Bare sløvhet. Og litt sykdom. Etter Islandsturen ble jeg liksom ikke helt kvitt forkjølelsen, dotter i ørene har ført til en sommer der jeg har har fått enda større sympati for tunghørte eldre. Jeg ser at ande sine lepper beveger seg, enkelte lyder når fram, men ikke meningen. Frustrerende.

Fra nå av fraviker jeg noe som til nå har vært et prinsipp i denne bloggen; jeg har tidligere bare publisert bilder tatt med mobilkamera. Men etter jeg fikk smart-telefon med masse pixler, har bildekvalitet sunket. Så fra nå av er det både mobil-bilder, og vanlig fotoapparatbilder. Og jeg må advare; i dette innlegget er det heller ikke pulsklokke involvert i alle avsnitt, ikke en gang høy puls!
Etter Island var det en kort uke hjemme, så var det Danmark med storfamilien. Danmark er jo berømt for manglende fjell, løsningen på daglig trim ble å leie en sykkel. Og bade i badebassenget - med motstrømmen på - var det både morsomt og god trening! Eller vi prøvde oss på squash eller innendørs badminton tilhørende sommerhuset. Det manglet med andre ord ikke på aktiviteter den uken vi var der, og små og store i familien benyttet seg av facilitetene. Dessuten fikk vi med oss et besøk på Spøttrup slott, og Mønsted kalkgruver i tillegg til den sjarmerende, lille byen Nykøbing. Her traff vi en døv mann og ahns kone, de ville svært gjerne snakke med oss, men okket seg over det dyre Norge. Vi kunne bare si oss enig på det punktet. To dager i København bød ikke på mye trim, men adskillig trakking i gatene. Og nok en gagn klarte jeg å gå glipp av fyrverkeriet i Tivoli, men denne gangen fikk jeg et fint plaster på såret; et flott lysshow med laserlys, fontener og musikk kunne nesten konkurrere med fyrverkeriet og var verdt opplevelsen.
Da vi skulle kjøre fra Køben oppdaget vi at noen hadde rotet i bilen. Om vi har glemte å låse, eller en dør har stått på klem er ikke godt å si, men de hadde forsynt seg med de merkeligste ting: sjokolade fra tax-freebutikken, en pakke honnikorn, et glass med lynghonning fra en lokal birøkter på Mors, Bjørn sin mafia-hatt og litt forståelig; dvdspilleren. Rødløk og navigator fikk ligge i fred.


Deilig å komme hejm igjen også - selv om værgudene har misforstått dette med sommer. Riktignok er det opplett innnimellom, men temperaturen har vi hatt grunn til å klage på. At jeg i tilleg ble slått ut av en omgangsyke - feber og magesjau, henger kanskje sammen med den langvarige forkjølelsen. Men da Minstejenten fikk vannkopper - toppet det seg litt! Og siden hun ikke er noe lite barn lenger, ble det en ganske heftig runde, men etter en uke ser det endelig ut til at koppene gir slipp. Det passer vel aldri å være syk, men det er ganske kjipt å bruke finsværsdager på å ligge strak ut i sengen!

