Halloween?

Halloween for de som feirer sånt, Allehelgenssøndag for de som følger kirkeåret...den siste søndagen i oktober for oss andre, og tid for å justereklokken til vintertid.

I dag sto jeg opp veldig tidlig, tankene surret rundt intervjuguide til masteroppgaven. Etter å ha kvernet på det en stund i halvsøvne, fant jeg ut at det var like godt å stå opp og jobbe litt med det. Så da klokken var halv elleve hadde jeg gjort unna et par timers arbeid, og Loke syntes jeg var veldig kjedelig. Så da fikk man jo bare kle på seg regntøy og legge i vei! Jeg la i vei opp Skredderdalen. Elven hadde roet seg litt siden sist jeg gikk forbi, da kastet den seg utfor demningen med øredøvende bråk. Loke og jeg gikk aldeles alene, men jeg tenkte siden jeg ikke hadde justert klokken, var det jo tidlig morgen enda! Opp forbi lerkeskogen, som nå er aldeles gul, farer Loke som en pil mellom trestammene og ut på myren. Han bråsnur, og kommer tilbake i full fart. De som sier at hunder ikke kan smile, tar helt feil!
Da vi nærmet oss Fløyvarden så vi solglimt over byen, og da vi kom til Revurtjern var glitret solen på vannet, vakkert! Her måtte Loke få på båndet en stund mes vi gikk på veien. Det var fremdeles få andre å se, men for sikkerhets skyld....Fra Brushytten og ned via lysløypen fikk han løpe fritt igjen og vi treff ikke på andre før vi kom til demningen. Nå var tydeligvis andre våknet til live, vi traff flere på vei oppover Skredderdalen da vi gikk ned. Her og der så jeg bøketrær og andre løvtrær som pynter seg med høstfarger. Desverre ga batteriet i mobilen opp da vi var ved Revurtjern, så det blir ingen vakre høstbilder.

Men gladmelding fra meg selv til meg selv - jeg har passer hundre turmålsregistreringer i 2010!
Så hva skal neste målsetting bli?

Feiring?

Dette har det vært en turete uke...fint, klart vær har lokket meg utendørs i stedet for innendørstrening. Tirsdag var jeg på en hyggelig, faglig tur med kollaga. Det er utrolig så mye rart en kan få snakket om på en sånn tur, og timene bare forsvant av seg selv. Vi gikk opp ved "Hesten trenger hvile" til Skansemyren, rundt Skomakerdiket og ned via Fløyvarden og Breistølen. Vi var kommet helt ned i Fjellveien før vi kom på at vi hadde med oss kaffi og frukt, og da måtte vi selvfølgelig ta en rast. I nydelig solskinn, med utsikt over byen en sen septemberdag....
men det fine været var ikke over ennå...Fredag hadde min yngste datter bursdag, og etter å ha kjørt henne til skolen fortsatte jeg og Loke til Melkeplassen. Der klatret vi oppover den bratte fjellsiden ved fotballbanen. Fjellet flater ganske fort ut og vi brukte ikke mer enn 20 minutter helt opp til Solbakkefjellet. Et utmerket valg å ta en tur på den siden av byen en morgenstund, solen skinte på oss hele veien opp og ned igjen via stien på sørsiden.
Lørdag kom regnet, og vi hadde en avtale i svømmehallen - og for at Loke skulle få gått av seg litt energi la jeg og han i vei opp til Fløyvarden. Lite folk ute på en lørdag formiddag, og regndråpene så ut til å ha skremt mange turgjengere innendørs, men litt vann er vel ikke farlig?
Så er regnet virkelig på plass. I dag er det bursdagen min og siden ingen i familien frivillig blir med på tur, kledde jeg meg i ull og regntøy og la i vei med Loke. Det var rimelig lite folk i Fjellveien, og på vei opp til Sandviksbatteriet traff jeg absolutt ingen. På toppen møtte vi en annen hundeeier med en setter som hilste hjertelig på Loke. Siden det var så lite folk ute i det våte været, lot jeg Loke løpe fritt i skogen på vei opp til Sanviksspilen. Ulltøy ble litt i vameste laget, men jeg unngikk i alle fall å bli kald selv om jeg ble våt både fra innsiden og utsiden. Ved pilen ble vi hilst velkommen av en kraftig sønnavind - og Loke søkte håpefullt ly i overbygget på toppen av Stoltzen. Fikk litt kjeft av noen som syntes jeg burde ha han i bånd, og jeg unnskyldte så mye....for han er fremdeles litt for entusiastisk når han treffer fremmede.

