En sommer er over...

Siden august er på hell, kan jeg vel påstå at sommeren er over for denne gang. Det hadde selvfølgelig vært deilig med flere feriereiser, flere varme dager, flere myke kvelder der en kunne sitte på altanen og late dager der en ikke hadde oppsatt program. Men tiden som kommer har sin sjarm den også: intensive arbeidsøkter på jobben der en føler at "dette går rette veien", å gå på trening med en spretten trener som har fengende og rytmisk muikk der vi hopper, løper, bøyer og blir svett. Eller å sitte inne en mørk ettermiddag, drikke te av store kopper, lese en bok eller sitte med pc'en i fangen og dele tanker med kjente og ukjente. Eller en kan kle på seg regntøy, bli vanntett fra topp til tå og gå en tur i kaldt regn, der dråpene trommer mot hetten. Og bakken blir myk, og svupper med fuktige lyder for hver skritt en går - og noen ganger blåser det; gjerne så kraftig at en må holde fast på hetten og en gå på skrå opp mot vinden for å holde balansen. Og komme hjem til tørre klær, varme på peisen og....jada, jeg liker sånt, men selv dette er jo bare gløtt av tiden som snart kommer. De fleste dagene består av en tidlig vekkerklokke, travle arbeidsdager og kjedlige hverdagsmiddager, før en siger sammen og prøver å få unna enda flere hverdagstrivialiteter som klesvask, oppvask, støvsuging, leksehjelp, og besøk hos gamlefar. Og dessuten studere. Da trenger i alle fall jeg å kunne glede meg over turer mørke, regn og vind.
Men vi er ikke kommet helt dit ennå: denne uken har været gått fra styrtregn til unnseelig solskinn. Forrige søndag var jeg på tur til Smøråsfjellet med en kollega - det spørs om ikke våre øvrige kolleger snart legger ned forbud, for på disse turene bobler det av nye ideer og forslag til nye løsninger og rutiner på arbeidsplassen. Og mandager kan vi entusistisk fortelle hva vi har tenkt, og oppdage at ikke alle er like begeistret som vi selv er. Men turen til Smørås begynte i regnvær som gikk over til opplett, som faktisk varte til vi returenerte til bilen igjen. Terrenget på Smøråsfjellet er hverken bratt eller vanskelig, og det er fine stier overalt. Entusiaster har laget små skulpturer og skilt, og sørger for at terrenget er tilgjengelig for små og store.

Og det var mange på tur, Loke ble frustrert over alle hundene vi traff som ikke ville hilse på han. Jeg ble også frustrert, for til tross for at vi styrte ut der skiltet pekte mot Synigom, fant vi ikke skiltet med turmålskoden. Jeg lurte på om jeg husket feil fra turmålsbeskrivelsen, og med utgangspunkt i et kart over området oppskte vi flere små topper der det kunne tenkes å være. Til ingen nytte. Ingen turmålsskilt. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde så hyggelig følge, ville jeg nok blitt ganske gretten. Og dessuten stilte viking med enstra service på epost -. så nå er turen registrert. På den annen side kan jeg konstatere at Smøråsfjellet er Nesttunområdet sitt svar på Fjellveien, eller kanksje Fløyen, godt tilrettelagt, masse mange folk og litt kjedelig.

Siden jeg har vært student i tre dager, har det blitt lite aktivitet på meg. Selv om de andre nok har vært på turer med Loke, er det vanligvis jeg som står for de lange, krevende og morsomme turene der han får lov å gå litt fritt, løpe gjennom skogen og galoppere over myrene. Så idag benyttet jeg en tidlig hjemkomst og sol til en lengre tur med Loke. Mitt turfølge var utolmodig og entusiastisk da vi la i vei. Siden det var relativit tidlig på dagen antok jeg at det var god plass i Stoltzekleiven. Og det hadde jeg rett i, selv om det riktignok var andre der, slapp vi å gå i kø til tross for at det både var solskinn og at konkurransetiden for Stoltzen opp nærmer seg! Etter en liten pustepause på toppen, fortsatte vi over demningen og oppover til Rundemanen. På veien oppover her passerer vi noen demninger, og i dag kunne de glede meg med et vakker gullfarget spill i vannflaten. Fra denne siden av byfjellene har en aldeles nydelig utsikt utover byfjorden, og øyene utenfor. Fra toppen av Rundemanen kunne jeg konstatere at jeg var høyere enn både Lyderhorn og Løvstakken, men Loke var mes interessert i sauene som beitet her.

Veien ned til Brushytten er, og blir kjeeeedelig! Men jeg fortsatte på veien helt ned til Fløyvarden, og gikk gjennom skogen ned til Breistølen. Heldigvis var hejrnen såpass full av forelesninger og ny informsajon som måtte fordøyes - Ipoden fikk ligge i lommenog hjernen kvernet uten at jeg kan erklære noen nye konklusjoner. Vel 2,5 timers tur tok piffen av Loke og nå ligger han som et slakt på gulvet, og både han og jeg kan ta fredagskvelden helt med ro!