Jeg noterte meg en dag at hadde det ikke vært for fjellene - hadde jeg vel emigrert. Og jeghar fjellene - og Loke som hilste oss veldig entusiastisk velkommen tilbake! Og han og jeg har tatt mange turer, en del som bare er helt ordinære og lite å fortelle om, mens andre har vært litt mer interessante. Kan for eksempel nevne et par turer til Åsane. Som navnet sier er det mange små fjell der, og jeg følte nesten at jeg videreførte familietradisjoner da jeg tok turen opp på Nordgardsfjellet og Tellnesfjellet. Faster Jannicke pleide å gå i disse fjellene hver gang hun besøkte Bergen, og gjorde vel de siste turene sine her i en alder av 80-82 år. Det var før jeg hadde oppdaget fjellverden - og jeg angrer som bare det at jeg aldri ble med henne på disse turene! Turantrekket mitt den dagen var langt fra ordinært; jeg gikk med skjørt og sandaler - ble riktignok svært våt og skitten på føttene, men det funket! Men det var en sjarmerende rundtur, med bilen parkert like ved Baugtveit. Den skal nok gjentaes!
En annen tur ble litt mer latterlig: Først fant vi ikke Toppenipa, men derimot skiltet til Geitanuken. Opp fra Toppe ble det en veldig lang vandring langs en åsrygg med mye beitemark, einer og gjørme. Ikke mitt favoritt tur-terreng. Selve Geitanuken var vel ikke akkurat noe å rope hurra for - selv om en hadde utsikt til hele Åsane senter og Ikea og alt det der. Men det er et av turmålene i Topptrimmen, og dermed en grunn til å besøke toppen. Et annet turmål ligger like ved; Ulsetvarden, som vi fant stien til og besøkte 20 minutter senere. Utsikten her er nesten identisk med Geitanuken, men det er en forskjell på de to fjellene; her er det tydeligvis svært få turgåere, og masse blåbær! Så kom den latterlige delen; siden jeg syntes den lange fjellryggen var så kjedelig, tenkte jeg at vi kunne finne en alterativ rute tilbake. Jeg hadde sett noen fine bøer nede i dalen, og mente det måtte gå an å finne en sti gjennom skogen, ned dit. Og vi fant en sti. Men ganske snart ble den borte og snart sto skogen foran oss, tett som en vegg. Her og der fant vi stier eller tråkk, men det var nok hjorten som hadde vært der, ikke turgåere. Vi snirklet oss mellom grantrær og sklei ned bratte skråninger og vær snart omsluttet av skog på alle kanter. Etter å ha bakset oss gjennom skogen kom vi omsider til bøen, og det var med lettelse at vi kunne gå på traktorveier og se sivilisasjonen rundt oss. På Toppe gartneri ble vi hilst av en entusiastisk voff som gjerne vill være med påtur. Hjemme måtte jeg koste barnåler ut av håret og bh'en - og fjerne en flått på Loke.
Andre turer som er verdt å nevne; er turer til Rundemanen, Blåmanen og Brushytten via forskjellige oppstigninger langs Sandviksfjellet. På en av disse turene fant jeg en sti opp fra Skredderdalen som førte meg inn i noen veldige brattheng på framsiden av Sandviksfjellet. Noe utfordrende å komme opp, men masse blåbær. Når fjellet endelig flatet ut oppdaget jeg at Sandviksfjellet er større enn det ser ut; her er både skog og myrer, og selv om jeg vet i hvilke retning veien ligger, var det tider der jeg måtte undre meg litt over hvor jeg var. Det gode med byfjellene er at du alltid vet hvor byen er - og går du nedover kommer du frem til folk. Jeg må påpeke at det er forskjell på å gå seg vill, og det å ikke vite nøyaktig hvor en er.

Loke klarer stadig lengre turer, og han elsker å galoppere gjennnom myrene og jeg blir sprutet full av gjørme. Andre favoritter er å løpe gjennom høyt gress som lager hvislelyder, eller å grave etter mus (eller hva han nå enn lukter nedi der). Siden jeg stort sett er alene på disse skogsstiene, tillater jeg meg å sleppe Loke løs, og det er kjekt å se på hvordan han nyter å løpe omkring. Og han er utrolig søt når han prøver å fange kongler som triller nedover bakker!
I dag har vi tatt den store styrkeprøven: Opp Skredderdalen, videre opp til Rundemanen og inn til Vikinghytten på Vardeggen. Her tok vi en pause i bislaget, det falt noen regndråper akkurat da. Jeg kunen se at Loke var litt trøtt, han la seg ned for å kvile mens jeg spiste. Siden turen inn dit hadde tatt nesten to og en halv time, regnet jeg med at det var omtrent like langt igjen til Ulriken. Så etter matpausen, la vi i vei videre inn over Vidden. Denne veien var ny for meg, og det var en fin avveksling fra den vanlige veien via Tarlebøvannet. Vel passert Borgaskaret, begynte jeg å se etter Haugagjelvarden. Mange varder, så jeg oppdaget litt sent hvilken jeg skulle tatt av til, og vi måtte gjøre en liten omvei tilbake. Men skiltet ble funnet og turmålet registrert, så da var jeg fornøyd. Loke var på dette tidspunktet mer opptatt av sauene som beitet her. Om det var sauene eller fordi han faktisk var sliten vet jeg ikke, men jeg måtte dra en del i båndet for å få han med meg i riktig retning. Jeg hadde nok feilberegnet avstanden noe, nå hadde vi gått i nærmere 5 og en halv time og vi var ennå ikke fremme. Ved Ulriken måtte vi gjøre en ny avstikker til høyeste punkt; et nytt turmål måtte registereres. Så da hadde jeg samlet 5 ulike turmål på en tur! Veien ned til Ulriksbanen var ganske bratt - og vi måtte krysse noen myrer. Men de nye fjellstøvlene beviste at de var verdt invisteringen: jeg kom frem til Ulriksbanen helt tørr. Men Loke var utslitt. Hver gang jeg sto i ro, la han seg ned. Løsningen ble å ta banen ned, og ringe etter min snille mann: Kan du hente oss? Dakas liten vovv. Nå ligger han og klynker i søvne. Skal tro om han drømmer om sauer eller høye fjell?