Deilige tid

..denne tiden synes jeg er deilig: overgngen mellom skole og fritid der en har et hav av tid foran seg, en lang liste med ting som bør gjøres, men ingen tidsfrister eller bestemt rekkefølge.

For meg er sommeren er hus- og hageprosjekt først og fremst, deretter ferie. Da vi overtok svigermor sitt hus for tre år siden startet vi et veldig renoveringsprosjekt - ikke at huset var i dårlig forfatning, men langt i fra sånn som vi ønsket oss det. I løpet av tre år har det gått med ganske mange kroner, og ikke rent lite tid i å få våre tanker og ønsker gjennomført. Og med et hus som er ca 115 år gammelt, er det alltid noe å gjøre! Foreløpig er det interiøret vårt som har fått overhaling - et gammelt salongbord, arvet etter svigermor og svigerfar. De kjøpte det som nygifte i 1955, og gjennom årene har det blitt utsatt for malerkosten et par ganger. Malingsfjerner avslørte både svart, rød og grønn bordplate. Desverre måtte jeg pusse en del, og da oppdaget jeg at finèren på toppen ikka var av det tykkeste slaget....så nå vurderer jeg veldig hva jeg skal gjøre. Noen som har gode råd når det er pusset "hull" i finèr?

Det andre bordprosjektet gikk bedre - et furubord har fått ny farge med vannbasert beis. Det hadde jeg aldri brukt før, og ble litt forbauset over at mesteparten av beien fulgte med da jeg vsket av bordet første gangen. Men de som satt igjen er tilstrekkelig og farger ikke av mer...
Et lite gjerde har vi også fått på plass, men det vil jeg male før vi monterer ferdig - ellers blir utsiden som vender ned mot naboen bakplass aldri malt! Noe har jeg da lært ettervhert?

Og mens jeg går og vurderer hva jeg skal gjøre videre kan jeg jo gå på tur...opp Skredderdalen, til Brushytten eller Fløyvarden for å sanke poeng i trimtoppen. I det fine været som er for tiden er det deilig å kunne gå ut - og det finnes stadig nye stier å utforske på Fløyen: en dag jeg skulle til Brushytten fikk jeg øye på en sti som svingte av fra lysløypen. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo se hvor den gikk - og det gikk oppover og oppover - og til slutt var jeg på en høyde rett vest for Brushytten og hadde fin utsikt over fjord og fjell. Hadde aldri vært akkurat der før, men kjente igjen stien som gikk ned på andre siden - og snart var jeg inne på den sedvanlige veien fra Fløybanen til Brushytten.
Eller som i går, da jeg og Loke gikk Stoltzekleiven. Det var første gang jeg hadde han med dit, og han syntes det var slitsomt. Men drikkepauser i alle bekker og en kos på toppen gjorde underverker. Det var en del folk ute selv om det var et stykke ut på kvelden - men nedover Skredderdalen har jeg og Loke funnet vår egen trase: like etter fossen med de høye trappetrinnene, krysser vi elven. De føste gangene var Loke veldig skeptisk - han ble jo vår på føttene! Nå leder han veien og ser forventningsfullt om ikke jeg kommer...På den andre siden av elven er vi inne i et bratt skogsområde, og det er bedre for såre knær med myk skogsbunn enn på hoppe fra stein til stein. Loke får gå løs her og har det veldig morsomt med å fange kongler som triller nedover.

I det hele tatt er livet deilig akkurat nå.....og om en liten stund skal jeg møte engelske skoleelever for å ta de med på tur til Ulriken - desverre har vi planlagt banen opp, men litt tur blir det likevel!

Fløyvarden

er vel et turmålet jeg besøker oftest for tiden. Og det er vel bare til å innrømme - det er ikke det vakreste stedet jeg vet, men et av de mange turmålene i Trimtoppen - og jeg lar meg lure til å besøke akkurat de stedene slik at det kan inngå i statistikken min. Og for min firbente Loke er det også en passelig lang tur - der han kan løpe fritt i skogen, i alle fall deler av veien. Og at turen er unnagjort på vel en time og opp ned er passelig for meg...