Vi gikk videre, men veien ned i skaret mellom Fløyen og Sandviksfjellet er ganske kjedelig, så jeg tok opp til venstre i stedet. Her passerte jeg en hytte på pynten av fjellet (hmm...må skjekke ut hvem sin , fin og velholdt) og kom ned ved demningen til Langevannet som strekker seg opp til Brushytten. Vi fortsatte klangs vannet en stund, og fremdeles lite folk. Ved Brushytten var en fasnundet hund den eneste vi så, før vi satte nesen ned mot Revurtrørn. Der tok vi en liten pause i overbygget - men ingen drikke og ingen mat, så vi kom oss snart på beina. Via Fløyvarden og ned Skredderdalen - vått og glatt her, men Loke synes det er stas med myr og gress til å løpe rundt i! Kongler som ruller nedover bakken er bare bonus!

Etter en blund på sofaen, ble burdagen feiret med restaurantbesøk. Deretter ble det kaffi (uten kake, det var ikke plass) hjemme i sofaen. En kikk på facebook viser at svært mange av mine bekjent har vært innom der i løpet av dagen, og det har strømmet på med hilsner. Hyggelig. Men jeg synes det er enda med stas med de som tar seg tid til å finne fram mobilen og sende en melding...er jeg gammeldags da?

Solrike septemberdager

må bare brukes. Om ikke lenge står Hr.Høst og banker på viduene med mørke, regn og vind. Ikke for det, vi har allerede truffet Hr.Høst, men snart er han her daglig, og da gjelder det å ta imot med fullt ladete sol-celler.

Så etter å ha vært flittig student på fredag, 6 samfulle timer over bøker/datamaskin, tok jeg Loke med i bilen og kjørte til Åsane. Parkerte ved Mellingen og opp Den Trondhjemske Postveien. Nydelig vær, men plutselig sto Loke som forsteinet og nektet å gå videre. Oppe i lien gikk det kalver, og selv om de ignorerte oss, kunne ikke Loke sleppe dem med blikket. Det krevdes mye godsnakking og litt haling i båndet før han innså at de sto i ro, og ikke brydde seg om oss. Da det litt senere lå en kalv i veien, måtte det ny runde med overtalelse til! Under sterk tvil gjorde Loke en stor bue utenom, og han sendte flere nervøse blikk over skulderen før vi kom oss i trygghet bak en port.

Vel opp i skaret mellom Høgstefjellet og Veten tok vi til over myrene og oppover mot sistnevnte. Siden det var en hverdag og lite folk slapp jeg Loke løs. Og det gikk ikke lange stunden før han hoppet omkring i lyngen, og etter kort til kom han triumferende med en padde i munnen. Litt nevøs var han nok, for han glapp taket og padden traff meg på lårene. Jeg så at padden fremdeles kunne hoppe og og bestemte meg for å leke dommer: Loke ble holdt i stram lenke til padden hadde kommet seg i sikkerhet. Loke var litt misfornøyd, men det gikk fort over og vi fortsatte oppover våte myrer og helt til toppen der det blåste friskt. Nydelig utsikt i alle himmelretninger - Veten kan absolutt anbefales!

Vi la returen sørover, ned i bratte skar, men mindre fuktighet. Plutselig fikk jeg et støkk; en jeg hadde nesten tråkket på en hoggorm som lå midt i stien og solte seg på en stein! Heldigivs hadde ikke Loke sett den, og mens jeg fomlet etter kamera, forsvant hoggormen. Synd, for den var ganske pen, og på alle de turene jeg har hatt er detførste gang jeg har sett en levende orm!
Ruten til bilen gikk en litt annen vei en turen oppover. Loke viste med all tydelighet at han kunne lukte ku-monsterne, og mått ta en ny overveielse da vi traff på hester. Disse var riktignok bak et gjerde, men da de sto fire stykker på rad, syntes Loke at det ble i meste laget. Full fart ned til bilen!

Lørdag var det Stoltzekleiven opp - og til tross for at jeg tilbød min tjenester både her og der, takket arrangøren nei: de hadde ikke bruk for meg. Så da kunne jeg leke turist og bare se - og må jo si at det sitrer littt i beina. Skulle jeg hevet meg på løpet en gang? Etter jeg hadde sett flere deltakere løpe avgårde, ble det istedet bytur med min gamle far. Bortsett fra at det var forskningsdager og masse folki byen på en solfylt lørdag, skal jeg ikke kommentere den turen ytterligere.
Søndagen stilte med like vakkert vær. Og i følge pulsklokken manglet jeg litt trening med moderat og høy puls for å komme i mål. I fristende solskinn la jeg veien opp over Skansemyren, forbi treningsbanen og videre opp Kamveien. Ved BT-bua tok jeg av og tok oppover den bratte bergknausen som leder opp til Fjellhytten. Loke hoppet og spratt oppover, og jeg kjente at nå var jeg i hvert fall inne riktig treningssone! Svett og glad kom jeg til Fjellhytten. Fin utsikt over hele Bergensdalen med Løvstakken midt i mot - men vi fortsatte over myrene mot Blåmansveien. Her vekslet vi mellom jogging og rask gange, men den planlagte pausen ved Brushytten ble skrinlagt da jeg så hvor masse folk det var der. Vi fortsatte nedover lysløypen, og i fred og ro tok vi en liten pause på en steingard. Loke finner mye rart i lyngen, og det ble en travel pause med høylydt snøfting og litt graving. Vi fortsatte nedover mot demningeni så høytt tempo som jeg turde på det ujevne underlaget, og her var det noen hunder Loke bare MÅTTE hilse på. Videre nedover mot Skreddderdalen traff vi massevis av folk; familiedagen i Stoltzen var nok en årsak til alt som rørte seg, men mange var nok bare lokket ut av solen. Vel hjemme ble det tid til en rask dusj før min datter, jeg og en kollega la i vei til Salhus trikotasjemuseum. Der hadde Geriljabroderistene utstillingsåpning, og vi er herved alle invitert til å bidra til å motvirke den klamme nusseligheten i broderitradisjonen. Her er noen eksempler på krigføringen:

