En sommer er over...

Siden august er på hell, kan jeg vel påstå at sommeren er over for denne gang. Det hadde selvfølgelig vært deilig med flere feriereiser, flere varme dager, flere myke kvelder der en kunne sitte på altanen og late dager der en ikke hadde oppsatt program. Men tiden som kommer har sin sjarm den også: intensive arbeidsøkter på jobben der en føler at "dette går rette veien", å gå på trening med en spretten trener som har fengende og rytmisk muikk der vi hopper, løper, bøyer og blir svett. Eller å sitte inne en mørk ettermiddag, drikke te av store kopper, lese en bok eller sitte med pc'en i fangen og dele tanker med kjente og ukjente. Eller en kan kle på seg regntøy, bli vanntett fra topp til tå og gå en tur i kaldt regn, der dråpene trommer mot hetten. Og bakken blir myk, og svupper med fuktige lyder for hver skritt en går - og noen ganger blåser det; gjerne så kraftig at en må holde fast på hetten og en gå på skrå opp mot vinden for å holde balansen. Og komme hjem til tørre klær, varme på peisen og....jada, jeg liker sånt, men selv dette er jo bare gløtt av tiden som snart kommer. De fleste dagene består av en tidlig vekkerklokke, travle arbeidsdager og kjedlige hverdagsmiddager, før en siger sammen og prøver å få unna enda flere hverdagstrivialiteter som klesvask, oppvask, støvsuging, leksehjelp, og besøk hos gamlefar. Og dessuten studere. Da trenger i alle fall jeg å kunne glede meg over turer mørke, regn og vind.
Men vi er ikke kommet helt dit ennå: denne uken har været gått fra styrtregn til unnseelig solskinn. Forrige søndag var jeg på tur til Smøråsfjellet med en kollega - det spørs om ikke våre øvrige kolleger snart legger ned forbud, for på disse turene bobler det av nye ideer og forslag til nye løsninger og rutiner på arbeidsplassen. Og mandager kan vi entusistisk fortelle hva vi har tenkt, og oppdage at ikke alle er like begeistret som vi selv er. Men turen til Smørås begynte i regnvær som gikk over til opplett, som faktisk varte til vi returenerte til bilen igjen. Terrenget på Smøråsfjellet er hverken bratt eller vanskelig, og det er fine stier overalt. Entusiaster har laget små skulpturer og skilt, og sørger for at terrenget er tilgjengelig for små og store.

Og det var mange på tur, Loke ble frustrert over alle hundene vi traff som ikke ville hilse på han. Jeg ble også frustrert, for til tross for at vi styrte ut der skiltet pekte mot Synigom, fant vi ikke skiltet med turmålskoden. Jeg lurte på om jeg husket feil fra turmålsbeskrivelsen, og med utgangspunkt i et kart over området oppskte vi flere små topper der det kunne tenkes å være. Til ingen nytte. Ingen turmålsskilt. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde så hyggelig følge, ville jeg nok blitt ganske gretten. Og dessuten stilte viking med enstra service på epost -. så nå er turen registrert. På den annen side kan jeg konstatere at Smøråsfjellet er Nesttunområdet sitt svar på Fjellveien, eller kanksje Fløyen, godt tilrettelagt, masse mange folk og litt kjedelig.

Siden jeg har vært student i tre dager, har det blitt lite aktivitet på meg. Selv om de andre nok har vært på turer med Loke, er det vanligvis jeg som står for de lange, krevende og morsomme turene der han får lov å gå litt fritt, løpe gjennom skogen og galoppere over myrene. Så idag benyttet jeg en tidlig hjemkomst og sol til en lengre tur med Loke. Mitt turfølge var utolmodig og entusiastisk da vi la i vei. Siden det var relativit tidlig på dagen antok jeg at det var god plass i Stoltzekleiven. Og det hadde jeg rett i, selv om det riktignok var andre der, slapp vi å gå i kø til tross for at det både var solskinn og at konkurransetiden for Stoltzen opp nærmer seg! Etter en liten pustepause på toppen, fortsatte vi over demningen og oppover til Rundemanen. På veien oppover her passerer vi noen demninger, og i dag kunne de glede meg med et vakker gullfarget spill i vannflaten. Fra denne siden av byfjellene har en aldeles nydelig utsikt utover byfjorden, og øyene utenfor. Fra toppen av Rundemanen kunne jeg konstatere at jeg var høyere enn både Lyderhorn og Løvstakken, men Loke var mes interessert i sauene som beitet her.

Veien ned til Brushytten er, og blir kjeeeedelig! Men jeg fortsatte på veien helt ned til Fløyvarden, og gikk gjennom skogen ned til Breistølen. Heldigvis var hejrnen såpass full av forelesninger og ny informsajon som måtte fordøyes - Ipoden fikk ligge i lommenog hjernen kvernet uten at jeg kan erklære noen nye konklusjoner. Vel 2,5 timers tur tok piffen av Loke og nå ligger han som et slakt på gulvet, og både han og jeg kan ta fredagskvelden helt med ro!