..og april nærmer seg slutten. Etter en kald vinter, kom våren som et skudd! Utenfor vinduet er det full vår, grønne knopper på trærne, blomstrende kirsebærtrær og tulipaner i hagen. Ved Rothaugen fant jeg en blomstrende Magnolia - dufter nydelig. Oppdateringene har latt vente på seg og min nye adroidtelefon er nyttig til mangt, men bildene får dessverre et blåskjær i svakt lys.Det dere ser her er et fixet bidle - men ble det noe bedre? tja...



Har vært gjennom en laaaang periode med syk hund. Like etter vaksinering mot kennelhoste, ble Loke vedlig syk. Hostet til han brakk seg, spiste lite og drakk nesten ingeting. Den dagen jeg spurte om han ville være med på tur og bare fikk en svak logring til svar, skjønte jeg at han var virkelig dårlig. Neste dag var vi hos dyrlege som ojet seg, høy feber, vektreduksjon på 4 kg på to uker og diagnose: luftveisinfeksjon. Loke fikk en coctail av diverse sterke antibiotika satt som sprøte i nakken og beskjed om å komme tilbake neste dag. Neste dag var han blitt mye bedre, og dyrlegen var så fornøyd at vi fikk med oss en tidagers tablettkur. De førte gangene prøvde Loke å spytte de ut, men vi fikk gjemt dem i leverposteien. Men selv etter kuren var ferdig gikk det lang tid der Loke var en skygge av seg selv - og legens ordre om å ta det helt med ro var ikke så vanskelig å følge for Loke sin del. Det dumme var jo at turene stort sett gikk opp i Fjellveien og ned igjen - ikke vedldig spennede eller mye trening for meg! 

En av de relativt rolige turen gikk sammen med tante og kusine Hera til Alvøen - nydelig solskinn, men de turstiene jeg hadde lest om i turboken var ikke lett å finne. Men vi besluttet å gjøre nye forsøk for området er pent.


På den annen side deltok arbeidsplassen i en konkurranse på Dytt.no: å gå Jotunheimen rundt på 60 dager. Skrittellere ble delt ut, inndelt i lag på jobben og registering på nett. Virtuelt kunne vi følge oss selv på kartet, og jeg rakk nesten å gå to ganger rundt, men ble sittende fast i Luster da konkuransen ble avsluttet. For egen del ble det viktig å gå minimum de 10 000 skritten pr dag - de fleste dagene ble det nesten dobbelt så mange. Men konkurransen i seg selv ga bedre uttelling til flate spaserturer femfor bratte fjellturer - en medvirkende årsak til min dårlige kondis akkurat nå? Men for de som ikke er så aktive til vanlig, var det er virkelig dytt - de kom seg ut! I tillegg ble det mye morsomme samtaler om distanser og aktiviteter, en avveksling i lunsjsamtalene i disse utrivelige avviklingstidene.

Jeg invisterte i en ny sykkel denne våren - med hydrauliske bremser og ramme av lettmetall. En sykkeltur fikk jeg gjort med den før noen så sitt snitt til å gjøre en nattlig visitt på terrassen og stikke av med hjulet. De i butikken syntes så synd på meg at jeg fikk god rabatt på nytt - til tross for det måtte jeg ut med 650 kroner for å gjøre sykkelen brukbar igjen!

I påskeferien hadde vi en flytte sjau, ombytting av soverom. Det medfører vanligvis masse rot som kan sorteres og evt kastes, så også denne gangen. Etter oppryddingen var det hyggelig å kunne tilbringe noen dager i Drangedal. Like fint vær der som her, og vi gikk noen turer i solskinnet. En dag dro vi til Kragerø - koselig liten by. Etterpå var vi på en rask tur gjennom skogsområdet i Drangedal, der hadde skogselskapet gjort stort innhogg - og det var blitt betraktelig lysere. Men som alltid lurer jeg på hvor det blir av utsikten - foretrekker fjell fremfor skog!
Men blåveislandet er jo alltids litt eksotisk!

En av de andre påskedagene dro vi til Gautefall, utstyrt med påskeegg og appelsiner - jeg hadde lest om Himmelriket i en brosjyre. Og stedet levde opp til navnet: et svært amfi i stein, midt i fjellheimen. Ikke akkurat noen slitsom oppstigning, men en fin tur i tørt terreng. Noen skientusiaster utøvde sportslige aktiviteter ien en kunstsnø-løype, men den nylig åpnede rulleskibanen var nok mer passensde for føret.