September

...en usedvanlig travel måned! Alle helgene har vært besatt av avtaler og ting som skal gjøres, og ukedagene veksler mellom undervisning, planlegging og studier. Men til tross for travle dager: turene er høyt prioritert. Det får bli et resyme av noen med særpreg:


Siste helgen i august var jeg snill mor: tok med restene av flyttelasset som skulle til min datter i Volda. Siden jeg nettopp hadde vært på studiesamling i tre dager, syntes jeg ikke at jeg kunne etterlate voffen - så han fikk være med. Mange timer i bil er egentlig ganske hyggelig, lydbok, musikk og radio sørger for underholdning, og fergene for pauser. Voffen oppførte seg fint, men allerede før avreise hadde jeg bestemt meg for en lengre pause med tur underveis. Regnet som pøste ned i starten var ikke innbydende, men utover dagen kom det seg, og da vi nærmest oss Førde gjorde vi et stopp. Der var skilt til turruter, men de var ikke lett å finne! Resultatet ble at vi vaste omkring i bjørkeris, fant en sti som gikk til noen støler, snek oss under noen elektiske gjerder, betraktet noen kyr (Loke var interessert, men svært skeptisk) før vi returnerte til bilen. Hvis noen hadde vært i nærheten hadde de kanskje undret seg over den damen som skiftet klær på parkeringsplassen, men våte sko og klær er ikke gøy å kjøre videre med.
I Volda hadde jeg en hyggelig kveld med min datter og hennes kjæreste, men vi begynte på hjemveien ganske tidlig på søndagen. Det er noen svært fristende fjelltopper rund Volda, men uten kjentfolk visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne en eventuell tur - og på det området var min datter aldeles ubrukelig. Men på andre siden av fjorden tok jeg noen avstikkere for å kikke litt på smale veier oppver fjellsidene, men vi fortsatte helt til Nordfjoreid før jeg bestemte meg for at nå var det turtid. Vi fulgte skiltingen mot Harpefoss, et alpinanlegg der jeg antok vi kunne komme til fjells. Og det stemte: etter å ha passert et svært hyttefelt under utbygging, fant vi en anleggsvei som gikk bratt oppover. På toppen kunne jeg se vidt og bredt; her var det ganske nakne topper med mye stein, lav og lyng. Men det var også flere topper i nærheten, og siden det var fint vær og vi hadde god tid, satt vi i vei innover en merket sti. Plutselig så vi en hytte - og der var det masse folk. Jeg lurte på om det var en turlagshytte, og øynet mulighetene for å få kjøpt kaffe. Vi ble hilst velkommen, men det var nok et privat følge på en dugnadshytte. Litt småprat om turterreng og ruter, og så forlot jeg gjengen uten å ha fått kaffe. En liten stund senere var jeg på toppen jeg hadde utpekt meg - nydelig! Loke ar mest interessert i sauene, de bjellet og bææet, og jeg mått snakke strengt til han på veien nedover til bilen.

Toppsamlingene mine har jo vært et tilbakevendende tema i bloggen min. Det har blitt mange turer til Åsane siden så mange av de nye turmålene er lagt dit, og det er egentlig greitt; på den måten får jeg sett og gått steder jeg ellers ikke ville ha gjort. I sommer var jeg på leiting etter Toppenipa, uten hell. Denne gangen forberedte jeg meg bedre, og fant fram. Det var nesten sånn at jeg måtte flire litt, for Toppenipa var et bittelite fjell - og jeg nådde toppen på under et kvarter. Et lite platå på toppen ga utsikt over blokker, og fjorden utenfor, men platået hadde vært overfylt om det kom en til! Loke og jeg fortsatte stien over fjellet og kom ned i brenneneslekratt ved Toppe gartneri. En grei tur en ettermiddagstime.
Høgstefjellet var også et av turmålene som gjensto. En ettermiddag med sol og litt dålig samvittighet for Loke som hadde vært alene hjemme hele dagen, la vi i vei. Jeg parkerte ved Baugtveit og fulgte skiltingen. Det viste seg at stien gikk i en stor bue rundt hele fjellet, og stien var våt og glatt store deler av veien. Så da vi kom til toppen etter en times tid, bestemte jeg meg for å ta en annen vei tilbake. Ned fra fjellet på andre siden, i retning Postveien, vått her også og plutselig lå jeg til knes med den ene foten i et myrhull! Gode fjellstøvler, jeg var fortsatt tørr på bena, og vinden tørket fort buksebenet. Men i stedet for å gå ned til postveien eller Sætregården, tok jeg turen opp på Tellnesfjellet. Her fikk jeg med meg en vakker solnedgang. Nå slo tanken meg at det faktisk blir mørkt om kvelden. Hm....jeg er ikke veldig godt kjent på disse traktene og det er ikke lett å se stien i mørket....Så resten av turen gikk i ganske raskt tempo, men for å komme ned til bilen la jeg like godt turen over Nordgardsfjellet i tillegg. Og vi kom ned til bilen vel to timer etter at vi begynte, og vi hadde unngått at mørket senket seg over oss!

Den site toppen på listen min var Storesåta. Den hade jeg vært på tidligere, men da hadde jeg kommet via Rundemanen og Vikinghytten. Denne gangen tenkte jeg å gå opp fra Rolland, noe som ikke var helt enkelt. Jeg husket nemlig ikke helt hvor jeg var kommet ned, og dermed ikke hvor jeg burde begynne. Men jeg fant et skilt merket med tursti til Vardegga, et utgangspunkt i alle fall! Jeg fant veien og det gikk jevnt oppover, først på asfalt, deretter grus og til slutt sti mellom kratt og einer. Den videre stien var godt opptråkket og snart var kom jeg til myr og lyng i stedet. Ved et skille i stien lurte jeg litt på retningen Heldigvis kom det noen turgåere mot meg som kunne bekrefte retningen. Det var flaks, for det var ikke særlig mange mennesker jeg møtte på denne turen. Stien slynget seg fremover, opp og ned, og det var lenger enn jeg husket det til toppen av Storesåta. Men tilslutt var vi det, og jeg kunne registrere det 22 og siste turmålet i Trimtoppen. Jeg funderte på hviken målsetting jeg skulle sette meg nå når alle toppene var besøkt? Med en kikk på statistikken min fant jeg ut at å komme i mål med over 100 turer før jul var innen rekkevidde. Så nå er det sagt - 100 turmål før jul! (...latterlig langt bak de fire første på listen, men de stiller tydeligvis i en annen kategori!)
Ellers har det jo selvfølgelig vært turer i nærområdet...Fløyvarden og Brushytten er gjengangere. På søndag etter en times samtale med en medstudent på Skype, hadde jeg behov for å lufte tankene. Ingen klar formening om hvor jeg skulle gå ved starten av turen, men ruten tok form underveis. Da jeg passerte Stoltzekleiven var jeg glad den ikke inngikk i ruten min; der var det en kø av folk som trener til neste helg da det er konkurranse. De om det! jeg gikk videre forbi sekundærstasjonen i Fjellveien, der slynger det seg en sti opp i skogen. Når en følger den kommer en på gamle veier, med fint oppbygde steinmurer. Fortsettelsen ender i en ganske bratt sak, men så er en oppe på Sandviksbatteriet. Stort friområde med sus av krigshistorie. Derfra gikk jeg videre mot Sandvikspilen. Veien her går gjennom bratte skråninger og skog og myr, litt vått men Loke elsker å løpe fritt her. Og siden det er minimalt med turgåere, tar jeg sjansen. De to gangene vi traff folk, tok jeg han i bånd, ikke alle er like glad for hans entusiastiske hilsing.
På Sanvikspilen lå det strødd med utslitte løpere, men jeg gikk lett forbi og videre på veien som førte til Brushytten. Her var det også folksomt, og noen hadde funnet frem stylter som mange prøvde seg på. En liten pause, så gikk vi videre til Fløyvarden - tre turmål sanket denne søndagen! Jeg ser jo at jeg blir litt ensporet i turmålene, selv om det er 22 å velge blandt...kanskje jeg skal finne meg en helt annen målsetting for neste år? Alle fjelltopper som har navn som begynner på S? Fjelltopper over 1000 har vi ikke så mange av her i omårdet...dårlig strategi. Eller alle fjelltopper på mellom 2-400 meter? Alle topper innen en times kjøring? Forslag?

En sommer er over...

Siden august er på hell, kan jeg vel påstå at sommeren er over for denne gang. Det hadde selvfølgelig vært deilig med flere feriereiser, flere varme dager, flere myke kvelder der en kunne sitte på altanen og late dager der en ikke hadde oppsatt program. Men tiden som kommer har sin sjarm den også: intensive arbeidsøkter på jobben der en føler at "dette går rette veien", å gå på trening med en spretten trener som har fengende og rytmisk muikk der vi hopper, løper, bøyer og blir svett. Eller å sitte inne en mørk ettermiddag, drikke te av store kopper, lese en bok eller sitte med pc'en i fangen og dele tanker med kjente og ukjente. Eller en kan kle på seg regntøy, bli vanntett fra topp til tå og gå en tur i kaldt regn, der dråpene trommer mot hetten. Og bakken blir myk, og svupper med fuktige lyder for hver skritt en går - og noen ganger blåser det; gjerne så kraftig at en må holde fast på hetten og en gå på skrå opp mot vinden for å holde balansen. Og komme hjem til tørre klær, varme på peisen og....jada, jeg liker sånt, men selv dette er jo bare gløtt av tiden som snart kommer. De fleste dagene består av en tidlig vekkerklokke, travle arbeidsdager og kjedlige hverdagsmiddager, før en siger sammen og prøver å få unna enda flere hverdagstrivialiteter som klesvask, oppvask, støvsuging, leksehjelp, og besøk hos gamlefar. Og dessuten studere. Da trenger i alle fall jeg å kunne glede meg over turer mørke, regn og vind.
Men vi er ikke kommet helt dit ennå: denne uken har været gått fra styrtregn til unnseelig solskinn. Forrige søndag var jeg på tur til Smøråsfjellet med en kollega - det spørs om ikke våre øvrige kolleger snart legger ned forbud, for på disse turene bobler det av nye ideer og forslag til nye løsninger og rutiner på arbeidsplassen. Og mandager kan vi entusistisk fortelle hva vi har tenkt, og oppdage at ikke alle er like begeistret som vi selv er. Men turen til Smørås begynte i regnvær som gikk over til opplett, som faktisk varte til vi returenerte til bilen igjen. Terrenget på Smøråsfjellet er hverken bratt eller vanskelig, og det er fine stier overalt. Entusiaster har laget små skulpturer og skilt, og sørger for at terrenget er tilgjengelig for små og store.

Og det var mange på tur, Loke ble frustrert over alle hundene vi traff som ikke ville hilse på han. Jeg ble også frustrert, for til tross for at vi styrte ut der skiltet pekte mot Synigom, fant vi ikke skiltet med turmålskoden. Jeg lurte på om jeg husket feil fra turmålsbeskrivelsen, og med utgangspunkt i et kart over området oppskte vi flere små topper der det kunne tenkes å være. Til ingen nytte. Ingen turmålsskilt. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde så hyggelig følge, ville jeg nok blitt ganske gretten. Og dessuten stilte viking med enstra service på epost -. så nå er turen registrert. På den annen side kan jeg konstatere at Smøråsfjellet er Nesttunområdet sitt svar på Fjellveien, eller kanksje Fløyen, godt tilrettelagt, masse mange folk og litt kjedelig.

Siden jeg har vært student i tre dager, har det blitt lite aktivitet på meg. Selv om de andre nok har vært på turer med Loke, er det vanligvis jeg som står for de lange, krevende og morsomme turene der han får lov å gå litt fritt, løpe gjennom skogen og galoppere over myrene. Så idag benyttet jeg en tidlig hjemkomst og sol til en lengre tur med Loke. Mitt turfølge var utolmodig og entusiastisk da vi la i vei. Siden det var relativit tidlig på dagen antok jeg at det var god plass i Stoltzekleiven. Og det hadde jeg rett i, selv om det riktignok var andre der, slapp vi å gå i kø til tross for at det både var solskinn og at konkurransetiden for Stoltzen opp nærmer seg! Etter en liten pustepause på toppen, fortsatte vi over demningen og oppover til Rundemanen. På veien oppover her passerer vi noen demninger, og i dag kunne de glede meg med et vakker gullfarget spill i vannflaten. Fra denne siden av byfjellene har en aldeles nydelig utsikt utover byfjorden, og øyene utenfor. Fra toppen av Rundemanen kunne jeg konstatere at jeg var høyere enn både Lyderhorn og Løvstakken, men Loke var mes interessert i sauene som beitet her.

Veien ned til Brushytten er, og blir kjeeeedelig! Men jeg fortsatte på veien helt ned til Fløyvarden, og gikk gjennom skogen ned til Breistølen. Heldigvis var hejrnen såpass full av forelesninger og ny informsajon som måtte fordøyes - Ipoden fikk ligge i lommenog hjernen kvernet uten at jeg kan erklære noen nye konklusjoner. Vel 2,5 timers tur tok piffen av Loke og nå ligger han som et slakt på gulvet, og både han og jeg kan ta fredagskvelden helt med ro!

