Solrike septemberdager

må bare brukes. Om ikke lenge står Hr.Høst og banker på viduene med mørke, regn og vind. Ikke for det, vi har allerede truffet Hr.Høst, men snart er han her daglig, og da gjelder det å ta imot med fullt ladete sol-celler.

Så etter å ha vært flittig student på fredag, 6 samfulle timer over bøker/datamaskin, tok jeg Loke med i bilen og kjørte til Åsane. Parkerte ved Mellingen og opp Den Trondhjemske Postveien. Nydelig vær, men plutselig sto Loke som forsteinet og nektet å gå videre. Oppe i lien gikk det kalver, og selv om de ignorerte oss, kunne ikke Loke sleppe dem med blikket. Det krevdes mye godsnakking og litt haling i båndet før han innså at de sto i ro, og ikke brydde seg om oss. Da det litt senere lå en kalv i veien, måtte det ny runde med overtalelse til! Under sterk tvil gjorde Loke en stor bue utenom, og han sendte flere nervøse blikk over skulderen før vi kom oss i trygghet bak en port.

Vel opp i skaret mellom Høgstefjellet og Veten tok vi til over myrene og oppover mot sistnevnte. Siden det var en hverdag og lite folk slapp jeg Loke løs. Og det gikk ikke lange stunden før han hoppet omkring i lyngen, og etter kort til kom han triumferende med en padde i munnen. Litt nevøs var han nok, for han glapp taket og padden traff meg på lårene. Jeg så at padden fremdeles kunne hoppe og og bestemte meg for å leke dommer: Loke ble holdt i stram lenke til padden hadde kommet seg i sikkerhet. Loke var litt misfornøyd, men det gikk fort over og vi fortsatte oppover våte myrer og helt til toppen der det blåste friskt. Nydelig utsikt i alle himmelretninger - Veten kan absolutt anbefales!

Vi la returen sørover, ned i bratte skar, men mindre fuktighet. Plutselig fikk jeg et støkk; en jeg hadde nesten tråkket på en hoggorm som lå midt i stien og solte seg på en stein! Heldigivs hadde ikke Loke sett den, og mens jeg fomlet etter kamera, forsvant hoggormen. Synd, for den var ganske pen, og på alle de turene jeg har hatt er detførste gang jeg har sett en levende orm!
Ruten til bilen gikk en litt annen vei en turen oppover. Loke viste med all tydelighet at han kunne lukte ku-monsterne, og mått ta en ny overveielse da vi traff på hester. Disse var riktignok bak et gjerde, men da de sto fire stykker på rad, syntes Loke at det ble i meste laget. Full fart ned til bilen!

Lørdag var det Stoltzekleiven opp - og til tross for at jeg tilbød min tjenester både her og der, takket arrangøren nei: de hadde ikke bruk for meg. Så da kunne jeg leke turist og bare se - og må jo si at det sitrer littt i beina. Skulle jeg hevet meg på løpet en gang? Etter jeg hadde sett flere deltakere løpe avgårde, ble det istedet bytur med min gamle far. Bortsett fra at det var forskningsdager og masse folki byen på en solfylt lørdag, skal jeg ikke kommentere den turen ytterligere.
Søndagen stilte med like vakkert vær. Og i følge pulsklokken manglet jeg litt trening med moderat og høy puls for å komme i mål. I fristende solskinn la jeg veien opp over Skansemyren, forbi treningsbanen og videre opp Kamveien. Ved BT-bua tok jeg av og tok oppover den bratte bergknausen som leder opp til Fjellhytten. Loke hoppet og spratt oppover, og jeg kjente at nå var jeg i hvert fall inne riktig treningssone! Svett og glad kom jeg til Fjellhytten. Fin utsikt over hele Bergensdalen med Løvstakken midt i mot - men vi fortsatte over myrene mot Blåmansveien. Her vekslet vi mellom jogging og rask gange, men den planlagte pausen ved Brushytten ble skrinlagt da jeg så hvor masse folk det var der. Vi fortsatte nedover lysløypen, og i fred og ro tok vi en liten pause på en steingard. Loke finner mye rart i lyngen, og det ble en travel pause med høylydt snøfting og litt graving. Vi fortsatte nedover mot demningeni så høytt tempo som jeg turde på det ujevne underlaget, og her var det noen hunder Loke bare MÅTTE hilse på. Videre nedover mot Skreddderdalen traff vi massevis av folk; familiedagen i Stoltzen var nok en årsak til alt som rørte seg, men mange var nok bare lokket ut av solen. Vel hjemme ble det tid til en rask dusj før min datter, jeg og en kollega la i vei til Salhus trikotasjemuseum. Der hadde Geriljabroderistene utstillingsåpning, og vi er herved alle invitert til å bidra til å motvirke den klamme nusseligheten i broderitradisjonen. Her er noen eksempler på krigføringen: