Nattemørket...

...kommer tidlig! Det fikk jeg erfare på torsdag. Etter en flittig dag med oppgave-skriving trengte jeg litt frisk luft og bevegelse. Så jeg la i vei, og siden klokken ikke var mer enn halv 7 var det jo lyst ute. Stien opp Skredderdalen så riktignok mer ut som et elveleie, men pytt! Riktignok var jeg litt i tvil om turruten, men opp Skredderdalen var det lyst nok til å se, men mobilkameraet var ikke helt samarbeidsvillig. Joda, blitzen virker, men bare på det aller nærmeste. Så de bildene jeg tok av den store, brusende fossen og bildet av breddfull demningen på toppen får dere ikke sett!

Vel oppe ved demningen måtte jeg ta en ny avgjørelse: videre oppover, eller hjemover? Det ble oppover, på grusveien opp til rushytten. Ikke mange mennesker på denne veien, gitt. To gale syklister passerte meg, men ingen andre. Ved Brushytten lurte jeg litt på om det var en klok avgjørelse, det begynte å bli ganske mørkt. Men nå skulle jeg jo hjem. Og så lenge jeg gikk på grusveien var det jo greitt. Ved svingene ned til Fløyen kunne jeg se en flott, kongeblå himmel der svarte trær sto i flott siluett, og langt nede lyste det koselig fra mange hus.

Men grusvei er så kjedelig! Så jeg la veien via Fløyvarden, og her måtte jeg erkjenne at det var mørkt. Jeg kunne se at joggeskoene mine var det lyseste på stien, og de er ikke engang hvite! Godt jeg er hjemmevant på denne stien, tenkte jeg, og fortsatte ned trappene. Jeg hadde en ide om at Svingene eller Tippetue hadde belysning, men måtte konstatere at resten av turen nok kom til å gå i mørke. Og fra nå av ble det ingen stier, jeg hadde nok med å se veien! Jeg kom hjem, hel og litt kald. Og må kontatere at vintermørket er kommet for i år.

Veten - et fjell i Åsane

Takket være Topptrimmen gikk jeg opp på Høgstefjellet i Åsane i sommer. Og fra toppen der hadde jeg utsikt til et annet fjell, som så vel så spennede ut: Veten. Og med solskinn klarte jeg å få avtalt turfølge også!

Turer er selvfølgelig fysisk aktivitet, men i like stor grad er det sosialt samvær.

Og til de som ikke tror på Facebook som sosialt medium - jo, i løpet av de siste månedene har jeg gjort avtaler med personer jeg hadde mer eller mindre mistet kontakt med, via Facebook. Så også i dag. En venninne fra ungdomstiden; en gang i tiden var vi sammen daglig, men det har gått mange år med sporadisk kontakt, og i dag gikk vi en tur sammen. Svært trivelig, og det er underlig å oppdage at selv etter så mange år uten jevnlig kontakt, føles det som om vi har beholdt vennskapet hele veien.

Noen huller i livshistoriene våre må fylles ut, så vi har nok å prate om, selv om bakken opp fra Mellingen ikke tillater så mye snakk; selv i rolig tempo gir motbakkene på den gamle Trondhjemske postveien heller tung pust! Men det stopper oss ikke, heller ikke vonde knær eller støle muskler, samtalen fortsetter videre gjennom porter, forbi hester og sauer, over myren og opp nye bratte bakker opp fjellsiden til Veten som ligger på høyre side av postveien. Et lynglimt skremte oss litt, men siden lyden av tordenet ikke kom før flere minutter etterpå, fortsatte vi til toppen og varden med en bok vi kunne skrive oss inn i.

Og for et utsyn: geografisk og meterologisk avdeling burde ha vært der! Fra toppen kunne vi se tunge skyer som helte vannet sitt nedover Lyderhorn, mens solen skinte så blidt ytterst i Øygarden. Ved Kolltveit kunne vi en skimte en oljeboringsplattform, badet i guddommelige solstråler, mens i nord over Radøy hang det svarte skyer helt ned på fjellene. Mot sør kunne vi se mot Gullfjellet og snø på toppene, og midt i mellom sol og regn omhverandre.

I det vi skulle vende nesen nedover mot Mellingen igjen så vi nok et merkverdig værfenomen: et slør av noe hvitt ble strødd ned fra oven. Hva da? Snø, hagl, regn? Sløret nærmet seg og datt etterhvertned på oss, og vi kunne konstatere at det var hagl, om enn ganske flate, på grensen til snø.

Litt vått og glatt på vei nedover, men vel nede på veien fikk vi enda en naturopplevelse; regnbuen tittet så vidt fram. Og som om det ikke skulle være nok; vi tok en kopp kaffe på Gullgruven - og fra utsikten ved vinduet så vi at på fjellet vi nettopp hadde kommet ned fra, veltet en lysegrå tåkesky seg nedover skaret. Ikke en tung regnværsky, men en luftig, lett og bølgende tåkedott. Vær er rett og slett spennende! Og en venn å dele opplevelser og samtaler med gjør turen dobbelt så flott!

Søndagstur

Etter å ha feiret meg selv og yngstemann med pølser, kaker, boller og gud vet hva, var det deilig å trekke på turklær og joggesko. Den korteste løypen jeg går tur, er også en ganske morsom og utfordrende løype.

For de som er lokalkjent går jeg opp til Fjellveien, og opp Skredderdalen. Et lite stykke forbi elven , der det er en bro, finner vi en sti som svinger opp til høyre og inn i skogen. I begynnelsen er det litt tett med trær og kratt, men litt høyere dominerer granskog med mosekledd skogbunn, dekket av røtter som prøver å finne feste i skrinn jord. Her blir det ganske bratt, og stien svinger seg oppover mellom trærne. Et par rotvelt, der en kan velge om en vil klatre over eller gå rundt, lager en litt trolsk stemning. Når en nærmer seg toppen blir det litt myrete, før det jevner seg mer ut og en er i fullstendig stillhet, langt inne i skogen hvor en føler seg riktig langt vekke fra sivilisasjonen. Men så er det bare et litepar skritt over bakkekammen og så er en inne på en av de mest ferdete stiene på Fløyen...

Like nedenfor stien kommer en inn på grusveien i krysset hvor en kan gå ned til Skomakerdiket (Hvorfor er det så mange stedsnavn med navn etter ulike yrkesgrupper på byfjellene?) Den veien går jeg sjelden. Men like nedenfor kan en svinge inn på en ny sti mot Fløyvarden - og siden det er et av turmålene i trimtoppen, legger jeg vanligvis turen innom der...nok en registrering til statistikken. Denne stien ender i en bratt trapp, som ikke er for pingler. I vått vær som i dag kan den være ganske glatt. Trappen med de bratte og smale trinnene munner ut på veien som fører ned til barnehagen. Men, grusvei er ganske kjedelig, så jeg tar på nytt av inn til høyre og løper over røtter og vannpytter gjennom skogen. Tenker underveis at sånn er det vel orienteingsløpere har det - godt jeg ikke skal løpe etter kart i tillegg til å hoppe over røtter, steiner og myrhull!

Til slutt må jeg kapitulere, det blir grusvei, Tippetue som svinger nedover forbi Breistølen og videre ned til Fjellveien. Det er ikke mange turgåere ute denne ettermiddagen, og ganske mange av de jeg treffer har hund. Jaja, hund er jo en god grunn for å komme seg ut? Enkelte ganger tar jeg av her ved Breistølen, det finnes noen smale snarveier mellom hagene. Men akkurat i dag fortsatte jeg videre ned Tippetue, helt ned til Fjellveien. I dag følte jeg for en joggetur, og med rimelig høy puls kom jeg nedover Persenbakken, før jeg svingte ned trappene og kom ned i Øvre Sandviksvei. Nøyaktig en time siden jeg gikk hjemmefra - nesten ikke regn. Og mange fine bilder.....

Ny tur, men ikke på fjellet!

Solskinnet ble kortvarig. Riktignok forlot jeg huset ikledd regnbukse og (nyinnkjøpt) regnjakke i regn.. Solen dukket opp og lurte oss for en stund, men dagens uteaktiviteter ble avsluttet i øsende, kaldt regn.

Turen denne gangen gikk, ikke til fjells, men gjennom byen. Ned Steinkjelleren, bort Øvregaten og forbi jernbanen og over Gamle Nygårdsbro. Her kunne jeg konstatere at det meste er klart for Bybanen, og at graveaktiviteten er i ferd med å ferdigstilles. Bien bar/kafe på Danmarksplass har heldigvis overlevd beleiringen av gravemaskiner oggjerder. I krysset ved Ibsensgate treff jeg en tidligere elev og hadde selskap resten av turen opp til Nymarksbanen - som var dagens turmål. Og hvorfor det? Jo Døves idrettsklubb arrangerer mesterskap, og min sønn spiller på laget. Selv om jeg ble nektet å ta med bannere med HEIA, kunne jeg jo være entusistisk tilskuer på sidelinjen sammen med andre foreldre og venner.

