Vinterferie

Denne vinterferien har vi gjort det som mange andre vanligvis gjør: leid en hytte på fjellet. Hadde vi visst at vinteren i Bergen ville by på skiføre fra desember til mars, tror jeg ikke det ville vært like aktuelt, men....Nå er vi i alle fall her på Kvamsskogen, bergensernes vinter-skisted nr.1. i en leid fagforeningshytte.

Onsdag ettermiddag la vi i vei, og det var stålende solskinn hele veien opp. etter en times tid kunne vi svinge inn på parkeringsplassen, og prøve å finne hytten som vi aldri hadde vært på: heldigvis var det lyst; men litt trakking hit og dit, og en hjelpsom nabo fikk oss på rett vei. hytten er bygget på i flere omganger, kanskje ikke akkurat noe arkitektonisk mesterverk, men god plass og grei standard. Vi fikk installert oss alle seks, men yngste sønn ble litt oppgitt over gammelt fjernsyn som manglet riktig kontakt for WII Snill pappa løste problemet allerede før resten av forsamlingen var våknet til live neste dag; en tur til Øystese løste problemet .

Etter en kraftig frokost tok søstrene på ski. Pulsmåleren min slo seg vrang og GPS-mobilen som jeg vanligvis går opp turene mine med lå hjemme… Ja,ja da får det bli turer uten teknologi…. Skituren holdt på å bli avlyst allerede etter noen hundre meter: vi stoppet for å legge på skifeller før oppoverbakkene, men den ene bindingen nektet å feste seg. Etter mye dikkedarer fant vi ut hva problemet var og fikk den til å virke. Så la vi i vei, og motbakkeene virket slett ikke så ille. og vi kom opp på fjellet i strålende solskinn og tok av skifellene. Deilig med gli på skiene, kjentfolk traff vi og, og etter litt rådslagning med lokalkjente la vi runden inn mot stølene i Steinkvanndalen. det er en fin rundtur som i følge skiltingen skal være ca 6 km lang. Da vi kom tilbake til der vi hadde gått opp med skifeller, var vi svært glad for å ta de på igjen. Merkelig hvordan bakkene blir så mye brattere nedover? men med feller på gikk det fint og vi kom helskinnet ned.

Vel hjemme fra turen fikk vi vite at min mann hadde reist hjem: det hadde vært innbrudd i huset og han var reist for å sjekke ut og anmelde til politi og forsikringsselskap. Bortsett fra at tyvene hadde ødelagt et vindu, viste det seg at de hadde fått med seg ganske lite av verdier. En mini-datamaskin og speilreflekskamera var de heldig med, men de to kompaktkameraene virker dårlig og GPS-mobilen min er dårlig og dessuten uten sim-kort. De bærbare PC’ene våre hadde vi heldigvis med – og den stasjonære gadd de tydeligvis ikke å ta – heller ikke vårt gigantiske TV. Synd i grunnen … nei, - frekke folk, lurer på om de så at vi dro?
Fredagen fant vi ut at vi ville ta en rolig tur. Vi krysset hovedveien og gikk litt frem oig tilbake før vi fant løypen mot Furedalen. Denne gangen droppet vi skifeller, og det var bare en laaaaaang utforbakke der vi angret litt. Ved Naf-hytten krysset vi veien igjen, men begge opplevde at skiene klabbet en del - og vi fikk litt sympati for skiløpere som klager på smurningen. Selv om ikke været var like strålende som dagen før tok vi oss en pust i bakken med kakao og kaffe. Vi hadde et par komiske episoder der vi tok av skiene og trakket ned i snø til langt opp over lårene - i fantasien så vi for oss to damer nede i bunnen av en dyp snøgrop som roper om hjelp til forbipasserende. Heldigvis slapp vi det, og løypen fortsatte uten at vi kom til forventede motbakker. Hvordan kunne vi stå nedover den lange bakken uten å gå oppover igjen på vei tilbake???? Mystisk! Totalt ble det likevel en tur på ca 6 km denne dagen også.
Lørdag tok ektefellene en tur, mens resten av turfølget ble igjen i hytten. Vi krysset hovedveien og begynte oppstigningen til Heiavatnet. Været var slett ikke noe å rope hurra for - overskyet og grått, og absolutt alle konturer forsvant i snøen. Vi fortsatte oppover og innover, men det var vanskelig å se hvor skisporet gikk, og når det kom en liten utforbakke var det nesten umulig å se hvordan terrenget så ut. Selv om turen gikk oppover og oppover, var det uten alt for bratte bakker. Men det var lite folk, og løypen var ikke særlig godt merket. Hmm..... dystre tanker meldte seg; hva om det nå begynner å snø, eller blåse? Da forsvinner løypen helt og vi finner ikke veien! Vi traff ikke noe særlig folk heller før vi nærmet oss Mødalsbrua, men når vi først var kommet dit var det veldig folksomt og her var løypen lett å se! Ganske fornøyd konstaterte jeg at jeg er blitt stødigere på ski – der jeg tidligere ville syntes det var alt for bratt – og jeg ganske sikkert vill falt, sto jeg ned bakkene og syntes det var ganske morsomt! Etter Furedalen og Naf-hytten kom vi til den laaaange bakken der vi hadde gått ned i går. Denne gangen var det oppover – og den var lang! Godt svett kom jeg hjem til hytten – og i følge min mann sin GPS hadde vi tilbakelagt ca 11 km på litt under to timer.