Denne uken

har det blitt mange bittesmå turer; og årsaken har fire ben. Vi har blitt hundeeiere, og 9 uker ganle Loke synes det er langt nok å gå til Meyermarken.

Det å gå i bånd er litt merkelig ide. og biler er litt skumle....er ikke godt å vite om en bør stikke av når de brummer forbi. Og så er det alle de rare lydene som er ute, dører som knirker, skjærer som skratter og all verdens annet....Og luktene! og de andre hundene....Turer for Camilla kommer i annen rekke! Men i dag snek jeg meg til en tur - deilig vårvær: sol og litt varme i strålene nå. Jeg tok sjansen på joggesko, men hadde ingen planer om å løpe! Oppden bratte bakken i Breistølsveien, mye grus som ligger igjen etter snøsmeltingen, men det var bart hele veien opp til Fjellveien.

Gikk bort til "hesten trenger hvile" og tok opp mot Sagen. Litt overrasket kunne jeg se at all snøen faktisk var borte her også - i løpet av en uke var den hardstampete snøen borte vekk! Ved Skansemyren fløybanestasjon tok jeg til venstre, og bort Hestebergveien. Å kunne gå på bare veier igjen var herlig. på vei ned Tippetue fikk jeg øye på noe rart - noen har enten ryddet eller laget et kunstverk av etterlatenskaper. Jeg vurderte produktet fra flere siden om kom til at det måtte være det siste! Da jeg kom til Fjellveien igjen syntes jeg at dette ble litt kort! Så jeg svingte opp Skredderdalen og passerte alle tømmerstokkene, her og var snøøen borte! Jippi! Det betyr kanskje at det går an å gå på fjellet snart igjen - uten ski eller brodder? Ved gjerdet tok jeg skogsstien til venstre og gikk på skogsnunn og stier til jeg enda en gang kom ned i Fjellveien. Nå var det begynt å skumre såpass at jeg ikke tok bilde av Mon Plasir, dette merkelige lysthuset bygget i gresk stil.
Deilig å gå på barmark - og litt sol og varme tar vi gjerne i mot - snart påskeferie...å slev om deler av tiden må brukes på prosjektskisse...noen turer skal det nok bli. Med vov? tja, kanksje ikke ennå...

Råtten snø

Sånn så gatene ut for vel en uke siden. Nå er regnet kommet.

Og sånn så det ut på Torgalmenning på søndag - nærmest vårstemning!

En travel uke med semniar på Stord, undervisning, oppgaveskriving og endelig litt tid for tur!

Bergen nærmet seg en rokord av et eller annet slag, snøen har lagt veeeeldig lenge. Men omsider er mildværet og regnet kommet. Fredag kom det mange mm regn og idag enda mer. I hagen vår forsvant 20 cm snø i løpet av kort tid, og jeg fant ut at det var ganske lenge siden jeg hadde gått tur i regnvær.

På med regnbukse, regnjakke, votter? jo..og lue. Hva slags fottøy skal jeg velge? Hmmm...jeg hadde tenkt å gå i Fjellveien, kanskje opp til Skansemyren...Valget falt på gore-tex støvlettene, men for sikkerhets skyld tok jeg med broddene. Jeg la i vei opp til Fjellveien, i den bratte bakken opp fra Mulen kjente jeg at jag var full av energi, og snek med forbi to ungdommer som jeg syntes gikk alt for sent. Og med så mye energi - Fjellveien blir for tamt, jeg svingte opp Skredderdalen.



Innimellom blir jeg forundret over hundeeiere. Trodde de virkelig at å gjemme hundelort under snøen ville være noen god ide? Nå som snøen smelter kommer det frem mengdevis av lort som har vært godt konservert, og som slett ikke er noe delikat syn. Men selv om snøen er på vikende front, opp langs trappene var det ganske mye snø. Broddene kom til god nytte! Oppover dalen var det ganke mye snø - men trappene jeg spadde ut for noen uker siden var vasket vekk. De opprinnelige stentrappene var nesten bar for snø og det var ikke noe vanskelig å gå opp det bratteste stykket. Der terrenget flater litt ut var det betydelig mye mer snø, og snøen bar - nesten. Et par steder trakket jeg gjennom råtten snø, men vedkommende som gikk foran meg hadde litt større problemer. Snart passerte jeg han også og kom opp til hovedveien mot Åsebu.