Kampen startet i solskinn, og Bergen hadde ballen på riktig side av banen mesteparten av tiden. De få gangene Oslo B fikk ballen over på Bergenssiden, ble ballen stoppet effektivt av forsvaret. Keeper hadde nesten en alt for lett jobb. Men til tross for at ballen var på Oslolaget sin halvdel, manglet målene. Og da regnet kom, mistet kampen litt intensitet, for det ble både vått og kaldt for fotballspillere og publikum. Men heldigvis kunne vi etterhvert varme oss på de to målene som Oslo B slapp inn. En søkkvåt sønn, relativt fornøyd med kampen kjørte oss hjem.

Godt å få av regntøy og på med tøflene. Og siden det er 3.oktober og bursdagen min, kan det jo hende det blir noe godt til kvelds?

Rundemanen og Fløyen

En ny måned - og flere turer på planen.
Oktober måned innledet med solskinn, første solskinsdag på mange uker!
Føltes i alle fall sånn, så jeg måtte en tur til Rundemanen....

Opp Stoltzen, ikke fort riktignok, men flott utsikt fra Sandvikspilen.
Deretter over demningene opp mot Rundemanen, mye fine farger i solskinnet.
På toppen av Rundemanen var det litt vind, og akkurat der kom det en regnbyge. Det gikk fort
over - og på turen nedover kom solen frem igjen.

Topptrim

Idrettslaget Viking har i samarbeid med Steplog.com laget en konkurranse. Og finnes det en konkurranse, lar jeg meg lure med en gang.

5 registrerte turer i loggen – kvalifiserer til Bronsemerket
15 registreringer på minst 5 ulike turmål – kvalifiserer til Sølvmerket
30 registreringer på minst 10 ulike turmål – kvalifiserer til Gullmerket

Og siden jeg bor midt i smørøyet er det jo ikke noe problem å nå et eller flere turmål i en og samme tur. Så i løpet av en uke var bronsemerket passert, og full fart mot sølv. Gullmerket er oppnådd for lengst, så nå får målsettingen være å bevare plassen i statistikken. En flau målsetting? Nei, de to som ligger foran meg stiller visst i en helt annen divisjon. Men turopplevelsen blir ikke mindre av at det ligger en konkurranse i det - og jammen har jeg oppdaget noen nye topper denne gangen også! På bildet ser vi utsikten fra Fløyvarden - vet du hvor det er ?

Bergsdalen

Som student har jeg privelegiet å kunne ta en tur midt i uken. Og de som jobber for seg selv, eller jobber skift kan også unne seg sånt! Så vi som er så heldig rottet oss sammen: Med bil til Hamlagrøosen i Bergsdalen en onsdag, og videre derifra og inn til Vending turisthytte.


Siden det er en våt høst, ble dette også en tur i regn, med oppholdsbyger!
Veien langs Hamlagrøvannet lå en meter under vann, men gode fjellstøvler holdt vannet ute gjennom bløtt myrlandskap. Litt høyere opp kom vi opp til fjellbjørkområdet og det ble litt mindre vått. Og naturen gleder oss med fargesprakende planter: rødt, gult, grønt og brunt i mange nyanser. VAKKERT!




Ett eller annet sted underveis var vi så opptatt av samtalen at Camilla som skulle være kjentmann, begynte å stusse: var vi på rett vei? Konklusjonen ble nei, vi skulle vært på andre siden av denne åssiden...så en liten tur gjennom kratt og over på andre siden, fant vi igjen stien med T-merking.





Det var godt å komme fram - og selv om det tok litt tid å få fyr i ovnen, var det deilig å komme i hus. Medbragte kjøttkaker til middag og pannekaker til dessert! Det kom ikke flere til hytten denne dagen, så vi kunne velge fritt blant de 30 sengeplassene. Opprydding og utvask er fort gjort når en er tre damer på tur, og turen tilbake gikk pent og pyntelig langs T-stien, hele veien.
Bilkjøring i Bergsdalen er ikke for pingler - tror nok mange en østlending hadde tatt skrekken av våre svingete, trange og bratte vestlandsveier. Men sjåføren var vel vant med sånn, og vi kom hjem i tide for middag. Og selv om det bare var en overnatting føltes det som helg midt i i uken.
Takk for turen, jenter!