Toppsamler

Så er arbeidsåret begynt. Men før jeg kom så langt hadde jeg en relativt hektisk topp-samlingsperiode. I forrige innlegg skrev jeg om den latterlige turen gjennom granskogen ved Toppe, og det har ikke blitt flere fjell i Åsane etter den tid. Men de kommer nok!
Derimot har jeg besøkt et av Topptur-fjellene sammen med min ex-kollega. Det er svært trivelige turer som får et rikt tilsnitt av faglig diskusjon. Denne gangen var selvfølgelig skolestart og forberedelse av planleggingsdager et hett tema. Min kollega sine planleggingsdager hørtes mye mer spennende ut enn den jeg skulle delta på egen arbeidsplass, og jammen fikk jeg lov til å være "flue på veggen" der den ene planleggingsdagen! Men turen? Den startet fra ruinene ved Lysekloster, og følger en traktorvei et stykke. Veien er godt skiltet mot Lyshornet, og det var lett å finne fram. Lyshornet er tydeligvis et populært turmål, det var veldig fullt på parkeringsplassen, og det var mange turgåere på stien. Loke ble veldig opptatt av to unge menn som gikk foran oss som hadde med seg to Bernard Sennen hunder. Vi måtte selvfølgelig hilse og utveksle erfaringer, men navnet på de to digre hundene fikk meg til å trekke på smilebåndet: Obelix og Lillefix! Stien slynget seg oppover furuskog, og det var ikke mye å se, bortsett fra trær og røtter. Så da vi kom til toppen (ca 400 moh) etter en times tid var det fint å skue utover fjordene mot Austevoll, med Fanabygdene i mellom. Her klippet vi i kort og en av sølv-toppene var unnagjort. Neste gang tar jeg gjerne med en øks...
En annen dag var jeg på Dyreklinikken på Stend med lille Loke - som nå veier 28 kg. Bare en liten øyenbetennelse som kan være greitt å bli kvitt. Og når vi først er her: dobbelt sett med tenner bakerst i munnen er vel neppe vanlig? Det var dyrlegen enig i - ny time om en uke. Men siden vi var på de kanter, samlet jeg nok en topp til samlingen Trimtoppen; Stendafjellet. Jeg måtte sjekke veibeskrivelsen et par ganger, men fra parkeringsplassen ved den nedlagte Stend togstasjon, fulgte jeg en grusvei et stykke oppover. Etter et par svinger skulle jeg ta av til venstre på en godt opptråkket sti. Det stemte, og etter mindre enn en halvtime var jeg på toppen. Med andre ord er ikke fjellet særlig høyt eller vanskelig tilgjengelig, og jeg møtte en del turgåere, opp til flere hadde hund.
Men det minste fjellet jeg har samlet til nå tror jeg må være Eidsvågsfjellet. Når en kjører til enden av veien i Øygjorden, finner en en liten parkeringsplass ved bommen. Her fra går det en velbrukt sti opp til toppen. Som tar ca 15 minutter, lettkjøpt poeng i topptrimmen! Siden jeg og min søster la i vei litt ut på kvelden, fikk vi med oss en vakker solnedgang, og utsikt til både Askøybroen og Sotrabroen på en gang!

I helgen hadde jeg besøk av en venninne fra Trondheim. Hun har en sønn som studerer i Bergen derfor har vi sett hverandre oftere i det siste. Søndag strålte opp med solskinn og varmegrader, og jeg mente det var obligatorisk med en tur til heksefjellet Lyder Horn. Fra Nutek på Gravdal følger vi asfaltvei en halvtimes tid oppover, denne delen er egentlig den kjedeligste, men byr jo på en del krigshistorie. Dette burde vært et ypperlig forsvarspunkt og umulige å passere for fiendlige skip. Likevel var det akkurat det tyskerne gjorde 9.april 1940, og etter den tid overtok de forsvarsstillingen og kontrollerte dermed innseilingen til Bergen by. Nå vi endelig kommer over på sti, slynger denne seg gjennom ruiner og ender opp i en bratt trapp. Dette året er det satt opp to trapper, for å minske trykket når ca 8000 mennesker går denne veien i forbindelse med 7-fjellsturen. Etter demningen her følger en ryggen jevnt oppover, helt til en kommer til den siste biten som går ganske bratt opp mot toppen. Fra toppen er det nydelig utsikt 360 grader, og jeg får følelsen av å stå midt i et kart - her er det lett å se hvor de ulike veiene går, og hvor de ulike bydelene ligger i forhold til hverandre. Etter å hva vært på tur i tre timer, var det godt synlig hvor solen hadde kommet til, lett rødlig skjær i huden her og der. En nydelig tur med svært hyggelig turfølge, og jammen klarte vi å lokke med oss min kjære som aldri har vært på toppen av noen av fjellene i vest.

De siste dagene har det vært et forunderlig vær i Bergen, varmt og overskyet. Luftfuktigheten er derimot på topp, så en kveldstur opp til Fløyen bød på sval vind som gjorde at det ikke var veldig fristende å gå hjem igjen til den varme stuen. Dermed fortsatte jeg forbi Brushytten og videre ut til Fjellhytten, via Fløyvarden og ned Breistølen...Nydelig tur med svalende vinder og solnedgang. Og i alt har jeg nå lagt til 18 av de 22 turmålene i samlingen Trimtoppen. Og ligger på topp i statistikken over kvinnelige deltakere...totalt sett som nummer 5. Men hvordan noen kan ha 241 registrerte turmål for 2010, lurer jeg virkelig på? Jeg har i allefall ingen ambisjoner om å nå det antallet!

Bare sløvhet. Og litt sykdom. Etter Islandsturen ble jeg liksom ikke helt kvitt forkjølelsen, dotter i ørene har ført til en sommer der jeg har har fått enda større sympati for tunghørte eldre. Jeg ser at ande sine lepper beveger seg, enkelte lyder når fram, men ikke meningen. Frustrerende.

Fra nå av fraviker jeg noe som til nå har vært et prinsipp i denne bloggen; jeg har tidligere bare publisert bilder tatt med mobilkamera. Men etter jeg fikk smart-telefon med masse pixler, har bildekvalitet sunket. Så fra nå av er det både mobil-bilder, og vanlig fotoapparatbilder. Og jeg må advare; i dette innlegget er det heller ikke pulsklokke involvert i alle avsnitt, ikke en gang høy puls!
Etter Island var det en kort uke hjemme, så var det Danmark med storfamilien. Danmark er jo berømt for manglende fjell, løsningen på daglig trim ble å leie en sykkel. Og bade i badebassenget - med motstrømmen på - var det både morsomt og god trening! Eller vi prøvde oss på squash eller innendørs badminton tilhørende sommerhuset. Det manglet med andre ord ikke på aktiviteter den uken vi var der, og små og store i familien benyttet seg av facilitetene. Dessuten fikk vi med oss et besøk på Spøttrup slott, og Mønsted kalkgruver i tillegg til den sjarmerende, lille byen Nykøbing. Her traff vi en døv mann og ahns kone, de ville svært gjerne snakke med oss, men okket seg over det dyre Norge. Vi kunne bare si oss enig på det punktet. To dager i København bød ikke på mye trim, men adskillig trakking i gatene. Og nok en gagn klarte jeg å gå glipp av fyrverkeriet i Tivoli, men denne gangen fikk jeg et fint plaster på såret; et flott lysshow med laserlys, fontener og musikk kunne nesten konkurrere med fyrverkeriet og var verdt opplevelsen.
Da vi skulle kjøre fra Køben oppdaget vi at noen hadde rotet i bilen. Om vi har glemte å låse, eller en dør har stått på klem er ikke godt å si, men de hadde forsynt seg med de merkeligste ting: sjokolade fra tax-freebutikken, en pakke honnikorn, et glass med lynghonning fra en lokal birøkter på Mors, Bjørn sin mafia-hatt og litt forståelig; dvdspilleren. Rødløk og navigator fikk ligge i fred.


Deilig å komme hejm igjen også - selv om værgudene har misforstått dette med sommer. Riktignok er det opplett innnimellom, men temperaturen har vi hatt grunn til å klage på. At jeg i tilleg ble slått ut av en omgangsyke - feber og magesjau, henger kanskje sammen med den langvarige forkjølelsen. Men da Minstejenten fikk vannkopper - toppet det seg litt! Og siden hun ikke er noe lite barn lenger, ble det en ganske heftig runde, men etter en uke ser det endelig ut til at koppene gir slipp. Det passer vel aldri å være syk, men det er ganske kjipt å bruke finsværsdager på å ligge strak ut i sengen!

Jeg noterte meg en dag at hadde det ikke vært for fjellene - hadde jeg vel emigrert. Og jeghar fjellene - og Loke som hilste oss veldig entusiastisk velkommen tilbake! Og han og jeg har tatt mange turer, en del som bare er helt ordinære og lite å fortelle om, mens andre har vært litt mer interessante. Kan for eksempel nevne et par turer til Åsane. Som navnet sier er det mange små fjell der, og jeg følte nesten at jeg videreførte familietradisjoner da jeg tok turen opp på Nordgardsfjellet og Tellnesfjellet. Faster Jannicke pleide å gå i disse fjellene hver gang hun besøkte Bergen, og gjorde vel de siste turene sine her i en alder av 80-82 år. Det var før jeg hadde oppdaget fjellverden - og jeg angrer som bare det at jeg aldri ble med henne på disse turene! Turantrekket mitt den dagen var langt fra ordinært; jeg gikk med skjørt og sandaler - ble riktignok svært våt og skitten på føttene, men det funket! Men det var en sjarmerende rundtur, med bilen parkert like ved Baugtveit. Den skal nok gjentaes!
En annen tur ble litt mer latterlig: Først fant vi ikke Toppenipa, men derimot skiltet til Geitanuken. Opp fra Toppe ble det en veldig lang vandring langs en åsrygg med mye beitemark, einer og gjørme. Ikke mitt favoritt tur-terreng. Selve Geitanuken var vel ikke akkurat noe å rope hurra for - selv om en hadde utsikt til hele Åsane senter og Ikea og alt det der. Men det er et av turmålene i Topptrimmen, og dermed en grunn til å besøke toppen. Et annet turmål ligger like ved; Ulsetvarden, som vi fant stien til og besøkte 20 minutter senere. Utsikten her er nesten identisk med Geitanuken, men det er en forskjell på de to fjellene; her er det tydeligvis svært få turgåere, og masse blåbær! Så kom den latterlige delen; siden jeg syntes den lange fjellryggen var så kjedelig, tenkte jeg at vi kunne finne en alterativ rute tilbake. Jeg hadde sett noen fine bøer nede i dalen, og mente det måtte gå an å finne en sti gjennom skogen, ned dit. Og vi fant en sti. Men ganske snart ble den borte og snart sto skogen foran oss, tett som en vegg. Her og der fant vi stier eller tråkk, men det var nok hjorten som hadde vært der, ikke turgåere. Vi snirklet oss mellom grantrær og sklei ned bratte skråninger og vær snart omsluttet av skog på alle kanter. Etter å ha bakset oss gjennom skogen kom vi omsider til bøen, og det var med lettelse at vi kunne gå på traktorveier og se sivilisasjonen rundt oss. På Toppe gartneri ble vi hilst av en entusiastisk voff som gjerne vill være med påtur. Hjemme måtte jeg koste barnåler ut av håret og bh'en - og fjerne en flått på Loke.
Andre turer som er verdt å nevne; er turer til Rundemanen, Blåmanen og Brushytten via forskjellige oppstigninger langs Sandviksfjellet. På en av disse turene fant jeg en sti opp fra Skredderdalen som førte meg inn i noen veldige brattheng på framsiden av Sandviksfjellet. Noe utfordrende å komme opp, men masse blåbær. Når fjellet endelig flatet ut oppdaget jeg at Sandviksfjellet er større enn det ser ut; her er både skog og myrer, og selv om jeg vet i hvilke retning veien ligger, var det tider der jeg måtte undre meg litt over hvor jeg var. Det gode med byfjellene er at du alltid vet hvor byen er - og går du nedover kommer du frem til folk. Jeg må påpeke at det er forskjell på å gå seg vill, og det å ikke vite nøyaktig hvor en er.

Loke klarer stadig lengre turer, og han elsker å galoppere gjennnom myrene og jeg blir sprutet full av gjørme. Andre favoritter er å løpe gjennom høyt gress som lager hvislelyder, eller å grave etter mus (eller hva han nå enn lukter nedi der). Siden jeg stort sett er alene på disse skogsstiene, tillater jeg meg å sleppe Loke løs, og det er kjekt å se på hvordan han nyter å løpe omkring. Og han er utrolig søt når han prøver å fange kongler som triller nedover bakker!
I dag har vi tatt den store styrkeprøven: Opp Skredderdalen, videre opp til Rundemanen og inn til Vikinghytten på Vardeggen. Her tok vi en pause i bislaget, det falt noen regndråper akkurat da. Jeg kunen se at Loke var litt trøtt, han la seg ned for å kvile mens jeg spiste. Siden turen inn dit hadde tatt nesten to og en halv time, regnet jeg med at det var omtrent like langt igjen til Ulriken. Så etter matpausen, la vi i vei videre inn over Vidden. Denne veien var ny for meg, og det var en fin avveksling fra den vanlige veien via Tarlebøvannet. Vel passert Borgaskaret, begynte jeg å se etter Haugagjelvarden. Mange varder, så jeg oppdaget litt sent hvilken jeg skulle tatt av til, og vi måtte gjøre en liten omvei tilbake. Men skiltet ble funnet og turmålet registrert, så da var jeg fornøyd. Loke var på dette tidspunktet mer opptatt av sauene som beitet her. Om det var sauene eller fordi han faktisk var sliten vet jeg ikke, men jeg måtte dra en del i båndet for å få han med meg i riktig retning. Jeg hadde nok feilberegnet avstanden noe, nå hadde vi gått i nærmere 5 og en halv time og vi var ennå ikke fremme. Ved Ulriken måtte vi gjøre en ny avstikker til høyeste punkt; et nytt turmål måtte registereres. Så da hadde jeg samlet 5 ulike turmål på en tur! Veien ned til Ulriksbanen var ganske bratt - og vi måtte krysse noen myrer. Men de nye fjellstøvlene beviste at de var verdt invisteringen: jeg kom frem til Ulriksbanen helt tørr. Men Loke var utslitt. Hver gang jeg sto i ro, la han seg ned. Løsningen ble å ta banen ned, og ringe etter min snille mann: Kan du hente oss? Dakas liten vovv. Nå ligger han og klynker i søvne. Skal tro om han drømmer om sauer eller høye fjell?

Superjeep

I dag ble vi hentet av 6 stoooore biler. Biler som i utgangspunktet er vanlige 4-hjulstrekkere blir her på Island bygget om for å kjøre i ulendt terreng og på isbreer. Målet for denne dagen var en isbre, med innlagte overraskelser underveis.

Så lenge vi kjører på vanlig vei med bilene oppfører de seg stort sett som andre, men sjåførene hadde lagt opp ruten inn den Islandske fjellheimen og svinte etter en god halvtime av på noe som ligner traktorveier. Her stoppet de og tok ut luft av dekkene slik at bilene fikk bedre gripetak, og gynget mer for bedre komfort. Likevel var det en del humping og skumping når vi fortsatte innover på veier som bare ble mer og mer steinete, og lenger vekk fra bosetting. Etter en stund var vi oppe i fjellterreng, nesten helt uten annen vegetasjon enn mose og enkelt små planter som klamret seg fast.

Første stoppet vi gjorde var ved "Gullkisten" et lite fjell med bratte sider og et platå på toppen. Ganske morro å klatre i steinurer og komme opp til storslått utsikt! På toppen var det ganske flatt og myyyye mose, å løpe rundt her var som å løpe på en tykk madrass. vinden tok kraftig og det ble ikke lange stoppet. vel nede fortsatte vi til et nytt sted der vi fikk utsyn til en flott elv som skar seg gjennom juv og bratte klipper. her kunne vi med egne øyne se hvor eleven begynte; den kom opp fra en underjordisk grotte, men fikk i tillegg tilførsel fra mange små bekker som kom rett ut av det porøse vulkanske fjellet...

Da vi gjorde stopp for å fyre opp grillen så jeg mitt snitt til å ta en tur opp i fjellsiden og bestige en liten topp. Herfra kunne jeg se ned på de andre eller rette blikket utover hele dalen med sine merkelige fjellformasjoner og mosekledde sider. Vel nede igjen ved en turisthytte (den hadde nok ikke passert i den Norske turistforeningen) fikk vi Islandske grillpølser, og akkurat i det vi alle hadde spist ferdig begynte det å regne - god beregning.

Så kom en av overraskelsene; vi skulle krysse en elv - og det var ikke broer. Sjåførene styrte rett på - ut i elven så vannspruten sto! Selv om det både var ganske dypt og vannføringen kraftig bestod bilene prøven! Bare for gøy tok vi flere turer på kryss og tvers av eleven, og krysset flere armer av elven i deltaet. Her var en del huing og latter og noen syntes det ble i skumleste laget - men det var erfarne sjåfører som visste hva de gjorde. Etter litt konferering ble de enig om det å kjøre opp på breen når det nettopp hadde regnet, ville være uklokt: det blir såpeglatt og utrygt. derfor la vi veien opp til et nytt utsiktspunkt der vi kunne kikke på en annen foss som brøt seg gjennom et trangt skar og hadde gravd ut store grotter i vulkansteinsveggene. Stilig!

Nå hadde vi vært ute i mange timer og det var på tide å vende nesen hjem - men først lekte sjåførene seg litt med å kjøre i gruskanten langs veien - så nå har jeg prøvd å sitte sidelengs i en bil. Nå måtte vi gjøre et stopp for å fylle på luft i dekkene igjen - men egne kompressorer gikk det ganske fort. Et kort stopp ved geysir - noen hadde kjøpt et feil plagg og ville bytte - og så var det strake veien hjem igjen.

Island

Som foreldre gjør en mye rart, og når det er noe spesielt med barnet finner en på enda mer enn det andre foreldre gjør. For eksempel det å organisere seg i interesseforeninger. Ikke alle interesseforeninger har samme formål, men HFH (Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede) har som et av sine formål å drive sosiale aktiviteter for sine medlemmer. Min tilknytting til HFH har blitt nevnt tidligere i denne bloggen da vi var på aketur på Fløyen, og de arrangerer også bowlingkvelder, turer til svømmehaller og andre ting som kan være kjekt å gjøre sammen.

