -13 i sentrum kl 7.00, kan jeg anbefale alle turgåere en "buff". En buff er altså et sånn stoff-rør som en kan trekke ned over hodet. Om en vil kan en en brette det til hodebånd, ha det som lue, eller hals. Eller som jeg gjorde trekke det ned over hodet slik at det ligger over munn og nese., men åpent over kinn og øyne. På denne måten kunne jeg gå ut i kulden og puste inn oppvarmet luft, i alle fall det første stykket. I Fjellveien var det nydelig vintersol over snøen, og et par fotgjengere, noen med ski på skuldrene. Ved "Hesten trenger hvile" tok jeg opp forbi "sagen" og opp mot Skansemyren. De tunge tankene mine hadde ikke helt gitt seg, men blandet seg med observasjoner av omgivelsene og tanken på hva jeg skulle skrive i bloggen min. Hvinende ungdommer passerte meg på stigaene sine. Vel oppe på Skansemyren kunne jeg se en gjeng ungdommer, tydeligvis en skoleklasse på aketur. Jeg kunne også høre en stemme som tydeligvis tilhørte læreren, men klarte ikke å få øye på hvem av de vinterkledde personene det kunne være! Er dette et alderstegn, tro? Eller bare det at alle ser make ut med boblejakker, lue, votter og skjerf?
Fra Skansemyren gikk jeg videre oppover Kammen. Det var et lurt valg. Når jeg går opp fra Sandvikssiden, går jeg for det meste på skyggesiden, men nå hadde jeg sol i fjeset og god utsikt til all forurensingen som ligger som et lokk over byen på kalde dager som i dag. Men de stakkerne som kom på ski nedover hadde store utfordringer: Veien lignet mer en av Kari Traa sine løyper, men i tillegg var det hardt og vanskelig å bremse. Det var likevel noen som turde - ikke jeg!
Der en tar av mot Starefossen og Knatten, gikk jeg innover. Ved BT-bua, en av disse åpne overbyggene der en kan nyte rastepauser, tok jeg av innover i skogen. Fotsporene ble færre, men jeg så at noen hadde gått der. Litt forhastet trakk jeg konklusjonen at kan andre gå der, kan jeg. Etter å ha gått gjennom skogen, begynte jeg på oppstigningen, og det var bratt! Etter å ha klatret mer eller mindre på alle fire en stund, sparket meg trappetrinn i snøen, flatet det ut. Og der jeg trodde jeg hadde kommet til toppen, så jeg at det var feil, det var en til! Et øyeblikk vurderte jeg om jeg skulle følge stien til venstre som gikk i kløften nedover...mot Skomakerdiket?
Ikke alltid like lett å vite nøyaktig hvor en er når det ligger snø over stien, men jeg bestemte meg for å fortsette oppover. Avgjørelsen var ikke så vanskelig; Jeg hadde god tid, snøen knirket så fint, og solen skinte! For de som tror at det ikke er dyreliv i byfjellene, kan jeg avsløre at det er hare der; jeg har dokumentert spor i snøen. Det var ikke mange som hadde gått før meg, og snøen bar såvidt...en del steder. Andre steder gikk foten gjennom, og det var litt strabasiøst å komme frem. Akkurat her kunne jeg konstatere at det jeg hadde hatt av dystre tanker da jeg forlot hjemmet, var helt borte. Her og nå hadde jeg mer enn nok med å gå på tur. Men belønningen ved å nå frem til Fjell-hytten er god; nydelig utsikt og benker utenfor den velstelte hytten. Jeg kikket inn og den så velstelt og fin ut inni også. Lurer på hvem som tar seg av det? Ut i fra håndskriften på lapper som var satt opp her og der, mente jeg å kunne fastslå at det var personer som har levd en stund, eller?
Nedover fra Fjellhytten var det mye lettere: nå fulgte jeg en mye mer brukt sti og snøen bar godt. På Brushytteveien var det ikke så mange, men de fleste jeg traff der hadde ski på bena. Ved Fløybanestasjonen var det folksomt, noen japanske(?) turister koste seg på benken utenfor, en barnehage var på vei ned til byen igjen. Jeg kjøpte meg en kopp buljong og fikk mynter til banen. Billeten kom pent og pyntelig og jeg var på vei hjem. Og kaldt som det er, jeg hadde ikke merket særlig mye til det underveis så lenge jeg gikk, men nå når jeg satt her og ikke minst når jeg kom ut i Promsgate - fysj så kaldt!
På veien hjem ble det pizza fra Pizzabakeren på Stølen - og jeg kunne returnere til hjemmet med helt annet innhold i tankene enn da jeg forlot det. Nåja, den "endelige løsningen" har ikke dukket opp, men noe positivt hadde likevel skjedd. Jeg hadde fått orden på en del problemer, og kommet på noen konstruktive forslag til løsning på andre. Så får vi se....
Turen til Fjellhytten kan anbefales på det kaldeste!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar