Desember

og tid for husvask og hygge. I år har jeg bestemt at det skal bli adskillig mindre husvask enn hygge - så søndagen hadde jeg invitert til juleverksted på jobben. Men glanspapir og limstifter i sekken la jeg i vei, en omvei via Fløyen.

Opp Skredderdalen og den bratte bakken uten navn var det helt fint å gå. Snøen fra tidligere i uken var smeltet, og bakken var såpass frossen at en gikk fint på overflaten. I skogen oppover var skogbunnen bar og Loke fikk utfolde seg mellom gresstustene. I det jeg kom til toppen og slo inn på folksom vei ante jeg uråd. Veien så ut som en skimrende elv - glassert med blank is. Her og der stakk det opp litt småstein, men helhetsinntrykket var ikke til å ta feil av: her var det glatt! Fjellskoene mine er grei til bruk i skog og mark, men på speilblank is er det ikke helt til å stole på, så jeg og Loke la veien ut i grøften eller på marken ved siden av veien. Den strategien holdt helt til vi begynte på veien fra Knatten nedover mot Starefossen. De som kom stavrende oppover kunne melde om like glassblanke veier hele veien nedover - og her er det ikke snakk om grøftekanter eller mark ved siden av, men bratte skrenter ned på utsiden av svingene. Jeg resignerte. Snudde, gikk tilbake til Fløybanen og satt meg inn sammen med en mengde barn på tur med foreldre. De hadde vært på Fløyen og tent det tredje adventslyset.  Det så ikke ut til at nissetrollene ikke har skremt vettet av de søte små....

Men det ble juleverksted - med trivelige kolleger, og jeg fikk laget et par flettekurver jeg ikke hadde prøvd før.

Jøss....

Nesten en måned siden forrige innlegg. Ikke bra! Men på den annen side åp det sies at det har vært en trist turmåned. Vinteren kom tidlig til Bergen og det har vært noen uker der det har vært adskillig flere minusgrader enn det vi er vant med. Litt snø oppå det, og turstiene blir forvandlet til morderiske rustjebaner. Det erfarte jeg i alle fall forrige søndag. På vei opp den bratte bakken i Skredderdalen, vips var jeg Bambi på isen - i langt mindre grasiøs positur. Og på vei ned gikk jeg på rumpen så det sang - men den er heldigvis godt polstret.

Det har ikke vært så mange solskinsdager, og de få som har vært har jeg stort sett sittet inne, på jobben eller  hjemme med PC, og lengtet ut. Hadde det ikke vært fordi jeg har Loke som krever sine turer enten vær og føre er nå sånn eller sånn, hadde jeg vel gått aldeles i hi. Fjellveien har sin sjarm den også, og når kommunen ikke salter for mye kan man faktisk ta en løpetur.

November

Den første snøen viste seg allerede i slutten av oktober, og nå har vi hatt noen kalde dager med minusgrader og snø. Ikke så dumt når bløt myr blir frossen, en slepper å bli så våt på beina. Verrre er det at tynne lag med rim blir til is og glatte steiner under snøen er ikke alltid like lett å oppdage. Så da jeg gikk på Løsvatakken på tirsdag var det et par knall og fall, og jeg kom til min venninne med en blodig finger etter at jeg rev den opp på en bergknaus. Hørte jeg ordet brodder? Jada, de ligger fint i kurven i gangen...og hvorfor i all verden tar jeg ikke de med på tur? Litt hovmod som står for fall? Men, hva ofter en ikke for en flott tur i solskinn og minusgrader?

Den siste tiden har vært preget av studier - litteratur om metode og oppgaveskriving legger beslag på store deler av tiden min. Korte ettermiddager begrenser fjellturene, med mindre jeg vil finne fram hodelykten. Og egentlig burde jeg jo det....det var ganske koselig med turer i mørket i fjor vinter, men av en eller annen grunn nøler jeg med å finne den fram . Hvorfor?

Halloween?

Halloween for de som feirer sånt, Allehelgenssøndag for de som følger kirkeåret...den siste søndagen i oktober for oss andre, og tid for å justereklokken til vintertid.

