Aketur

Hordaland foreldrelag for hørselshemmede (HFH) er en organisasjon som stadig inviterer til hyggelig sammenkomster for oss som har hørselshemmede barn. Aktivitetene spenner over et vidt spekter; fra turer, til bowling, pizzakvelder og andre former for sosialt samvær. Styremedlemmene gjør en god jobb for å finne aktiviteter som samler barn og voksne til hyggelige sammenkomster. Denne gangen hadde HFH invitert oss på akedag på Fløyen. Jeg synes jo i utgangspunktet at det er litt pinglete å ta banen opp for å renne ned, men siden min snufsete mann ikke bør bli syk igjen, var det meg som stilte med min yngste datter på turen. Ca20 barn og voksne fikk utdelt akekort, så mange turer med Fløybanen en orker i løpet av en dag - en god avtale. I køen traff jeg en venn, som hadde med ski. På veien opp fikk vi utvekslet litt nytt og synspunkter - hyggelig det og!

Solen skinte og alle var blide, på vei innover til Brushytten mått vi dra akebrettene, men fikk jo tid til å snakke sammen. På brushytten tok HFH opp bestilling: noe å spise og drikke til alle sammen. De bak disken fikk det ekstra travelt, men etterhvert hadde alle fått det de skulle og koste seg med kaffe, sjokolade, brus og hva man ellers ville ha.

Etter pausen i Brushytten gikk turen nedover mot Fløybanen igjen. Å holde nærmere 20 akere samlet er ikke så lett, men vi avtalte å treffes igjen ved øvre stasjon. En av pappa'ene løp litt i forveien og sto klar med kamera etterhvert som vi passerte. Jeg tror alle ble foreviget og kan sees på hjemmesiden Det gikk jammen fort, og mye huiing og latter var det på veien nedover. Ved Fløybanesatjonen ble vi enig om å prøve oss ned Tippetue. Mer fart og mer svinger - og mye mer humper! Tidvis var det vanskelig å holde seg på stiga'en. Ved Skansemyren stoppet de fleste og steg på Fløybanen igjen. Noen eternølere kom akkurat litt for sent, og vi som var på toppen ventet. Da de endelig kom, var to av jentene uten stiga'ene: de sto igjen ned på Skamnsemyren. Litt forbauset og litt arg sendte vi de to ned igjen med banen for å hente det gjenglemte. resten av oss bestemte oss for å prøve oss nedover Kamveien denne gangen. Og det var et godt valg; her var det mer snø og færre akere. Litt tregt gikk det enkelte steder, men står en på meiene, går det mye fortere! Nede ved Skansemyren idrettstadion var det full aktivitet i bakkene. Og det så så gøy ut at her stoppet vi opp. Fullstendig fri for redsel for ungdommene utfor, men hopp og knall og fall i enden av bakken! Noen utenlandske ungdommer med rumpeakebrett fikk tilbud om å bytte med stiga'ene. litt nølende takket de ja, og like eter var begge grupper fornøyd med byttelånet. Etter mer hyl og latter, sprutende snø og bums i bakken vinket vi farvel og bestemte oss for en siste tur opp med banen.

På toppen ble vi alle gjenforent - og vi var enig om at Kamveien var best, vet ikke om turgåerne vi passerte var helt enig, men...den vinklingen får jeg ta en annen dag. At vi i tillegg traff en av lærerne fra skolen, tror jeg alle ungdommen så på som ekstra bonus; det var morsomt å fortelle det de hadde gjort, og kanskje skremme litt med hvor fort og humpete det er? Nygifte, unge lærere lar seg ikke skremme av sånt og da vi var kommet vel ned på Skansemyren igjen kom hun feiende inn på rødt akebrett!

Den videre ferden nedover forbi Sagen gikk greitt, men i bakken ovenfor Skansen gikk det galt; En av akerne våre mistet litt kontrollen på stiga'en og kjørte inn i en skigåer. En tydelig engstelig pappa var opprørt, og selv om det var et uhell var dette en sørgelig slutt på en hyggelig dag. Vi håper det gikk bra med skijenten.
Takk til HFH for en fin akedag - sultne og trøtte kom vi hjem til ferdig middag som gikk ned på høykant!