En ting er at barna treffes og har det gøy, men vi voksne kan treffes og snakkes om alt det som opptar oss omkring det å ha et barn som ikke hører så godt, uten at tilhørerne blir lei eller synes at vi overdriver problemet. Og vi får høre om hvordan andre gjør det på sitt hjemsted, og utveksler erfaringer innenfor det som tross alt er et bitte-lite problemområde i den store sammenhengen; det finnes under 200 barn under 18 år i Norge som har en mer eller mindre fast tilknytting til tegnspråkmiljøet. Men for alle oss det gjelder er problematikken viktig nok - å ha et barn som ikke hører påvirker familien i mye større grad enn det fagfolk flest og famlien rundt oss forstår - kommunikasjonen må endres og tilpasses, og dette gir ringvirkninger til måten familien snakker og samhandler på, hvordan relasjonen til storfamilien blir, forholdet til venner og naboer, fritidsaktivieter, skole - og alt det som berører alle disse miljøene igjen.

Men altså HFH har i anledning av jubileet invitert medlemmen med på tur til Island, her bor vi på Minniborgir i to hyttegrender i "ødemarken". Hytten er nye og fine, velutstyrt og med et felles forsamlingslokale omringet av et gjerde og noe som skal bli trær med tiden. Å drive med beplantning på island ser ut til å være en risikosport: beplantningen er lavvokst og meget spredt. I følge guiden var det mye mer skog tidligere, men innførselen av sau som spiser skudd og unge trær har gått hardt utover veksten. Og sau er det mange av - vi ser langt flere sauer enn islendinger på våre kjøreturer på de langstrakte slettene her på vestkysten av Island.

I tilknytting til hytteanleggene er det flere "heitur pottir", badestamper med naturlig oppvarmet vann fra underjordiske kilder. At de underjordiske kildene også bringer med seg en lit ufin lukt av svovel, blir en vant med etterhvert.

Den første dagen gjorde vi som mange andre turister "the golden circle" med besøk til Gullfoss, Geysir og Thingvellir. For egen del hadde jeg satt meg lite inn i programmet på forhånd, men viste vi kom til å gjøre en hel del aktiviteter sammen. Siden jeg heller ikke har noen form for ansvar nyter jeg det å bare måtte passe på å stille opp tilriktige tidspunkter, uten å måtte ta stilling til det ene eller det andre - jeg følger med som en annen sau. Dermed har forventingene til turen ikke vært skyhøye, og alt jeg ser og opplever nå blir bare kjempe-imponerende! Vel har jeg sett fosser før, de har vi en jo en del av i Norge. Men Gullfoss kan vi gå helt frem til og det er noen vannvittige mengder vann som strømmer rett forbi en. i følge guiden vår kan vi takke en dame som kjempet mot strømmen - bokstavlig talt. Sigridur gikk til fots helt til Reykjarvik for å forhindre utbygging av kraftverk, og klarte det!

Geysirer har jeg jo også sett på tv - men å stå der og se den merklige plastisiteten i vannet før det trenger seg gjennom overflaten og spruter mot himmelen var ganske snålt. Og det faktisk koker vann opp fra bakken er rart å se på....Thingvellir var vikingenens rettsstad - der alle saker ble tatt opp til dom i gammel tid. Det har fremdeles en sentral plass i Islendingenes bevissthet og er gjerne brukt til viktige markeringer fremdeles. Og det er rart å se utover denne sletten og tenke tilbake på da som kom reisende fra fjern og nær for å høre nytt fra andre sider av landet, for å ta opp en nabokrangel eller kjøpe ny hest. Stedet bærer lange tradisjoner og selv om noen er av de er av det mørkere slaget; som elven der de druknet hekser til sent på 1700tallet, gir det en merklig følelse av at historien går sin gang nærmest uanfektet av de individene som utgjør den.

Reykjarvik er en liten by nærmest fri for forurensing takket være fjernvarme-anleggene. Vi beøkte ett kraftverk i går og fikk se hvordan det går for seg - en del tekniske utgreiinger som ikke var helt lett å få med seg, men summen var lett å forstå: Islendinger har billig og ren kraft takket være den vulkanske aktiviteten under kontinentalplatene. Og de kan dyrke sine egne tomater og agurker i drivhus - og selv bananer kan de visst høste ett sted. Og så vidt jeg ser er det god plass til flere her i området, og boliger er det vist lett å få tak i for tiden- så hvis noen har en forretningside som innebærer lys/varme - tar islendingene gjerne i mot!

Etter flere timer på tur var det godt å komme hjem til hytten, ta på joggesko og ta seg en tur ut. hovedveien er ikke tilpasset fotturister så jeg la i vei nedover en grusvei. Etter en stund kom jeg til et skilt som jeg tolket at det ikke var lov å ferdes her. Jeg svingte utover markene og håpet at de har like velvillig holding til allemannretten her som i Norge. Sauen som så meg, ønsket meg ikke velkommen - de for avgårde og så redselslagen på at jeg fortsatte i samme retning som dem. Men den traktorveien jeg hadde gitt meg inn på gikk milevidt - såvidt jeg kunne se. Så jeg gjorde en ny sving og kom ut i utmark som var ganske merkverdig; full av furer i samme lengderetning, men helt usammenhengende. Tydeligvis var dette myrområder, men det var veldig tørt og fint å gå på. Mens jeg gikk der hørte jeg myrfugler skrike og bære seg, men det gjør de jo altid. Så jeg kvakk til da en av em pluselig flakset opp en meter fra meg, og jeg måtte sjekk hvor den kom i fra. Og ganske riktig - på mrken lå et rede med tre egg. håper jeg ikke skremte fuglen vekk for godt da jeg tok bildet - skulle gjene visst hva slags fugl dette er. Noen som vet?

Vel hjemme igjen fikk vi kjemegod grillmat - og kaker for feiring av de to bursdagsbarna vi har med oss! .........og enda mer sosialt samvær med små og store.....

Bokbyen i Fjærland. Jeg og min søster har snakket om den i åresvis, og er vel kanskje litt arvelig belastet etter at far hadde en kort yrkeskarriere der på 90-tallet. Men i år hadde vi gått til skrittet å bestille vår egen bod, og utrustet med bøker ryddet ut av hyller og kasser dro vi avsted fredagen.

Å være bare oss to søstre i bilen er koselig, vi hadde masse å snakke om og det er ikke måte på alle de rare assosiajosnene som dukker opp. Og siden vi har felles referansebakgrunn trenger vi ikke å forklare alt for hverandre - vi har en umiddelbar gjenkjennelse og forståelse som bare søsken kan ha. Vel fremme på Bøyum camping hadde vi fått leid oss et lite rom - og det var virkelig lite, men veldig rimelig. Det førte til at alt liv måtte leves i fellesrommet - rundt langbordet på kjøkkenet. Og det viste seg å være en positiv erfaring; i løpet av helgen ble vi kjent med mange hyggelige mennesker som også bodde der. En miljøaktivist fra Tyskland, en juleheftesamler og forfatter fra norge, et polsk ektepar der kona var lærer og ville ha kontakter til et comeniusprosjekt, to venninner fra Bergen, og en svært livlig islending som skulle jobber i fjærland, var noen av de nye bekjentskapene og en del til som vi bare hilste kort på.

Lørdag formidag hadde vi tenkt oss på Bremuseet, men der var strømmen gått så halvparten av attraksjonen og utstillingen falt bort. Dessuten fikk vi ikke ta med hund - så vi utsatte besøket til en annen gang. I stedet la vi i vei bortover en smalvei, merket mot Bøyum. Det viste seg å være gamlevegen med mange fine hus i sveitserstil, og med merker som er av sjelden størrelse til vestlandet å være. Fjellene tårner majestetisk rundt hele Fjærlandsfjorden, men i dalbunnen strekker det seg store flater som breen har lagt igjen etter at den trakk seg tilbake. Å være bonde i Fjæørland kunne vel sikkert gi bra livsgrunnslag i forhold til alle de gardene som klamrer seg fast til bergsidene andre steder. Fotturister langs veien blir observert, og på veien tilbake ble vi hanket inn av en bonde som hadde sett oss og hunden. han lurte på hvilken type det var, og etter litt snakk sto vi inne på altanen hans og hilste på malamuten Storm. Storm og Loke syntes ikke noe særlig om hverandre - de ble knye knurr og vising av hjørnetenner, så vi ble ikke lenge.

Målet med reisen var jo selvflgelig å selge bøker, og fra klokken 16 - 22 satt vi midt i bokbyen og solgte en del...men vi satt igjen med ganske mange bøker da vi bestemte oss for at det nå var blitt alt for kaldt å fortsette. Vi fikk tak i en av de frivillig arbeidende i bokbyen og spurte om de ville ha bøkene - og det ville de! Så selv om vi nå ikke får gjort fortjeneste på vår opprydding, får bøkene forhåpentligvis et godt, nytt hjem! I den tiden vi sto der gjorde vi oss noen tanker om bøken som ble solgt; av mine bøker var det praktbøker, oppslagsverk og tykke bøker som solgte best; de fleste gikk rundt 50-lappen og både jeg og kjøper virket fornøyd med det. Min søster slo an på et helt annet område; Agatha Christie og gamle videoer var mest populært der. Det som solgte overraskenede lite var de vanlige bokklubb-bøkene og innbundne romaner. Selv om de var pent brukt og ikke kostet mer enn 20 kroner fikk vi solgt svært få av dem. Utover kvelden var det en del littarært program og noen musikk innslag - og det var adskillige boktitler hos de andre selgerne som fristet. Neste år spørs det om vi bare skal være turister og bare nyte boknatten og stemningen, eller om vi skal gjennomgå platesamlingen eller rydde i dvd/cd'ene...Gøy var det i alle fall!