Regnet var ikke veldig intenst, men jeg ble etterhvert ganske våt. Ved krysset til Skomakerdiket tok jeg av mot Fløyvarden og trappene var nesten bare. Et par issvuller gjorde den litt vanskelig, men jeg fant en rute som jeg kunne gå uten å skli, og var snart ute på veien igjen. Jeg tok min sedvanelige sti gjennom skogen og ned til Tippetue. Å ta stien videre ned mot Breistølen gikk også greitt, og fra Breistølen og ned var det bare veier igjen og brodden kunne tas av.

Våt, men ikke særlig kald kom jeg hjem lenge før mørket kom krypende. Deilig med vanlig regnvær igjen, og jeg gleder meg til snøen er helt borte!

Vinterferie

Denne vinterferien har vi gjort det som mange andre vanligvis gjør: leid en hytte på fjellet. Hadde vi visst at vinteren i Bergen ville by på skiføre fra desember til mars, tror jeg ikke det ville vært like aktuelt, men....Nå er vi i alle fall her på Kvamsskogen, bergensernes vinter-skisted nr.1. i en leid fagforeningshytte.

Onsdag ettermiddag la vi i vei, og det var stålende solskinn hele veien opp. etter en times tid kunne vi svinge inn på parkeringsplassen, og prøve å finne hytten som vi aldri hadde vært på: heldigvis var det lyst; men litt trakking hit og dit, og en hjelpsom nabo fikk oss på rett vei. hytten er bygget på i flere omganger, kanskje ikke akkurat noe arkitektonisk mesterverk, men god plass og grei standard. Vi fikk installert oss alle seks, men yngste sønn ble litt oppgitt over gammelt fjernsyn som manglet riktig kontakt for WII Snill pappa løste problemet allerede før resten av forsamlingen var våknet til live neste dag; en tur til Øystese løste problemet .

Etter en kraftig frokost tok søstrene på ski. Pulsmåleren min slo seg vrang og GPS-mobilen som jeg vanligvis går opp turene mine med lå hjemme… Ja,ja da får det bli turer uten teknologi…. Skituren holdt på å bli avlyst allerede etter noen hundre meter: vi stoppet for å legge på skifeller før oppoverbakkene, men den ene bindingen nektet å feste seg. Etter mye dikkedarer fant vi ut hva problemet var og fikk den til å virke. Så la vi i vei, og motbakkeene virket slett ikke så ille. og vi kom opp på fjellet i strålende solskinn og tok av skifellene. Deilig med gli på skiene, kjentfolk traff vi og, og etter litt rådslagning med lokalkjente la vi runden inn mot stølene i Steinkvanndalen. det er en fin rundtur som i følge skiltingen skal være ca 6 km lang. Da vi kom tilbake til der vi hadde gått opp med skifeller, var vi svært glad for å ta de på igjen. Merkelig hvordan bakkene blir så mye brattere nedover? men med feller på gikk det fint og vi kom helskinnet ned.

Vel hjemme fra turen fikk vi vite at min mann hadde reist hjem: det hadde vært innbrudd i huset og han var reist for å sjekke ut og anmelde til politi og forsikringsselskap. Bortsett fra at tyvene hadde ødelagt et vindu, viste det seg at de hadde fått med seg ganske lite av verdier. En mini-datamaskin og speilreflekskamera var de heldig med, men de to kompaktkameraene virker dårlig og GPS-mobilen min er dårlig og dessuten uten sim-kort. De bærbare PC’ene våre hadde vi heldigvis med – og den stasjonære gadd de tydeligvis ikke å ta – heller ikke vårt gigantiske TV. Synd i grunnen … nei, - frekke folk, lurer på om de så at vi dro?
Fredagen fant vi ut at vi ville ta en rolig tur. Vi krysset hovedveien og gikk litt frem oig tilbake før vi fant løypen mot Furedalen. Denne gangen droppet vi skifeller, og det var bare en laaaaaang utforbakke der vi angret litt. Ved Naf-hytten krysset vi veien igjen, men begge opplevde at skiene klabbet en del - og vi fikk litt sympati for skiløpere som klager på smurningen. Selv om ikke været var like strålende som dagen før tok vi oss en pust i bakken med kakao og kaffe. Vi hadde et par komiske episoder der vi tok av skiene og trakket ned i snø til langt opp over lårene - i fantasien så vi for oss to damer nede i bunnen av en dyp snøgrop som roper om hjelp til forbipasserende. Heldigvis slapp vi det, og løypen fortsatte uten at vi kom til forventede motbakker. Hvordan kunne vi stå nedover den lange bakken uten å gå oppover igjen på vei tilbake???? Mystisk! Totalt ble det likevel en tur på ca 6 km denne dagen også.
Lørdag tok ektefellene en tur, mens resten av turfølget ble igjen i hytten. Vi krysset hovedveien og begynte oppstigningen til Heiavatnet. Været var slett ikke noe å rope hurra for - overskyet og grått, og absolutt alle konturer forsvant i snøen. Vi fortsatte oppover og innover, men det var vanskelig å se hvor skisporet gikk, og når det kom en liten utforbakke var det nesten umulig å se hvordan terrenget så ut. Selv om turen gikk oppover og oppover, var det uten alt for bratte bakker. Men det var lite folk, og løypen var ikke særlig godt merket. Hmm..... dystre tanker meldte seg; hva om det nå begynner å snø, eller blåse? Da forsvinner løypen helt og vi finner ikke veien! Vi traff ikke noe særlig folk heller før vi nærmet oss Mødalsbrua, men når vi først var kommet dit var det veldig folksomt og her var løypen lett å se! Ganske fornøyd konstaterte jeg at jeg er blitt stødigere på ski – der jeg tidligere ville syntes det var alt for bratt – og jeg ganske sikkert vill falt, sto jeg ned bakkene og syntes det var ganske morsomt! Etter Furedalen og Naf-hytten kom vi til den laaaange bakken der vi hadde gått ned i går. Denne gangen var det oppover – og den var lang! Godt svett kom jeg hjem til hytten – og i følge min mann sin GPS hadde vi tilbakelagt ca 11 km på litt under to timer.

påske på forskudd?

Siden jeg bidro til turglede i Bergen i går, kunne jeg nyte fruktene i dag! Med skiene på skulderen kunne jeg gå opp de fine trappene jeg hadde gravd ut i Skredderdalen i går. Det var tydeligvis en del andre som hadde benyttet seg av de også, men enn så lenge holder trinnene rimelig bra.

Ved demning tok jeg på skiene og la i vei oppover mot Åsebu. Litt glatte ski, og smalt spor, men jeg kom opp. Et stykke forbi Åsebu svingte jeg venstre og fulgte lysløypen opp til Brushytten. Ganske mange skiløpere i dag, men trengte ikke å gå i kø. Ved Brushytten tok jeg oppover til venstre mot Rundemanen. Jeg ble etterhvert veldig glad for at jeg gikk oppover, og hadde kontroll på hvor jeg satte skiene! Veien her svinger seg nemlig oppunder bratte fjellsider, og det hadde rast rimelig mye snø nedover sidene, så snødekket lå flere steder over gjerdet som liksom skal passe på at folk ikke detter utfor den stupbratte fjellsiden.....Jeg følte meg straks tryggere når jeg var på innsiden av gjerdet, selv om løypen var smal og ikke inviterte til hurtigløp.

Nesten oppe på toppen tok jeg av til høyre innover Blåmanen - og med ett føltes det som om jeg var på høyfjellet; snøen lå i fonner, med glitrende sol på nesten urørt snø - og ikke et menneske å se. Sporet var litt blåst igjen, men snøen bar fint uansett hvor jeg gikk, men stavene gikk gjennom her og der. Savner de gamle typene av bambus - med store, runde trinser nederst! Flott utsikt, og finkornet snø som blåser i rare formasjoner med vinden - NYDELIG! Da jeg hadde passert toppen, ble mine ferdigheter en smule utfordret: sporet var hardt og glatt - men ikke bredt nok til at jeg kunne ploge. Der det ikke var glatt, var det dyp snø der tuppene satt seg fast! Det ble til at jeg la tyndepunktet så lavt flere steder, at jeg plutselig satt på rumpen i snøen...Men jeg er litt pysete, så når jeg ikke kan kontrollere farten med ploging, får man ta andre metoder i bruk!

Etterhvert kom jeg ned til Brushytten igjen, en liten vann og sjokoladepause før jag satte ut i lysløypen igjen. Denne gangen ned mot demningen. Så lenge jeg gikk i lysløypen var sporet fint preparert og jeg kunne ploge alt jeg lystet. Men fra demningen og nedover ble sporet igjen i bratteste laget. Til slutt tok jeg av skiene og gikk siste stykket ned til Skredderdalen - der jeg iførte meg brodder før jeg tok fatt på stien. Nok en gang kunne jeg glede meg over gårsdagens innsats - og vel nede merket jeg at tre timer ute i sol og snø hadde gjort meg ganske sulten.