Vel hjemme fra påskeferie ventet Loke på tur og den første gikk opp Stoltzen. Siden det fremdeles var solskinn gikk vi litt vider og havnet halvveis opp på Rundemanen før jeg fant ut at det var lurt å returenere - det var lenge siden langtur for oss begge. Men allerede neste dag la vi i vei opp Skredderdalen, opp stien ved demningen og over Blåmanen. Returern gikk via Brushytten, Revurtjern og ned den bratte stien på siden av Skredderdalen. Deilig! Artig å se det svartsvidde gresset der snøen nettopp har sluppet taket mellom steinene på fjellet. Forunderlig tørt over myrene er det også, når en tar i betraktning all den snøen som nettopp har blitt forvandlet til vann?

Februar

...og vel så det. Tiden etter jul har vært en kald og mørk periode. Ikke mange spektakulære turer. Men en del trakking opp og ned til fløyvarden har det blitt - og en søndag jeg kom gående over snødekte myrer, var det nesten som om solen hadde gullbelagt åskammen. Det var vakkert! En annen dag fant jeg ut at nå var det blitt så lyst om ettermiddagen at jeg kunne ta en tur etter arbeidstid. Loke og jeg la i vei, men vi var ikke kommet lenger enn til Fløyvarden før jeg måtte konkludere med at dagslyset ennå er litt for knapt. Men til gjengjeld kom jeg fram dit akkurat i den rare skumringstimen, der gatelykter og lys fra vinduer skinte som en hel eventyrby under meg. Det er ikke bare natur som er vakkert - byer har sin sjarm også.

Søndag var jeg på en av de turene som er av litt lenger art. Det var min gode eks-kollega som ville ha meg med til Turnerhytten. Nå hadde jeg ikke tenkt så veldig mye over hvor langt det faktisk er, og jeg startet fra Nattlandsfjellet uten hverken mat eller drikke. På Nattlandsfjellet er det rimelig vinterlig fremdeles, snø og glatt på turveiene. Jeg iførte meg brodder, bare for å oppdage at de igjrunnen var ganske utslitte. Turen opp mot Turnerhytten gikk etterhvert på snø med skare, som for det meste bar. Enkelte steder var det så isete skare at det var vanskleig å få fotfeste uten pigger. Men vi kom fint fram til Turnerhytten , og det var ikke mye folk å se på veien. Her delte kollegaen min ut appelsiner, og det smakte godt! Veien hjemover la vi mot Ulriken og Korketrekkeren. Ogpå denne strekningen var det litt flere folk. Fra Nubbevannet og ned til Natland var det rimelig mange familier på tur, og vi returnerte hele og svette etter ca 2 timer og 40 minutter. Men neste gang tror jeg jeg skal ta med litt drikke.

Januar

 

Å gå turer i januar krever at en utnytter dagslyset til fulle - korte ettermiddager og snø, regn eller tåke legger en demper på aktiviteten. Og med "feltarbeid" i forbindelse med studiene har antallet turer blitt sterkt begrenset denne måneden. Men innimellom kommer de flotte solskinsdagene: med høy, klar himmel og farger som nesten kan ta pusten fra en. Andre dager ligger solen gjemt bak et skydekke, og lager merkelig fargespill filtrert gjennom grå ulldotter på himmelen. En søndag gikk jeg opp Sandviksbatteriet til Sandvikspilen la solen  et slør av gull over snødekte topper. Merkelig. Været er ikke så viktig når en først kommer seg ut, men det har vært dager da jeg har grudd meg litt for å trekke på meg alle klærne og sko meg for regn, sludd, snø og vind. Å ha en hund hjelper betraktelig - Loke synes sheller ikke det er veldig festlig med regnvær, men får han komme opp i skogen og løpe fritt, er det bare glede. Snøen ser han på som lektøy - og der jeg synker ned til knærne, må Loke gjøre kenguruhopp som sliter han helt ut. Nok et poeng med turen. De fleste turen får vi gå aldeles alene, men de siste søndagene har vi truffet andre turgåere med hund - og forrige søndag oppførte Loke seg sånn at denne søndagen fikk han ikke løpe fritt. Hm...
 