Toppsamler

Så er arbeidsåret begynt. Men før jeg kom så langt hadde jeg en relativt hektisk topp-samlingsperiode. I forrige innlegg skrev jeg om den latterlige turen gjennom granskogen ved Toppe, og det har ikke blitt flere fjell i Åsane etter den tid. Men de kommer nok!
Derimot har jeg besøkt et av Topptur-fjellene sammen med min ex-kollega. Det er svært trivelige turer som får et rikt tilsnitt av faglig diskusjon. Denne gangen var selvfølgelig skolestart og forberedelse av planleggingsdager et hett tema. Min kollega sine planleggingsdager hørtes mye mer spennende ut enn den jeg skulle delta på egen arbeidsplass, og jammen fikk jeg lov til å være "flue på veggen" der den ene planleggingsdagen! Men turen? Den startet fra ruinene ved Lysekloster, og følger en traktorvei et stykke. Veien er godt skiltet mot Lyshornet, og det var lett å finne fram. Lyshornet er tydeligvis et populært turmål, det var veldig fullt på parkeringsplassen, og det var mange turgåere på stien. Loke ble veldig opptatt av to unge menn som gikk foran oss som hadde med seg to Bernard Sennen hunder. Vi måtte selvfølgelig hilse og utveksle erfaringer, men navnet på de to digre hundene fikk meg til å trekke på smilebåndet: Obelix og Lillefix! Stien slynget seg oppover furuskog, og det var ikke mye å se, bortsett fra trær og røtter. Så da vi kom til toppen (ca 400 moh) etter en times tid var det fint å skue utover fjordene mot Austevoll, med Fanabygdene i mellom. Her klippet vi i kort og en av sølv-toppene var unnagjort. Neste gang tar jeg gjerne med en øks...
En annen dag var jeg på Dyreklinikken på Stend med lille Loke - som nå veier 28 kg. Bare en liten øyenbetennelse som kan være greitt å bli kvitt. Og når vi først er her: dobbelt sett med tenner bakerst i munnen er vel neppe vanlig? Det var dyrlegen enig i - ny time om en uke. Men siden vi var på de kanter, samlet jeg nok en topp til samlingen Trimtoppen; Stendafjellet. Jeg måtte sjekke veibeskrivelsen et par ganger, men fra parkeringsplassen ved den nedlagte Stend togstasjon, fulgte jeg en grusvei et stykke oppover. Etter et par svinger skulle jeg ta av til venstre på en godt opptråkket sti. Det stemte, og etter mindre enn en halvtime var jeg på toppen. Med andre ord er ikke fjellet særlig høyt eller vanskelig tilgjengelig, og jeg møtte en del turgåere, opp til flere hadde hund.
Men det minste fjellet jeg har samlet til nå tror jeg må være Eidsvågsfjellet. Når en kjører til enden av veien i Øygjorden, finner en en liten parkeringsplass ved bommen. Her fra går det en velbrukt sti opp til toppen. Som tar ca 15 minutter, lettkjøpt poeng i topptrimmen! Siden jeg og min søster la i vei litt ut på kvelden, fikk vi med oss en vakker solnedgang, og utsikt til både Askøybroen og Sotrabroen på en gang!

I helgen hadde jeg besøk av en venninne fra Trondheim. Hun har en sønn som studerer i Bergen derfor har vi sett hverandre oftere i det siste. Søndag strålte opp med solskinn og varmegrader, og jeg mente det var obligatorisk med en tur til heksefjellet Lyder Horn. Fra Nutek på Gravdal følger vi asfaltvei en halvtimes tid oppover, denne delen er egentlig den kjedeligste, men byr jo på en del krigshistorie. Dette burde vært et ypperlig forsvarspunkt og umulige å passere for fiendlige skip. Likevel var det akkurat det tyskerne gjorde 9.april 1940, og etter den tid overtok de forsvarsstillingen og kontrollerte dermed innseilingen til Bergen by. Nå vi endelig kommer over på sti, slynger denne seg gjennom ruiner og ender opp i en bratt trapp. Dette året er det satt opp to trapper, for å minske trykket når ca 8000 mennesker går denne veien i forbindelse med 7-fjellsturen. Etter demningen her følger en ryggen jevnt oppover, helt til en kommer til den siste biten som går ganske bratt opp mot toppen. Fra toppen er det nydelig utsikt 360 grader, og jeg får følelsen av å stå midt i et kart - her er det lett å se hvor de ulike veiene går, og hvor de ulike bydelene ligger i forhold til hverandre. Etter å hva vært på tur i tre timer, var det godt synlig hvor solen hadde kommet til, lett rødlig skjær i huden her og der. En nydelig tur med svært hyggelig turfølge, og jammen klarte vi å lokke med oss min kjære som aldri har vært på toppen av noen av fjellene i vest.

De siste dagene har det vært et forunderlig vær i Bergen, varmt og overskyet. Luftfuktigheten er derimot på topp, så en kveldstur opp til Fløyen bød på sval vind som gjorde at det ikke var veldig fristende å gå hjem igjen til den varme stuen. Dermed fortsatte jeg forbi Brushytten og videre ut til Fjellhytten, via Fløyvarden og ned Breistølen...Nydelig tur med svalende vinder og solnedgang. Og i alt har jeg nå lagt til 18 av de 22 turmålene i samlingen Trimtoppen. Og ligger på topp i statistikken over kvinnelige deltakere...totalt sett som nummer 5. Men hvordan noen kan ha 241 registrerte turmål for 2010, lurer jeg virkelig på? Jeg har i allefall ingen ambisjoner om å nå det antallet!

Bare sløvhet. Og litt sykdom. Etter Islandsturen ble jeg liksom ikke helt kvitt forkjølelsen, dotter i ørene har ført til en sommer der jeg har har fått enda større sympati for tunghørte eldre. Jeg ser at ande sine lepper beveger seg, enkelte lyder når fram, men ikke meningen. Frustrerende.

Fra nå av fraviker jeg noe som til nå har vært et prinsipp i denne bloggen; jeg har tidligere bare publisert bilder tatt med mobilkamera. Men etter jeg fikk smart-telefon med masse pixler, har bildekvalitet sunket. Så fra nå av er det både mobil-bilder, og vanlig fotoapparatbilder. Og jeg må advare; i dette innlegget er det heller ikke pulsklokke involvert i alle avsnitt, ikke en gang høy puls!
Etter Island var det en kort uke hjemme, så var det Danmark med storfamilien. Danmark er jo berømt for manglende fjell, løsningen på daglig trim ble å leie en sykkel. Og bade i badebassenget - med motstrømmen på - var det både morsomt og god trening! Eller vi prøvde oss på squash eller innendørs badminton tilhørende sommerhuset. Det manglet med andre ord ikke på aktiviteter den uken vi var der, og små og store i familien benyttet seg av facilitetene. Dessuten fikk vi med oss et besøk på Spøttrup slott, og Mønsted kalkgruver i tillegg til den sjarmerende, lille byen Nykøbing. Her traff vi en døv mann og ahns kone, de ville svært gjerne snakke med oss, men okket seg over det dyre Norge. Vi kunne bare si oss enig på det punktet. To dager i København bød ikke på mye trim, men adskillig trakking i gatene. Og nok en gagn klarte jeg å gå glipp av fyrverkeriet i Tivoli, men denne gangen fikk jeg et fint plaster på såret; et flott lysshow med laserlys, fontener og musikk kunne nesten konkurrere med fyrverkeriet og var verdt opplevelsen.
Da vi skulle kjøre fra Køben oppdaget vi at noen hadde rotet i bilen. Om vi har glemte å låse, eller en dør har stått på klem er ikke godt å si, men de hadde forsynt seg med de merkeligste ting: sjokolade fra tax-freebutikken, en pakke honnikorn, et glass med lynghonning fra en lokal birøkter på Mors, Bjørn sin mafia-hatt og litt forståelig; dvdspilleren. Rødløk og navigator fikk ligge i fred.


Deilig å komme hejm igjen også - selv om værgudene har misforstått dette med sommer. Riktignok er det opplett innnimellom, men temperaturen har vi hatt grunn til å klage på. At jeg i tilleg ble slått ut av en omgangsyke - feber og magesjau, henger kanskje sammen med den langvarige forkjølelsen. Men da Minstejenten fikk vannkopper - toppet det seg litt! Og siden hun ikke er noe lite barn lenger, ble det en ganske heftig runde, men etter en uke ser det endelig ut til at koppene gir slipp. Det passer vel aldri å være syk, men det er ganske kjipt å bruke finsværsdager på å ligge strak ut i sengen!

Jeg noterte meg en dag at hadde det ikke vært for fjellene - hadde jeg vel emigrert. Og jeghar fjellene - og Loke som hilste oss veldig entusiastisk velkommen tilbake! Og han og jeg har tatt mange turer, en del som bare er helt ordinære og lite å fortelle om, mens andre har vært litt mer interessante. Kan for eksempel nevne et par turer til Åsane. Som navnet sier er det mange små fjell der, og jeg følte nesten at jeg videreførte familietradisjoner da jeg tok turen opp på Nordgardsfjellet og Tellnesfjellet. Faster Jannicke pleide å gå i disse fjellene hver gang hun besøkte Bergen, og gjorde vel de siste turene sine her i en alder av 80-82 år. Det var før jeg hadde oppdaget fjellverden - og jeg angrer som bare det at jeg aldri ble med henne på disse turene! Turantrekket mitt den dagen var langt fra ordinært; jeg gikk med skjørt og sandaler - ble riktignok svært våt og skitten på føttene, men det funket! Men det var en sjarmerende rundtur, med bilen parkert like ved Baugtveit. Den skal nok gjentaes!
En annen tur ble litt mer latterlig: Først fant vi ikke Toppenipa, men derimot skiltet til Geitanuken. Opp fra Toppe ble det en veldig lang vandring langs en åsrygg med mye beitemark, einer og gjørme. Ikke mitt favoritt tur-terreng. Selve Geitanuken var vel ikke akkurat noe å rope hurra for - selv om en hadde utsikt til hele Åsane senter og Ikea og alt det der. Men det er et av turmålene i Topptrimmen, og dermed en grunn til å besøke toppen. Et annet turmål ligger like ved; Ulsetvarden, som vi fant stien til og besøkte 20 minutter senere. Utsikten her er nesten identisk med Geitanuken, men det er en forskjell på de to fjellene; her er det tydeligvis svært få turgåere, og masse blåbær! Så kom den latterlige delen; siden jeg syntes den lange fjellryggen var så kjedelig, tenkte jeg at vi kunne finne en alterativ rute tilbake. Jeg hadde sett noen fine bøer nede i dalen, og mente det måtte gå an å finne en sti gjennom skogen, ned dit. Og vi fant en sti. Men ganske snart ble den borte og snart sto skogen foran oss, tett som en vegg. Her og der fant vi stier eller tråkk, men det var nok hjorten som hadde vært der, ikke turgåere. Vi snirklet oss mellom grantrær og sklei ned bratte skråninger og vær snart omsluttet av skog på alle kanter. Etter å ha bakset oss gjennom skogen kom vi omsider til bøen, og det var med lettelse at vi kunne gå på traktorveier og se sivilisasjonen rundt oss. På Toppe gartneri ble vi hilst av en entusiastisk voff som gjerne vill være med påtur. Hjemme måtte jeg koste barnåler ut av håret og bh'en - og fjerne en flått på Loke.
Andre turer som er verdt å nevne; er turer til Rundemanen, Blåmanen og Brushytten via forskjellige oppstigninger langs Sandviksfjellet. På en av disse turene fant jeg en sti opp fra Skredderdalen som førte meg inn i noen veldige brattheng på framsiden av Sandviksfjellet. Noe utfordrende å komme opp, men masse blåbær. Når fjellet endelig flatet ut oppdaget jeg at Sandviksfjellet er større enn det ser ut; her er både skog og myrer, og selv om jeg vet i hvilke retning veien ligger, var det tider der jeg måtte undre meg litt over hvor jeg var. Det gode med byfjellene er at du alltid vet hvor byen er - og går du nedover kommer du frem til folk. Jeg må påpeke at det er forskjell på å gå seg vill, og det å ikke vite nøyaktig hvor en er.

Loke klarer stadig lengre turer, og han elsker å galoppere gjennnom myrene og jeg blir sprutet full av gjørme. Andre favoritter er å løpe gjennom høyt gress som lager hvislelyder, eller å grave etter mus (eller hva han nå enn lukter nedi der). Siden jeg stort sett er alene på disse skogsstiene, tillater jeg meg å sleppe Loke løs, og det er kjekt å se på hvordan han nyter å løpe omkring. Og han er utrolig søt når han prøver å fange kongler som triller nedover bakker!
I dag har vi tatt den store styrkeprøven: Opp Skredderdalen, videre opp til Rundemanen og inn til Vikinghytten på Vardeggen. Her tok vi en pause i bislaget, det falt noen regndråper akkurat da. Jeg kunen se at Loke var litt trøtt, han la seg ned for å kvile mens jeg spiste. Siden turen inn dit hadde tatt nesten to og en halv time, regnet jeg med at det var omtrent like langt igjen til Ulriken. Så etter matpausen, la vi i vei videre inn over Vidden. Denne veien var ny for meg, og det var en fin avveksling fra den vanlige veien via Tarlebøvannet. Vel passert Borgaskaret, begynte jeg å se etter Haugagjelvarden. Mange varder, så jeg oppdaget litt sent hvilken jeg skulle tatt av til, og vi måtte gjøre en liten omvei tilbake. Men skiltet ble funnet og turmålet registrert, så da var jeg fornøyd. Loke var på dette tidspunktet mer opptatt av sauene som beitet her. Om det var sauene eller fordi han faktisk var sliten vet jeg ikke, men jeg måtte dra en del i båndet for å få han med meg i riktig retning. Jeg hadde nok feilberegnet avstanden noe, nå hadde vi gått i nærmere 5 og en halv time og vi var ennå ikke fremme. Ved Ulriken måtte vi gjøre en ny avstikker til høyeste punkt; et nytt turmål måtte registereres. Så da hadde jeg samlet 5 ulike turmål på en tur! Veien ned til Ulriksbanen var ganske bratt - og vi måtte krysse noen myrer. Men de nye fjellstøvlene beviste at de var verdt invisteringen: jeg kom frem til Ulriksbanen helt tørr. Men Loke var utslitt. Hver gang jeg sto i ro, la han seg ned. Løsningen ble å ta banen ned, og ringe etter min snille mann: Kan du hente oss? Dakas liten vovv. Nå ligger han og klynker i søvne. Skal tro om han drømmer om sauer eller høye fjell?