Godt å komme hjem til varm dusj og lørdags-grøt!

Hjelpe og trøste - en hel uke uten innlegg på bloggen?

Jeg får skylde på snøen: på mandag hadde min turkollega og jeg planlagt en av toppturene våre med felles middag. Det var Løvstakken som var målet på mandag, og jeg gledet meg til både turen og det sosiale ved felles middag og prat etterpå. Mandagen startet med at jeg mått ut å måke 15 cm med nysnø, heldigvis lett og fin, men den gav seg aldri! På formiddagen kunne vi skue ut på en stålgrå himmel som drysset stadig mer hvitt pulver over byen! På det kaotiske føret lot jeg bilen stå, og tok en overfylt buss til Løvstakken. Vi møttes hos min kollega, og bestemte oss for nei, i dag er vi bare sosiale...og det var vi: deilig hjortegryte med prat og kortspill! Turen ble til at jeg gikk hjem; 45 minutter, det er da noen kilometer det og?

Tirsdag derimot var det stålende sol: og jeg jobbet med oppgave hele dagen avbrudt bare av litt mer snømåking. Onsdag var det enda verre, snøen falt tyngre og våtere, men utover torsdag avtok det. Nå er alle gater fylt til randen av snø, nede i byen kjører mannskaper det bort, men her i boligområdene ligger det pyramider med snø mellom hver bil, og svære snøhauger som må klatres over for å komme over gaten. Makan til snørik vinter har vi ikke sett her i Bergen - og på toppen av det hele melder vannveket om at vi må spare på vannet; vi har hatt alt for lite nedbør. Jeg tenker med gru på når all denne snøen begynner å smelte!

Denne fredagen var det igjen vakkert vær, med en sol som varmer og smelter snø. På mange hus henger det nå lange istapper, og byens myndigheter går ut med advarsler. I to-tiden ga jeg opp lesing, og tok med meg spade på tur. Ikke for å grave meg ned, men for å drive litt dugnadsarbeid helt for meg selv. Jeg gikk opp I skredder dalen, og ganske riktig; et stykke opp i dalen var det ganske vanskelig å ta seg fram. på det bratteste har det gått folk, men siden det ligger mye snø over alt, var trappene omskapt til en sleip og glatt skråning. Og spaden kom til nytte; trinn for trinn ble snøen omskapt til trinn igjen. To turglade pensjonister kom nedover, de ble glade og takknemlige for at jeg hadde tatt meg bryet, de hadde grudd seg litt for dette bratte stykket. Etter en times tid med graving og trakking, så stien ganske mye bedre ut og nå kan jeg gå på tur i morgen også!

Nysnø....jammen kom det enda mer!

Etter å ha hengt over tastaturet noen timer, følte jeg et sterkt behov for å røre på meg. Siden vi var kommet et stykke ut på dagen tenkte jeg at det fikk bli en kort tur. Opp på Sandviksbatteriet? Det klarte jeg jo å gå da jeg ikke var helt frisk, så det må jo kunne gjentas?

På med alt elektronisk utstyr og brodder - og i vei. Da jeg kom til Fjellveien der stien opp til Sandviksbatteriet svinger oppover, så jeg at jeg ikke var førstemann denne dagen. Og hadde vedkommende gått opp, kan vel jeg også? Stien svingte seg flere ganger enn jeg husket....og hm..det var ganske isete under nysnøen...Men opp ville jeg! Broddene ble bestemt satt ned for hvert skritt, og der det var brattest og galttest, gikk jeg nærmest på alle fire, men tyngdepunktet nært bakken. Og det siste stykket opp var adskillig brattere enn jeg husket, men her var det enkelte steiner og røtter som tross alt gav fotfeste. Så veldig langt opp til Sandviksbatteriet er det jo ikke, og da jeg kom opp var det verdt utsikten; litt rart å se byen fra denne vinkelen.

