Bokbyen i Fjærland. Jeg og min søster har snakket om den i åresvis, og er vel kanskje litt arvelig belastet etter at far hadde en kort yrkeskarriere der på 90-tallet. Men i år hadde vi gått til skrittet å bestille vår egen bod, og utrustet med bøker ryddet ut av hyller og kasser dro vi avsted fredagen.

Å være bare oss to søstre i bilen er koselig, vi hadde masse å snakke om og det er ikke måte på alle de rare assosiajosnene som dukker opp. Og siden vi har felles referansebakgrunn trenger vi ikke å forklare alt for hverandre - vi har en umiddelbar gjenkjennelse og forståelse som bare søsken kan ha. Vel fremme på Bøyum camping hadde vi fått leid oss et lite rom - og det var virkelig lite, men veldig rimelig. Det førte til at alt liv måtte leves i fellesrommet - rundt langbordet på kjøkkenet. Og det viste seg å være en positiv erfaring; i løpet av helgen ble vi kjent med mange hyggelige mennesker som også bodde der. En miljøaktivist fra Tyskland, en juleheftesamler og forfatter fra norge, et polsk ektepar der kona var lærer og ville ha kontakter til et comeniusprosjekt, to venninner fra Bergen, og en svært livlig islending som skulle jobber i fjærland, var noen av de nye bekjentskapene og en del til som vi bare hilste kort på.

Lørdag formidag hadde vi tenkt oss på Bremuseet, men der var strømmen gått så halvparten av attraksjonen og utstillingen falt bort. Dessuten fikk vi ikke ta med hund - så vi utsatte besøket til en annen gang. I stedet la vi i vei bortover en smalvei, merket mot Bøyum. Det viste seg å være gamlevegen med mange fine hus i sveitserstil, og med merker som er av sjelden størrelse til vestlandet å være. Fjellene tårner majestetisk rundt hele Fjærlandsfjorden, men i dalbunnen strekker det seg store flater som breen har lagt igjen etter at den trakk seg tilbake. Å være bonde i Fjæørland kunne vel sikkert gi bra livsgrunnslag i forhold til alle de gardene som klamrer seg fast til bergsidene andre steder. Fotturister langs veien blir observert, og på veien tilbake ble vi hanket inn av en bonde som hadde sett oss og hunden. han lurte på hvilken type det var, og etter litt snakk sto vi inne på altanen hans og hilste på malamuten Storm. Storm og Loke syntes ikke noe særlig om hverandre - de ble knye knurr og vising av hjørnetenner, så vi ble ikke lenge.

Målet med reisen var jo selvflgelig å selge bøker, og fra klokken 16 - 22 satt vi midt i bokbyen og solgte en del...men vi satt igjen med ganske mange bøker da vi bestemte oss for at det nå var blitt alt for kaldt å fortsette. Vi fikk tak i en av de frivillig arbeidende i bokbyen og spurte om de ville ha bøkene - og det ville de! Så selv om vi nå ikke får gjort fortjeneste på vår opprydding, får bøkene forhåpentligvis et godt, nytt hjem! I den tiden vi sto der gjorde vi oss noen tanker om bøken som ble solgt; av mine bøker var det praktbøker, oppslagsverk og tykke bøker som solgte best; de fleste gikk rundt 50-lappen og både jeg og kjøper virket fornøyd med det. Min søster slo an på et helt annet område; Agatha Christie og gamle videoer var mest populært der. Det som solgte overraskenede lite var de vanlige bokklubb-bøkene og innbundne romaner. Selv om de var pent brukt og ikke kostet mer enn 20 kroner fikk vi solgt svært få av dem. Utover kvelden var det en del littarært program og noen musikk innslag - og det var adskillige boktitler hos de andre selgerne som fristet. Neste år spørs det om vi bare skal være turister og bare nyte boknatten og stemningen, eller om vi skal gjennomgå platesamlingen eller rydde i dvd/cd'ene...Gøy var det i alle fall!

På vei hjem hadde vi egentlig tenkt å rise den andre ruten - om Førde og Oppdal/Lavik. Men vi var blitt så facinert av veien til Fjærland av vi valgte samme veien tilbake. Fergenkøen på Hella var lengre enn på fremveien, og med alle de fotballkledde ungene skjønte vi at Sogne-cupen var over. men vi kom med første ferge, og på andre siden tok vi oss tid til å avlegge Fritjof den frøkne en visitt. Keisere Wilhlm må ha vært litt snål - selv om han syntes godt om Norge og vikinger, er statuen i sin overdådighet et absurd innslag i den norske naturen. Og jeg tror vi måtte lete lenge etter en viking som så sånn ut!

På Vikafjellet tok vi en pause - Camilla tok en tur opp på en topp og Loke fant en snøflekk han boltret seg på. På vei ned på andre siden ringte telefonen i bagasjerommet og vi tok en liten pause for å ringe tilbake. der opplevde jeg for første gang kosete sauer som gjerne ville bli klødd bak øret. Loke satt i bilen og var veldig forarget over at vi var ute og han inne - ute av stand til å hilse på disse merkelige dyrene. Men søyer med lam går ikke godt sammen med hunder - det har jeg erfart før: de stanger selv om de ikke har horn!

På Voss tok vi nok en liten pause: her var oppstarten på Ekstremsportveko - og vi bevitnet paraglidere og hangglidere i hopetall, med og uten røykbomber. Masse tilskuere var det også. Da vi endelig kom oss på veien var vi langt i fra alene, og at veimyndighetene ruster opp veier er jo positivt, men det skapte lange køøøøøer.