På vei hjem hadde vi egentlig tenkt å rise den andre ruten - om Førde og Oppdal/Lavik. Men vi var blitt så facinert av veien til Fjærland av vi valgte samme veien tilbake. Fergenkøen på Hella var lengre enn på fremveien, og med alle de fotballkledde ungene skjønte vi at Sogne-cupen var over. men vi kom med første ferge, og på andre siden tok vi oss tid til å avlegge Fritjof den frøkne en visitt. Keisere Wilhlm må ha vært litt snål - selv om han syntes godt om Norge og vikinger, er statuen i sin overdådighet et absurd innslag i den norske naturen. Og jeg tror vi måtte lete lenge etter en viking som så sånn ut!

På Vikafjellet tok vi en pause - Camilla tok en tur opp på en topp og Loke fant en snøflekk han boltret seg på. På vei ned på andre siden ringte telefonen i bagasjerommet og vi tok en liten pause for å ringe tilbake. der opplevde jeg for første gang kosete sauer som gjerne ville bli klødd bak øret. Loke satt i bilen og var veldig forarget over at vi var ute og han inne - ute av stand til å hilse på disse merkelige dyrene. Men søyer med lam går ikke godt sammen med hunder - det har jeg erfart før: de stanger selv om de ikke har horn!

På Voss tok vi nok en liten pause: her var oppstarten på Ekstremsportveko - og vi bevitnet paraglidere og hangglidere i hopetall, med og uten røykbomber. Masse tilskuere var det også. Da vi endelig kom oss på veien var vi langt i fra alene, og at veimyndighetene ruster opp veier er jo positivt, men det skapte lange køøøøøer.

Deilige tid

..denne tiden synes jeg er deilig: overgngen mellom skole og fritid der en har et hav av tid foran seg, en lang liste med ting som bør gjøres, men ingen tidsfrister eller bestemt rekkefølge.

For meg er sommeren er hus- og hageprosjekt først og fremst, deretter ferie. Da vi overtok svigermor sitt hus for tre år siden startet vi et veldig renoveringsprosjekt - ikke at huset var i dårlig forfatning, men langt i fra sånn som vi ønsket oss det. I løpet av tre år har det gått med ganske mange kroner, og ikke rent lite tid i å få våre tanker og ønsker gjennomført. Og med et hus som er ca 115 år gammelt, er det alltid noe å gjøre! Foreløpig er det interiøret vårt som har fått overhaling - et gammelt salongbord, arvet etter svigermor og svigerfar. De kjøpte det som nygifte i 1955, og gjennom årene har det blitt utsatt for malerkosten et par ganger. Malingsfjerner avslørte både svart, rød og grønn bordplate. Desverre måtte jeg pusse en del, og da oppdaget jeg at finèren på toppen ikka var av det tykkeste slaget....så nå vurderer jeg veldig hva jeg skal gjøre. Noen som har gode råd når det er pusset "hull" i finèr?

Det andre bordprosjektet gikk bedre - et furubord har fått ny farge med vannbasert beis. Det hadde jeg aldri brukt før, og ble litt forbauset over at mesteparten av beien fulgte med da jeg vsket av bordet første gangen. Men de som satt igjen er tilstrekkelig og farger ikke av mer...
Et lite gjerde har vi også fått på plass, men det vil jeg male før vi monterer ferdig - ellers blir utsiden som vender ned mot naboen bakplass aldri malt! Noe har jeg da lært ettervhert?

Og mens jeg går og vurderer hva jeg skal gjøre videre kan jeg jo gå på tur...opp Skredderdalen, til Brushytten eller Fløyvarden for å sanke poeng i trimtoppen. I det fine været som er for tiden er det deilig å kunne gå ut - og det finnes stadig nye stier å utforske på Fløyen: en dag jeg skulle til Brushytten fikk jeg øye på en sti som svingte av fra lysløypen. Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo se hvor den gikk - og det gikk oppover og oppover - og til slutt var jeg på en høyde rett vest for Brushytten og hadde fin utsikt over fjord og fjell. Hadde aldri vært akkurat der før, men kjente igjen stien som gikk ned på andre siden - og snart var jeg inne på den sedvanlige veien fra Fløybanen til Brushytten.
Eller som i går, da jeg og Loke gikk Stoltzekleiven. Det var første gang jeg hadde han med dit, og han syntes det var slitsomt. Men drikkepauser i alle bekker og en kos på toppen gjorde underverker. Det var en del folk ute selv om det var et stykke ut på kvelden - men nedover Skredderdalen har jeg og Loke funnet vår egen trase: like etter fossen med de høye trappetrinnene, krysser vi elven. De føste gangene var Loke veldig skeptisk - han ble jo vår på føttene! Nå leder han veien og ser forventningsfullt om ikke jeg kommer...På den andre siden av elven er vi inne i et bratt skogsområde, og det er bedre for såre knær med myk skogsbunn enn på hoppe fra stein til stein. Loke får gå løs her og har det veldig morsomt med å fange kongler som triller nedover.

I det hele tatt er livet deilig akkurat nå.....og om en liten stund skal jeg møte engelske skoleelever for å ta de med på tur til Ulriken - desverre har vi planlagt banen opp, men litt tur blir det likevel!