Har vært gjennom en laaaang periode med syk hund. Like etter vaksinering mot kennelhoste, ble Loke vedlig syk. Hostet til han brakk seg, spiste lite og drakk nesten ingeting. Den dagen jeg spurte om han ville være med på tur og bare fikk en svak logring til svar, skjønte jeg at han var virkelig dårlig. Neste dag var vi hos dyrlege som ojet seg, høy feber, vektreduksjon på 4 kg på to uker og diagnose: luftveisinfeksjon. Loke fikk en coctail av diverse sterke antibiotika satt som sprøte i nakken og beskjed om å komme tilbake neste dag. Neste dag var han blitt mye bedre, og dyrlegen
var så fornøyd at vi fikk med oss en tidagers tablettkur. De førte gangene prøvde Loke å spytte de ut, men vi fikk gjemt dem i leverposteien. Men selv etter kuren var ferdig gikk det lang tid der Loke var en skygge av seg selv - og legens ordre om å ta det helt med ro var ikke så vanskelig å følge for Loke sin del. Det dumme var jo at turene stort sett gikk opp i Fjellveien og ned igjen - ikke vedldig spennede eller mye trening for meg! En av de relativt rolige turen gikk sammen med tante og kusine Hera til Alvøen - nydelig solskinn, men de turstiene jeg hadde lest om i turboken var ikke lett å finne. Men vi besluttet å gjøre nye forsøk for området er pent.
På den annen side deltok arbeidsplassen i en konkurranse på Dytt.no: å gå Jotunheimen rundt på 60 dager. Skrittellere ble delt ut, inndelt i lag på jobben og registering på nett. Virtuelt kunne vi følge oss selv på kartet, og jeg rakk nesten å gå to ganger rundt, men ble sittende fast i Luster da konkuransen ble avsluttet. For egen del ble det viktig å gå minimum de 10 000 skritten pr dag - de fleste dagene ble det nesten dobbelt så mange. Men konkurransen i seg selv ga bedre uttelling til flate spaserturer femfor bratte fjellturer - en medvirkende årsak til min dårlige kondis akkurat nå? Men for de som ikke er så aktive til vanlig, var det er virkelig dytt - de kom seg ut! I tillegg ble det mye morsomme samtaler om distanser og aktiviteter, en avveksling i lunsjsamtalene i disse utrivelige avviklingstidene.
Jeg invisterte i en ny sykkel denne våren - med hydrauliske bremser og ramme av lettmetall. En sykkeltur fikk jeg gjort med den før noen så sitt snitt til å gjøre en nattlig visitt på terrassen og stikke av med hjulet. De i butikken syntes så synd på meg at jeg fikk god rabatt på nytt - til tross for det måtte jeg ut med 650 kroner for å gjøre sykkelen brukbar igjen!
Men blåveislandet er jo alltids litt eksotisk!
En av de andre påskedagene dro vi til Gautefall, utstyrt med påskeegg og appelsiner - jeg hadde lest om Himmelriket i en brosjyre. Og stedet levde opp til navnet: et svært amfi i stein, midt i fjellheimen. Ikke akkurat noen slitsom oppstigning, men en fin tur i tørt terreng. Noen skientusiaster utøvde sportslige aktiviteter ien en kunstsnø-løype, men den nylig åpnede rulleskibanen var nok mer passensde for føret. Vel hjemme fra påskeferie ventet Loke på tur og den første gikk opp Stoltzen. Siden det fremdeles var solskinn gikk vi litt vider og havnet halvveis opp på Rundemanen før jeg fant ut at det var lurt å returenere - det var lenge siden langtur for oss begge. Men allerede neste dag la vi i vei opp Skredderdalen, opp stien ved demningen og over Blåmanen. Returern gikk via Brushytten, Revurtjern og ned den bratte stien på siden av Skredderdalen. Deilig! Artig å se det svartsvidde gresset der snøen nettopp har sluppet taket mellom steinene på fjellet. Forunderlig tørt over myrene er det også, når en tar i betraktning all den snøen som nettopp har blitt forvandlet til vann?