Juleferien og nyttåret startet med snø. Så har det blitt mildvær og regnet en del - og det som var av snø i lavlandet er borte, mens oppover på fjellet ligger det tung og hard snø. Veiene ned fra Fløyen minner mer om skøytebaner enn turstier, så det har blitt mange merkelige ruter gjennom skogen der skogsbunnen tross alt gir fotfeste. Brodder er selvfølgelig et godt hjelpemiddel, men det er ikke alltid en husker på å ta med alt mulig. Men jeg har også erfart at mine "kjettinger" ikke fungerer like godt på is. Jeg måtte flire en dag jeg gikk ned trappene fra Fløyvarden - de endte opp i en eneste stor issvull som det nærmest var umulig å gå utenom. Flere ganger har jeg konstatertat eneste fremkommelige måte er å plassere tyngdepunktet så lavt som mulig, dvs skli på rompen over uframkommelige partier. Og det har funket så langt - ingen brudd, bare noen små fall!

Årets siste dag....

ble ingen stor turdag. Joda jeg kledde meg i regntøy og fjellstøvler, Loke logret optimistisk, men da vi kom ut på fortauet forsto jeg ganske raskt at føre var mest egnet for å knekke håndledd eller lårhalser. Tynn ishinne innimellom sørpete snø var alså ikke egnet til fjelltur, men Fjellveien? Joda, så leng vi gikk på asfalt gikk det stort sett greitt, men i Fjellveien var det ganske speilblankt. Hver gang vi traff andre hunder hadde jeg store problemer med å holde Loke tilbake. Hunder er heldig; de har innebygde brodder og kan trekke eierne over glatte flater!

Men jeg skal ikke klage - det har vært flere fine turdager i juleferien, selv om det ikke har blitt av de aller lengste. Bergen har vært velsignet med snø, men i motsetning til i fjor har jeg ikke prøvd ut skiløypene på Fløyen: årsaken har fire ben, og jeg stoler ikke på at han har forståelse for at jeg ikke alltid vil sette utfor bratte bakker i samme tempo som han. Så enn så lenge går vi til fots, og det begrenser rekkevidden.

2.juledag var vi på en deilig tur opp til Sandviksbatteriet. Jeg kunen se det hadde vært andre turgåere der, men tok sjansen på å la Loke løpe fritt. Det er en fornøyelse å se hvordan han koser seg med å løpe løs i snø, og med nysnø kan jeg også se hva han har fått ferten av. For det meste dreier det seg om bittesmå fotspor som har trippet over snøen, men Loke stikker snuten langt ned i snøen og prøver å oppspore mus og andre gnagere som har har sitt hjem der. Til nå har han ikke fanget noe, men det forhindrer han ikke i å prøve!

Fra Sandviksbatteriet gikk vi videre opp til Sandvikspilen, og for en gangs skyld så jeg ingen som kom pesende opp Stoltzen. Det tar på å gå i snø, og jeg hadde kledd meg godt i vinterdagen. Underveis ble det såpass varmt at jeg tok av Nemo-luen. Avkjøelnde. Etter en lite stund dro jeg fingrene gjennom håret- og oppdaget litt forskrekket at håpret var blitt til istapper! På med luen igjen...og kaldt isvann la seg på hodebunnen...usj!Med en vakker gullfaget himmel, passe mange minusgrader og god tid fortsatte vi videre til Brushytten. Her traff vi litt flere turgåere, men da vi kom til utsiktspunktet på vei ned til Fløybanen var det bare så nydelig at jeg ble fristet til en kakaopause. Her fikk vi selskap av noen pappaer på aketur med store barn, en gutt i 9-årsalderen var veldig opptatt av Loke og fortalte pappaen at det var en sånn hund han ønsket seg. Han virket litt mindre entusisastisk når jeg sa at da måtte han gå masse på tur - hver dag!

Ellers passer det vel seg å oppsummere turåret på en dag som denne. Vårhalvåret må deles i to; før og etter Loke! Før Loke var det mange lange turer med og uten følge av venner. Fra påske og frem til sommeren måtte turene tilpasses mitt firbente turfølge. I begynnelsen var ikke det så lange avstander, men etter sommerferien kunne lengden øke. Så kom høsten, og i halv stilling og halvt studie ble det mye mindre rom for fritid og turer...men målsettingen om å besøke alle de 22 turmålene i Trimtoppen nådde jeg tidlig på høstparten. Neste mål om hundre tur-registreringer passerte jeg i løpet av oktober. Målet om 120 turregisteringer rakk jeg akkurat. Og i statistikken ligger jeg på andreplass blant de kvinnelige deltakerne, en tur mindre enn personen foran meg - det passer meg godt! De som ligger i tet med 3- nesten 400 turregistreringer forstår jeg meg ikke på - hvordan klarer de det? Nå gleder jeg meg til å se om det kommer nye turmål og nye konkurranser for det nye året! Jippi!