I dag sto jeg opp veldig tidlig, tankene surret rundt intervjuguide til masteroppgaven. Etter å ha kvernet på det en stund i halvsøvne, fant jeg ut at det var like godt å stå opp og jobbe litt med det. Så da klokken var halv elleve hadde jeg gjort unna et par timers arbeid, og Loke syntes jeg var veldig kjedelig. Så da fikk man jo bare kle på seg regntøy og legge i vei! Jeg la i vei opp Skredderdalen. Elven hadde roet seg litt siden sist jeg gikk forbi, da kastet den seg utfor demningen med øredøvende bråk. Loke og jeg gikk aldeles alene, men jeg tenkte siden jeg ikke hadde justert klokken, var det jo tidlig morgen enda! Opp forbi lerkeskogen, som nå er aldeles gul, farer Loke som en pil mellom trestammene og ut på myren. Han bråsnur, og kommer tilbake i full fart. De som sier at hunder ikke kan smile, tar helt feil!
Da vi nærmet oss Fløyvarden så vi solglimt over byen, og da vi kom til Revurtjern var glitret solen på vannet, vakkert! Her måtte Loke få på båndet en stund mes vi gikk på veien. Det var fremdeles få andre å se, men for sikkerhets skyld....Fra Brushytten og ned via lysløypen fikk han løpe fritt igjen og vi treff ikke på andre før vi kom til demningen. Nå var tydeligvis andre våknet til live, vi traff flere på vei oppover Skredderdalen da vi gikk ned. Her og der så jeg bøketrær og andre løvtrær som pynter seg med høstfarger. Desverre ga batteriet i mobilen opp da vi var ved Revurtjern, så det blir ingen vakre høstbilder.

Men gladmelding fra meg selv til meg selv - jeg har passer hundre turmålsregistreringer i 2010!
Så hva skal neste målsetting bli?

Feiring?

Dette har det vært en turete uke...fint, klart vær har lokket meg utendørs i stedet for innendørstrening. Tirsdag var jeg på en hyggelig, faglig tur med kollaga. Det er utrolig så mye rart en kan få snakket om på en sånn tur, og timene bare forsvant av seg selv. Vi gikk opp ved "Hesten trenger hvile" til Skansemyren, rundt Skomakerdiket og ned via Fløyvarden og Breistølen. Vi var kommet helt ned i Fjellveien før vi kom på at vi hadde med oss kaffi og frukt, og da måtte vi selvfølgelig ta en rast. I nydelig solskinn, med utsikt over byen en sen septemberdag....
men det fine været var ikke over ennå...Fredag hadde min yngste datter bursdag, og etter å ha kjørt henne til skolen fortsatte jeg og Loke til Melkeplassen. Der klatret vi oppover den bratte fjellsiden ved fotballbanen. Fjellet flater ganske fort ut og vi brukte ikke mer enn 20 minutter helt opp til Solbakkefjellet. Et utmerket valg å ta en tur på den siden av byen en morgenstund, solen skinte på oss hele veien opp og ned igjen via stien på sørsiden.
Lørdag kom regnet, og vi hadde en avtale i svømmehallen - og for at Loke skulle få gått av seg litt energi la jeg og han i vei opp til Fløyvarden. Lite folk ute på en lørdag formiddag, og regndråpene så ut til å ha skremt mange turgjengere innendørs, men litt vann er vel ikke farlig?
Så er regnet virkelig på plass. I dag er det bursdagen min og siden ingen i familien frivillig blir med på tur, kledde jeg meg i ull og regntøy og la i vei med Loke. Det var rimelig lite folk i Fjellveien, og på vei opp til Sandviksbatteriet traff jeg absolutt ingen. På toppen møtte vi en annen hundeeier med en setter som hilste hjertelig på Loke. Siden det var så lite folk ute i det våte været, lot jeg Loke løpe fritt i skogen på vei opp til Sanviksspilen. Ulltøy ble litt i vameste laget, men jeg unngikk i alle fall å bli kald selv om jeg ble våt både fra innsiden og utsiden. Ved pilen ble vi hilst velkommen av en kraftig sønnavind - og Loke søkte håpefullt ly i overbygget på toppen av Stoltzen. Fikk litt kjeft av noen som syntes jeg burde ha han i bånd, og jeg unnskyldte så mye....for han er fremdeles litt for entusiastisk når han treffer fremmede.

Vi gikk videre, men veien ned i skaret mellom Fløyen og Sandviksfjellet er ganske kjedelig, så jeg tok opp til venstre i stedet. Her passerte jeg en hytte på pynten av fjellet (hmm...må skjekke ut hvem sin , fin og velholdt) og kom ned ved demningen til Langevannet som strekker seg opp til Brushytten. Vi fortsatte klangs vannet en stund, og fremdeles lite folk. Ved Brushytten var en fasnundet hund den eneste vi så, før vi satte nesen ned mot Revurtrørn. Der tok vi en liten pause i overbygget - men ingen drikke og ingen mat, så vi kom oss snart på beina. Via Fløyvarden og ned Skredderdalen - vått og glatt her, men Loke synes det er stas med myr og gress til å løpe rundt i! Kongler som ruller nedover bakken er bare bonus!

Etter en blund på sofaen, ble burdagen feiret med restaurantbesøk. Deretter ble det kaffi (uten kake, det var ikke plass) hjemme i sofaen. En kikk på facebook viser at svært mange av mine bekjent har vært innom der i løpet av dagen, og det har strømmet på med hilsner. Hyggelig. Men jeg synes det er enda med stas med de som tar seg tid til å finne fram mobilen og sende en melding...er jeg gammeldags da?

Solrike septemberdager

må bare brukes. Om ikke lenge står Hr.Høst og banker på viduene med mørke, regn og vind. Ikke for det, vi har allerede truffet Hr.Høst, men snart er han her daglig, og da gjelder det å ta imot med fullt ladete sol-celler.

Så etter å ha vært flittig student på fredag, 6 samfulle timer over bøker/datamaskin, tok jeg Loke med i bilen og kjørte til Åsane. Parkerte ved Mellingen og opp Den Trondhjemske Postveien. Nydelig vær, men plutselig sto Loke som forsteinet og nektet å gå videre. Oppe i lien gikk det kalver, og selv om de ignorerte oss, kunne ikke Loke sleppe dem med blikket. Det krevdes mye godsnakking og litt haling i båndet før han innså at de sto i ro, og ikke brydde seg om oss. Da det litt senere lå en kalv i veien, måtte det ny runde med overtalelse til! Under sterk tvil gjorde Loke en stor bue utenom, og han sendte flere nervøse blikk over skulderen før vi kom oss i trygghet bak en port.

Vel opp i skaret mellom Høgstefjellet og Veten tok vi til over myrene og oppover mot sistnevnte. Siden det var en hverdag og lite folk slapp jeg Loke løs. Og det gikk ikke lange stunden før han hoppet omkring i lyngen, og etter kort til kom han triumferende med en padde i munnen. Litt nevøs var han nok, for han glapp taket og padden traff meg på lårene. Jeg så at padden fremdeles kunne hoppe og og bestemte meg for å leke dommer: Loke ble holdt i stram lenke til padden hadde kommet seg i sikkerhet. Loke var litt misfornøyd, men det gikk fort over og vi fortsatte oppover våte myrer og helt til toppen der det blåste friskt. Nydelig utsikt i alle himmelretninger - Veten kan absolutt anbefales!

Vi la returen sørover, ned i bratte skar, men mindre fuktighet. Plutselig fikk jeg et støkk; en jeg hadde nesten tråkket på en hoggorm som lå midt i stien og solte seg på en stein! Heldigivs hadde ikke Loke sett den, og mens jeg fomlet etter kamera, forsvant hoggormen. Synd, for den var ganske pen, og på alle de turene jeg har hatt er detførste gang jeg har sett en levende orm!
Ruten til bilen gikk en litt annen vei en turen oppover. Loke viste med all tydelighet at han kunne lukte ku-monsterne, og mått ta en ny overveielse da vi traff på hester. Disse var riktignok bak et gjerde, men da de sto fire stykker på rad, syntes Loke at det ble i meste laget. Full fart ned til bilen!

Lørdag var det Stoltzekleiven opp - og til tross for at jeg tilbød min tjenester både her og der, takket arrangøren nei: de hadde ikke bruk for meg. Så da kunne jeg leke turist og bare se - og må jo si at det sitrer littt i beina. Skulle jeg hevet meg på løpet en gang? Etter jeg hadde sett flere deltakere løpe avgårde, ble det istedet bytur med min gamle far. Bortsett fra at det var forskningsdager og masse folki byen på en solfylt lørdag, skal jeg ikke kommentere den turen ytterligere.
Søndagen stilte med like vakkert vær. Og i følge pulsklokken manglet jeg litt trening med moderat og høy puls for å komme i mål. I fristende solskinn la jeg veien opp over Skansemyren, forbi treningsbanen og videre opp Kamveien. Ved BT-bua tok jeg av og tok oppover den bratte bergknausen som leder opp til Fjellhytten. Loke hoppet og spratt oppover, og jeg kjente at nå var jeg i hvert fall inne riktig treningssone! Svett og glad kom jeg til Fjellhytten. Fin utsikt over hele Bergensdalen med Løvstakken midt i mot - men vi fortsatte over myrene mot Blåmansveien. Her vekslet vi mellom jogging og rask gange, men den planlagte pausen ved Brushytten ble skrinlagt da jeg så hvor masse folk det var der. Vi fortsatte nedover lysløypen, og i fred og ro tok vi en liten pause på en steingard. Loke finner mye rart i lyngen, og det ble en travel pause med høylydt snøfting og litt graving. Vi fortsatte nedover mot demningeni så høytt tempo som jeg turde på det ujevne underlaget, og her var det noen hunder Loke bare MÅTTE hilse på. Videre nedover mot Skreddderdalen traff vi massevis av folk; familiedagen i Stoltzen var nok en årsak til alt som rørte seg, men mange var nok bare lokket ut av solen. Vel hjemme ble det tid til en rask dusj før min datter, jeg og en kollega la i vei til Salhus trikotasjemuseum. Der hadde Geriljabroderistene utstillingsåpning, og vi er herved alle invitert til å bidra til å motvirke den klamme nusseligheten i broderitradisjonen. Her er noen eksempler på krigføringen:

September

...en usedvanlig travel måned! Alle helgene har vært besatt av avtaler og ting som skal gjøres, og ukedagene veksler mellom undervisning, planlegging og studier. Men til tross for travle dager: turene er høyt prioritert. Det får bli et resyme av noen med særpreg:


Siste helgen i august var jeg snill mor: tok med restene av flyttelasset som skulle til min datter i Volda. Siden jeg nettopp hadde vært på studiesamling i tre dager, syntes jeg ikke at jeg kunne etterlate voffen - så han fikk være med. Mange timer i bil er egentlig ganske hyggelig, lydbok, musikk og radio sørger for underholdning, og fergene for pauser. Voffen oppførte seg fint, men allerede før avreise hadde jeg bestemt meg for en lengre pause med tur underveis. Regnet som pøste ned i starten var ikke innbydende, men utover dagen kom det seg, og da vi nærmest oss Førde gjorde vi et stopp. Der var skilt til turruter, men de var ikke lett å finne! Resultatet ble at vi vaste omkring i bjørkeris, fant en sti som gikk til noen støler, snek oss under noen elektiske gjerder, betraktet noen kyr (Loke var interessert, men svært skeptisk) før vi returnerte til bilen. Hvis noen hadde vært i nærheten hadde de kanskje undret seg over den damen som skiftet klær på parkeringsplassen, men våte sko og klær er ikke gøy å kjøre videre med.
I Volda hadde jeg en hyggelig kveld med min datter og hennes kjæreste, men vi begynte på hjemveien ganske tidlig på søndagen. Det er noen svært fristende fjelltopper rund Volda, men uten kjentfolk visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne en eventuell tur - og på det området var min datter aldeles ubrukelig. Men på andre siden av fjorden tok jeg noen avstikkere for å kikke litt på smale veier oppver fjellsidene, men vi fortsatte helt til Nordfjoreid før jeg bestemte meg for at nå var det turtid. Vi fulgte skiltingen mot Harpefoss, et alpinanlegg der jeg antok vi kunne komme til fjells. Og det stemte: etter å ha passert et svært hyttefelt under utbygging, fant vi en anleggsvei som gikk bratt oppover. På toppen kunne jeg se vidt og bredt; her var det ganske nakne topper med mye stein, lav og lyng. Men det var også flere topper i nærheten, og siden det var fint vær og vi hadde god tid, satt vi i vei innover en merket sti. Plutselig så vi en hytte - og der var det masse folk. Jeg lurte på om det var en turlagshytte, og øynet mulighetene for å få kjøpt kaffe. Vi ble hilst velkommen, men det var nok et privat følge på en dugnadshytte. Litt småprat om turterreng og ruter, og så forlot jeg gjengen uten å ha fått kaffe. En liten stund senere var jeg på toppen jeg hadde utpekt meg - nydelig! Loke ar mest interessert i sauene, de bjellet og bææet, og jeg mått snakke strengt til han på veien nedover til bilen.

Toppsamlingene mine har jo vært et tilbakevendende tema i bloggen min. Det har blitt mange turer til Åsane siden så mange av de nye turmålene er lagt dit, og det er egentlig greitt; på den måten får jeg sett og gått steder jeg ellers ikke ville ha gjort. I sommer var jeg på leiting etter Toppenipa, uten hell. Denne gangen forberedte jeg meg bedre, og fant fram. Det var nesten sånn at jeg måtte flire litt, for Toppenipa var et bittelite fjell - og jeg nådde toppen på under et kvarter. Et lite platå på toppen ga utsikt over blokker, og fjorden utenfor, men platået hadde vært overfylt om det kom en til! Loke og jeg fortsatte stien over fjellet og kom ned i brenneneslekratt ved Toppe gartneri. En grei tur en ettermiddagstime.
Høgstefjellet var også et av turmålene som gjensto. En ettermiddag med sol og litt dålig samvittighet for Loke som hadde vært alene hjemme hele dagen, la vi i vei. Jeg parkerte ved Baugtveit og fulgte skiltingen. Det viste seg at stien gikk i en stor bue rundt hele fjellet, og stien var våt og glatt store deler av veien. Så da vi kom til toppen etter en times tid, bestemte jeg meg for å ta en annen vei tilbake. Ned fra fjellet på andre siden, i retning Postveien, vått her også og plutselig lå jeg til knes med den ene foten i et myrhull! Gode fjellstøvler, jeg var fortsatt tørr på bena, og vinden tørket fort buksebenet. Men i stedet for å gå ned til postveien eller Sætregården, tok jeg turen opp på Tellnesfjellet. Her fikk jeg med meg en vakker solnedgang. Nå slo tanken meg at det faktisk blir mørkt om kvelden. Hm....jeg er ikke veldig godt kjent på disse traktene og det er ikke lett å se stien i mørket....Så resten av turen gikk i ganske raskt tempo, men for å komme ned til bilen la jeg like godt turen over Nordgardsfjellet i tillegg. Og vi kom ned til bilen vel to timer etter at vi begynte, og vi hadde unngått at mørket senket seg over oss!

Den site toppen på listen min var Storesåta. Den hade jeg vært på tidligere, men da hadde jeg kommet via Rundemanen og Vikinghytten. Denne gangen tenkte jeg å gå opp fra Rolland, noe som ikke var helt enkelt. Jeg husket nemlig ikke helt hvor jeg var kommet ned, og dermed ikke hvor jeg burde begynne. Men jeg fant et skilt merket med tursti til Vardegga, et utgangspunkt i alle fall! Jeg fant veien og det gikk jevnt oppover, først på asfalt, deretter grus og til slutt sti mellom kratt og einer. Den videre stien var godt opptråkket og snart var kom jeg til myr og lyng i stedet. Ved et skille i stien lurte jeg litt på retningen Heldigvis kom det noen turgåere mot meg som kunne bekrefte retningen. Det var flaks, for det var ikke særlig mange mennesker jeg møtte på denne turen. Stien slynget seg fremover, opp og ned, og det var lenger enn jeg husket det til toppen av Storesåta. Men tilslutt var vi det, og jeg kunne registrere det 22 og siste turmålet i Trimtoppen. Jeg funderte på hviken målsetting jeg skulle sette meg nå når alle toppene var besøkt? Med en kikk på statistikken min fant jeg ut at å komme i mål med over 100 turer før jul var innen rekkevidde. Så nå er det sagt - 100 turmål før jul! (...latterlig langt bak de fire første på listen, men de stiller tydeligvis i en annen kategori!)
Ellers har det jo selvfølgelig vært turer i nærområdet...Fløyvarden og Brushytten er gjengangere. På søndag etter en times samtale med en medstudent på Skype, hadde jeg behov for å lufte tankene. Ingen klar formening om hvor jeg skulle gå ved starten av turen, men ruten tok form underveis. Da jeg passerte Stoltzekleiven var jeg glad den ikke inngikk i ruten min; der var det en kø av folk som trener til neste helg da det er konkurranse. De om det! jeg gikk videre forbi sekundærstasjonen i Fjellveien, der slynger det seg en sti opp i skogen. Når en følger den kommer en på gamle veier, med fint oppbygde steinmurer. Fortsettelsen ender i en ganske bratt sak, men så er en oppe på Sandviksbatteriet. Stort friområde med sus av krigshistorie. Derfra gikk jeg videre mot Sandvikspilen. Veien her går gjennom bratte skråninger og skog og myr, litt vått men Loke elsker å løpe fritt her. Og siden det er minimalt med turgåere, tar jeg sjansen. De to gangene vi traff folk, tok jeg han i bånd, ikke alle er like glad for hans entusiastiske hilsing.
På Sanvikspilen lå det strødd med utslitte løpere, men jeg gikk lett forbi og videre på veien som førte til Brushytten. Her var det også folksomt, og noen hadde funnet frem stylter som mange prøvde seg på. En liten pause, så gikk vi videre til Fløyvarden - tre turmål sanket denne søndagen! Jeg ser jo at jeg blir litt ensporet i turmålene, selv om det er 22 å velge blandt...kanskje jeg skal finne meg en helt annen målsetting for neste år? Alle fjelltopper som har navn som begynner på S? Fjelltopper over 1000 har vi ikke så mange av her i omårdet...dårlig strategi. Eller alle fjelltopper på mellom 2-400 meter? Alle topper innen en times kjøring? Forslag?