I utgangspunktet skulle det jo være en kort tur, så jeg hadde tenkt å gå ned igjen Munkebotn. Men da jeg først var der, og jeg så skiltet som pekte mot Sandvikspilen, ble jeg nysgjerrig og mente jeg kunne jo bare se hvor den gikk.... Min hang til nye veier ledet meg opp i et bratt område, og selv om det var flere som hadde gått før meg, var det ikke helt lett framkommelig alle steder. Og - det var nlengre enn jeg trodde. Stien snodde seg gjennom skog, ut mot kanten av Sandviskfjellet før den passerte kraftlijen og svingte inn i skogen igjen. Videre oppover og igjen ut mot kanten, helt oppe ved Sandviskspilen. Ingen folk der i dag - selv Stoltzekleiven som trekker ivrige turgjengere som en magnet var ganske tom....

Jeg svingte inn mot hovedveien, og gikk i dype tanker. plutselig kvapp jeg til over en jogger som sannsynligvis hadde løpt opp Munkebotn. Han så tydeligvis at jeg skvatt, for han sa pent unnskyld og fortsatte sin tur oppover mot Åsebu. Jeg tok sjansen på å svinge ned Skredderdalen. Hm...det burde jeg jo skjønt: her var det ikke antydning til trapper lenger - stien gikk som en rusjebane rett nedover. Igjen stolte jeg på broddene, men denne gangen med tyngdepunktet og rumpen ikke så mange cm over stien! I mdystre scenarioer så jeg for meg hvordan jeg kunne skli utfor og havne hodestups ned i steinene flere meter under meg - eller utfor kanten og ut i fossen som ennå ikke har latt seg temme av frosten! Det gikk bra, etter noen meter nedover dukket det jammen opp noe som lignet avsatser i stien også, og litt lenger nede var det i grunnen helt greitt å gå på stien. Da jeg hadde passert gjerdet og kom ned til pumpehuset var det faktisk så godt føre at jeg kunne småløpe litt, selv om fjellstøvler egner seg dårlig for sånt.

I følge GPS'en var løypen ikke på mer enn 7,93 meter, men jeg hadde brukt nesten 1 time og tre kvarter. Sen middag i dag!

Etter en uke med mye vikarjobb, foreldremøter, oppgaveskriving....kjentes det feil ut å sitte inn i solskinnet. Men utholdende som jeg er (heheh...) ble jeg sittende ved Pc'en helt fram til jeg skulle følge min datter til tannlegen. Men da var det slutt på tålmodigheten - verre var det å bestemme om jeg skulle ta ski eller brodder. For å utnytte solstrålene best mulig ble det brodder - opp i Fjellveien, passere Sagen og opp til Skansemyren. Her måtte jeg søke tilflukt i en garasje, en diger traktorlignende sak med enorme hjul med kjettinger skulle tydeligvis rydde snø - eller noe sånt. Avisene feiret/markerte at Bergen i natt slo rekorden fra 1986/87 i antall snødøgn, nå har snøen lagt i 63 dager, men jeg er usikker på hvor neste milepæl står? Noen som vet?

Jeg fortsatte opp Kamveien, snøen ligger tykk ennå, og tok av mot Knatten. Her kunne jeg se utover en vinterhvit by, og det skumle lokket med forurensing var ikke synlig i dag. Det er sansynligvis været som hjelper til med å spre forurensingen med vinden, og ikke vi bergensere faktisk er blitt flinkere til å forurense mindre.

Fra Knatten-veien tok jeg innover i skogen, her hadde noen drevet skogrydding. Pene hauger med kvister og noen stabler med oppsaget ved lå spredd innover i terrenget. Funderte litt på hvor lang tid det tar før de blir så tørre at en kan bruke de til å lage bål. Ikke denne vinteren regner jeg med? Stien var fin å gå på, hardtrakket, men litt "skitten" av alle barnålene som lå strødd omkring. Jeg kom ut på veien like nedenfor Skomakerdiket, men fortsatte opp mot Halfdan Griegsvei - like før lysløypen gikk jeg innover i skogen igjen. Herfra var det kort vei til den bratte nedstigningen til Skredderdalen. Helt nede ved broen valgte jeg å gå til venstre, langs gjerdet. Etter litt mere bratt sti komer en da ned til Breistølen. På asfalten tok jeg av meg broddene, og slikket i meg de siste solstrålene før jeg forlot Fjellveien og gikk inn mellom hus-skyggene. I følge GPS'en er denne løypen 6,36 km - men når den hevder at jeg var oppe i en maxfart på 13 km/h - det tror jeg ikke på!