Og enkelte ganger får man overraskelse: her en dag traff jeg min niese der! Av alle mennesker jeg kjenner, er hun blant de jeg ikke ville gjettet på å treffe, men som hun sa : "jeg nærmer meg 30 og må begynne å tenke på fremtiden!" Og hun har helt rett, jeg var 40 før jeg forsto det - men min niese og hennes venninne koste seg på varden med oliven, jeg takket nei og fortsatte nedover.

På veien nedover falt det meg inn at det var andre gang denne uken jeg var sammen med nieser på Fløyen! Den andre niesen var bre tre år og på besøk hos tante fordi førskolelærerne streiket - og vi gjorde typiske "tante-ting" som å bake boller, ta Fløybanen og altså gå ned fra Fløyen. Til tross for fem egne barn, hadde jeg glemt hvor liten en tre-åring er. Men største delen av veien løp hun om kapp med Loke og koste seg med hinderløype på fløysletten, tollfigurer som kunne skremt en sart sjel, og fant pinner og kongler. Et fall med skrubbsår på albuen hører vel nesten med - men hjemveien ble i lengste laget. Så fra Fjellveien og hjem fikk hun sitte på skuldrene mine - takker for all styrketrening i Vikinghallen! - og jeg kunne konstatere at jeg hadde gjort tante-jobben bra; hun ville ikke hjem.
Fredag var jeg på en tur som hører med til mindretallet denne våren: en tur i regnvær. Og ikke bare det at det var regnvær, da jeg kom opp på Sandviksbatteriet gikk jeg midt inne i en sky - fra Sandvsiksfjellet kunne jeg knapt nok se noen få meter fremover og byen var skjult bak et tykt tåketeppe. Hverken jeg eller Loke lot oss skremme og fortsatte opp til Sandvikspilen og ned Skredderdalen - en tur vi kunne gå stort sett helt uten å møte andre turister!

Der jeg virkelig synes er et vakkert sted er ved Fjellhytten på det som kalles søre midtfjellet på kartet. Her fra har en mange stier å velge både opp og ned, med varierende vanskegrad. Fra Fjellhytten har en utsikt over hele bergensdalen sørover mot Austevoll, og vestover mot Øygarden. Og når solen skinner som den har gjort mye i det siste, får en strålene midt i fjeset og forstår at en er heldig som kan nyte vær og natur. Men jeg ser fram til at Loke vblir større - og turene enda lengre.

Eksamenstid

for den som jobber i skolen og selv er student er mai en travel tid...men nå er oppgavene mine levert og jeg kan vente på "dommen". For elevene mine gjenstår enda en etappe med muntlig eksamen, og teoretisk sett kan det bli "mitt fag" både skriftlig og muntlig, men vi satser på at det er unnagjort?
Bergen har som vanlig vist seg fra beste side under festspillene, og selv om jeg ikke har deltatt i kulturelle aktiviteter har jeg benyttet meg av finværet. Siden lille Loke, som slett ikke er så liten lenger er med på turene blir de ikke adet lengste slaget. Men en av fravorittene inne overkommelig distanse er Fjellhytten. Og det må sies: det finnes et utall av veier å komme opp dit, og en trenger ikke legge ruten i samme spor tilbake. I dag la vi veien om Fjellveien og Skansemyren, akkurat da vi kom dit kom Fløybanen, og siden Loke skal vennes til både det ene og det andre, tok vi banen ett stopp! Fra Fløybanen la vi veien inn i skogen, midt mellom veiene, der kunne Loke få lov å løpe litt fritt en liten stund. Fra Skomakerdiket tok vi av en sti som jeg fant en annen dag. Den dagen gikk jeg motsatt vei og mistet stien slik at mestepoarten av turen gikk gjennom einerbusker og vindfall! I dag fulgte jeg stien og så jo fort hvor jeg hadde gått feil sist. Men på stien fra Skomakerdiket går det greitt gjennom skog, ikke særlig bratt før en kommer opp mot site kneikene opp mot Fjellhytten. der er det et par steder en må holde fast for å komme oppover.
På Fjellhytten traff vi for en gangsskyld flere mennesker, siden det var søndag. Vi la veien videre over myrene om kom til veien som kommer ned fra Blåmanen, og fuglte den et kort stykke før vi kom til Brushytten. Der var det også folksomt, og Loke laget en masse lyd mens jeg sto i kø for å kjøpe meg en is. Etter en pause med is og kos gikk vi gjennom lysløypen ned til demningen, og videre ned til Skredderdalen.

Her fikk jeg kvittet meg med en gammel dårlig samvittighet; forleden dag gjorde Loke sitt fornødne på vei oppover, men jeg hadde lite lyst til å bære på en hundepose en hel fjelltur. Posne ble lagt til side, men tanke om å plukke opp senere. At det skulle gå et par dager var ikke meningen - men nå er den pent puttet der den hører hjemme!

Tur, trening, hund og oppgaver

er vel kort oppsummert det jeg driver med for tiden
Tv, mat, venner, familie, kino, konserter får ikke plass med mindre de kan kombineres med elementene i overskriften. Heldigvis er det ganske mye som kan kombineres: Tur og venner går veldig fint sammen, familie og hund er også en god kombinasjon som har vist seg å være ganske vellykket så langt, mat og hund går veldig godt sammen synes hunden, men de kulinariske opplevelsene blir ikke akurat prioritert for tiden. Tv, kino, konserter? Tja, de får vel vente...oppgaveskriveing tar ganske stor plass for tiden. Og hvem skulle tro at det er så vanskelig å skrive 5-6000 ord om hva jeg tenker å forske på til neste år?

Men tur - det har jeg i alle fall tid til, hvis ikke forfaller både kropp og hjerne. Det har blitt en del turer til Fløyvarden i det siste, må jo registrere turmål for å klatre på statistikken! Når jeg går alene uten hund, går jeg turen opp og ned på temmelig nøyaktig en time, underveis hender det jeg treffer kjente og ukjente som jeg snakker med, men for det meste kan jeg gå i egne tanker og fundere. Og i den siste tiden har dt ikke engang vært plass til lydbok, tankene kverner selv om jeg er på tur!...så jeg kan unnskylde meg med at det er mental fordøyelse når jeg er ute og trakker opp og ned fjellsiden.

Været i Bergen er ikke så verst for tiden - ikke veldig varmt i dag men vi har hatt mange fine soldager, og det gir seg utslag i vakre grønne fjellsider. Jeg koser meg med alle de ulike grønsjatteringene, og ser at løvet på trærne blir tettere for hver dag som går. Innimellom er det sånn at jeg lurer på om jeg skulle tatt med meg en øks på tur, det blir fort ufremkommelig på stiene der jeg liker best å gå, men jeg er ikke sikker på at Skog & Træplantingsselskapet ville like det noe særlig hvis jeg tok meg til rette. Best å la være.

I dag var jeg på toppen av fjellet på andre siden av byen - Løvstakken. Jeg og min ex-kollega har nå fått klippet alle de tre bronsetoppene i Topptrimmen. Vi startet optimistisk opp tidlig i år, men snøen stjal en del tid fra oss. Men vi er i gang! Løvstakken har fin utsikt og er ikke så vanskelig tilgjengelig fra Solheimsiden, det tar vel en time opp, og litt kortere tid ned.
Oppdaget akkurat nå at jeg har gått glipp av premiering: ikke bronse-, sølv- og gull-merkene, de er ikke så spennende. Men gavekort og reise til Kilimansjaro - hm...kanksje jeg skal levere inn kortet mitt i år? Jeg vil gjerne ha premier, jeg!

17.mai er vi så glad i?

Nei.....slett ikke, og i dag skulle jeg egentlig ha vært på en lenge planlagt ferie i Hellas. MEN ble forhindret av eksamen, hedigvis ikke min egen, selv skal jeg bli mappevurdert. Som om det skulle være noe bedre - å måtte levere ikke bare det jeg har tenkt, men å bevise med henvisninger at også andre har ment noe om det. Men altså, her er jeg i Bergen, og jeg liker egentlig ikke 17.mai. Så det var ikke så dumt å kunne sende mann og barn i 17.maitog, og selv sette seg ned foran pc'en og søke etter relevant faglitteratur. Senere kom hele, halve familien til rømmegrøt og kaker, en kombinasjon som gjør en sprekkmett.
Så da besøket hadde gått, skiftet jeg klær, tok på pulsbelte og satte i vei opp mot Fjellveien.
Men jeg stoppet ikke der, jeg fortatte opp Stoltzekleiven sammen med et par andre som ble minst like svett som meg. Men på toppen kunne jeg selv se at tiden var under 20 minutter - og da er jeg ganske fornøyd. Ved pilen registrerte jeg turmålet, og fortsatte videre. Etter litt vaklende vurdering falt jeg ned på at jo; jeg går videre til Rundemanen. Opp Malerskaret og helt til masten der alle telefonlinkene står og speiler utover i alle retninger. Televerket har for sikkerhets skyld satt opp et skilt - men jeg må si jeg fester liten lit til innholdet!Her ble nok et turmål registrert og ferden gikk nedover mot Brushytten der neste turmål er. Denne veien er egenltig ganske kedelig, på grusvei som slynger seg nedover, før den går over i asfalt et lite stykke. Her og der var det faktisk klatter med snø, men solen gjorde sitt beste for å bryte gjennom skylaget. Så om veien er kjedelig var utsikten og himmelen vakker. Fra Brushytten gikk jeg veien om Revurtjern, og via Halfdan Griegsvei til Fløyvarden. Det fjerde turmålet på en og samme tur...det må vel dra opp statistikken min?
Det var ikke mange personene jeg så på tuern min, men noen var det da....og selv om jeg får hevet statistikken var ikke det det beste: jeg så ikke et eneste flagg, eller en eneste bunad...og pulsen hadde gått både opp og ned... og det var utrolig deilig!

Veten

Hvis en kjører til gullgruven i Åsane og at av i rundkjøringen mot Åsane gamle kirke, kommer en til et område der tiden har stått stille. Bare et par minutter unna motorveien befinner en sg plutselig i et gammeldags kulturlandskap med gårder med steingavler og steingarder som deler opp kultiverte bøer. Melingen heter idyllen. Her er det laget en liten parkeringplass for fotturister, som det tross alt er ganske mange av. En av grunnene er "Den Tronshjemske postveien" som slynger seg opp herfra, opp noen bratte bakker og inn i et skar, og videre ned til Hordvik. For lenge siden var nok postfolkene rimelig spreke, og etappen var unnagjort på noen timer før neste mann overtok og bragte posten videre. Det var den gang.
Nå er det turvei, først forbi en del gårdstun før veien passerer grind etter grind, oppover bakken. Langs veien ligger det flere pet restaurerte stein-løer. Veldig flotte, og et turmål for mange småbarnsfamilier. De litt tøffere fortsetter gjerne helt til Særtegården der en kan ri eller kjøpe forfriskninger, mens andre igjen går av veien og klatrer opp i fjellsiden. Sånn som oss. Men før vi kom så langt treff vi en flokk kalver, de sto og hang rundt porten og så ut som om de ventet på noe. Min lille turkamerat Loke, syntes dette var i skumleste laget. Til tross for godsnakking, trøst og forsiktig trekk i lenken nektet han å nærme seg de svære dyrene. Til slutt måtte en heller lattermild matmor løfte vovven som etterhvert veie 12-13 kilo og bære han gjennnom porten. Med porten vel plassert mellom seg og dyrene ville han gjerne betrakte dem, men nå var det matmor som nektet - hun ville videre på tur!
Der veien flater ut, går det en sti til ventre opp til Høgstefjellet - den står på listen over kommende utrmål, men får vente litt...Hvis en tar over myren og opp til høuyre kan en velge mellom to ruter til Veten. Vi valgte den bratteste og korteste. 486 meter over havet er en del, og stien slynger seg mellom einer og fjellknatter, før den flater ut i et litt myrlendt terreng mot toppen. Til tross for fint være var det ikke all verdens folk ute, og de to hundene vi hadde med oss fikk lov til å løpe fritt. De gangen vi traff andre turgåere, ble de pent hentet inn og de som gikk forbi kunne selv bestemme om de ville hilse. Og mange ville - særlig de som ikke er så store enda, blir fasinert av Loke sin entusiastiske oppførsel.

På toppen av Veten er det en fantastisk utsikt - her kan en få panoramautsikt i alle retninger. Mot vest seg en sotra og Øygarden, mot nord har vi Nordhordaland og flejjene i Romarheimsdalen. mot vest ser en mot Bergsdalen, vossafjellene og Gullfjellet, og mot sørvest stiger Rundemanen og Løvstakken opp i litt uvant profil. På toppener det en varde og der kan en skrive seg inn i bok, og en kan registerer det som et av turmålene i Trimtoppen


Vel registrert fant vi oss en liten solflekk i le, der ble vi sittende vel og lenge. mio, den andre av våre firbente turvenner hadde veldig morro av å løpe etter pinner og legge de foran føttene våre. Det ble gjentatt mange ganger. Vi valgte en litt annen trasse ned, men på veien møtte vi en mann som advarte mot hoggorm litt lenger fremme på stien. Litt nervøs speidet vi hit og dit, men så ikke spor av den. Denne ruten var litt slakere, men vi kunne konstatere at det er lurt å ha skolisser. Uten blir det litt anstrengende å holde skoen på plass med tærne...

Nedenfor fjellsiden kom vi inn på utmarken, og gikk gjennom flere ulike grinder før vi omsider var nede på Postveien igjen. Flott tur! og Voffen ble liggende utslått på teppet resten av dagen.....

Sol og sol...og hagl

Helgen kom med flott vær - og jeg har utnyttet det så godt jeg kan. Innimellom tentamensretting og fagbøker, har jeg tatt noen turer, ikke av de lengste, men ut! Turene har gått opp Skredderdalen til Fløyen med litt variasjoner. To ganger har jeg klart å lokke med meg datteren min, hunden trenger ingen oppfordring: han kommer helt av seg selv! Her og der møtes jeg av vårblomster, et velkomment innslag i alt det visne og brune. En av variantene går forbi Mon Plaisir, dette litt malplasserte, greske tempelet som var lysthus for Christinegård. På oversiden av fjellveien går vi videre opp en bratt gressbakke - her har noen funnet ut at de vil ha en slengdisse. Og den måtte jo selvfølgelig prøves. Hadde jeg vært mange år yngre, og kanskje noen kilo lettere, skulle jeg prøvd den.... men jer stoler ikke helt på tyngdekraften og lot det være.

I dag gikk turen til Brushytten, og siden det var søndag var den åpen. Mange andre hadde også lagt turen hit, og ekstra hyggelig var det at jeg hadde følge av min yngste datter og Loke. I solskinnet utenfor Brushytten koste vi oss med brus, pølser, vafler og en velfortjent hvil - mine turkamerater er ikke like vant som meg til å gå i motbakker.
Etter et lite besøk hos Løplabbet fant pulsklokken min på at den ville virke igjen, og det øker motivasjonen. Skjønt i dag var det knapt at jeg kom opp i mellomnivå på pulsen - men hva gjør vel det? Fra nå av blir det nok mange nye turmål - og siden trimtoppen har statstikk på siden sin, føler jeg jeg et visst press for å komme meg opp fra bunnen av ti på topp....litt irriterende at jeg har gjort en haug med turer uten å vite at de kunne bli registrert. Konkurranseorientert - jeg??? Tja, man oppdager stadig nytt om seg selv. Men Trimtoppen har nå laget mange nye turmål - de fleste i Åsane, hvor jeg egentlig er relativt lite kjent. Men som navnet tilsier; det er mange åser/fjell å bestige. Og nye fjell er mer interessant enn gamle utgåtte....ulempen er at jeg må i bil for å komme dit.
Etter turen i dag, hentet jeg min gamle far for at vi skulle kose oss i solen på terrassen. Vi hadde ikke mer enn satt oss, før vi hørte den merkelige lyden, og snart kjente vi det også; hagl! Ikke veldig intenst, men nok til at vi forflyttet oss innendørs. Men det resulterte i at det ble både middag og kake til kaffen.