Det jeg er litt lei meg for er at jeg ikke fikk fullført Topptrim turene med min venninne - vi var i gang og fullførte bronseturene, men så stoppet det opp. Ulike ferietider, jobb, studier og familieforhold lot seg ikke alltid kombinere - og en liten hundevalp som bare vil snuse og lukte var ikke alltid noe passende turfølge for min venn som helst ikke tar noen stopp på turene!Men neste år? Nye topper og nye målsettinger? Joda!

Desember

og tid for husvask og hygge. I år har jeg bestemt at det skal bli adskillig mindre husvask enn hygge - så søndagen hadde jeg invitert til juleverksted på jobben. Men glanspapir og limstifter i sekken la jeg i vei, en omvei via Fløyen.

Opp Skredderdalen og den bratte bakken uten navn var det helt fint å gå. Snøen fra tidligere i uken var smeltet, og bakken var såpass frossen at en gikk fint på overflaten. I skogen oppover var skogbunnen bar og Loke fikk utfolde seg mellom gresstustene. I det jeg kom til toppen og slo inn på folksom vei ante jeg uråd. Veien så ut som en skimrende elv - glassert med blank is. Her og der stakk det opp litt småstein, men helhetsinntrykket var ikke til å ta feil av: her var det glatt! Fjellskoene mine er grei til bruk i skog og mark, men på speilblank is er det ikke helt til å stole på, så jeg og Loke la veien ut i grøften eller på marken ved siden av veien. Den strategien holdt helt til vi begynte på veien fra Knatten nedover mot Starefossen. De som kom stavrende oppover kunne melde om like glassblanke veier hele veien nedover - og her er det ikke snakk om grøftekanter eller mark ved siden av, men bratte skrenter ned på utsiden av svingene. Jeg resignerte. Snudde, gikk tilbake til Fløybanen og satt meg inn sammen med en mengde barn på tur med foreldre. De hadde vært på Fløyen og tent det tredje adventslyset.  Det så ikke ut til at nissetrollene ikke har skremt vettet av de søte små....

Men det ble juleverksted - med trivelige kolleger, og jeg fikk laget et par flettekurver jeg ikke hadde prøvd før.

Jøss....

Nesten en måned siden forrige innlegg. Ikke bra! Men på den annen side åp det sies at det har vært en trist turmåned. Vinteren kom tidlig til Bergen og det har vært noen uker der det har vært adskillig flere minusgrader enn det vi er vant med. Litt snø oppå det, og turstiene blir forvandlet til morderiske rustjebaner. Det erfarte jeg i alle fall forrige søndag. På vei opp den bratte bakken i Skredderdalen, vips var jeg Bambi på isen - i langt mindre grasiøs positur. Og på vei ned gikk jeg på rumpen så det sang - men den er heldigvis godt polstret.

Det har ikke vært så mange solskinsdager, og de få som har vært har jeg stort sett sittet inne, på jobben eller  hjemme med PC, og lengtet ut. Hadde det ikke vært fordi jeg har Loke som krever sine turer enten vær og føre er nå sånn eller sånn, hadde jeg vel gått aldeles i hi. Fjellveien har sin sjarm den også, og når kommunen ikke salter for mye kan man faktisk ta en løpetur.

November

Den første snøen viste seg allerede i slutten av oktober, og nå har vi hatt noen kalde dager med minusgrader og snø. Ikke så dumt når bløt myr blir frossen, en slepper å bli så våt på beina. Verrre er det at tynne lag med rim blir til is og glatte steiner under snøen er ikke alltid like lett å oppdage. Så da jeg gikk på Løsvatakken på tirsdag var det et par knall og fall, og jeg kom til min venninne med en blodig finger etter at jeg rev den opp på en bergknaus. Hørte jeg ordet brodder? Jada, de ligger fint i kurven i gangen...og hvorfor i all verden tar jeg ikke de med på tur? Litt hovmod som står for fall? Men, hva ofter en ikke for en flott tur i solskinn og minusgrader?

Den siste tiden har vært preget av studier - litteratur om metode og oppgaveskriving legger beslag på store deler av tiden min. Korte ettermiddager begrenser fjellturene, med mindre jeg vil finne fram hodelykten. Og egentlig burde jeg jo det....det var ganske koselig med turer i mørket i fjor vinter, men av en eller annen grunn nøler jeg med å finne den fram . Hvorfor?