Veten

Hvis en kjører til gullgruven i Åsane og at av i rundkjøringen mot Åsane gamle kirke, kommer en til et område der tiden har stått stille. Bare et par minutter unna motorveien befinner en sg plutselig i et gammeldags kulturlandskap med gårder med steingavler og steingarder som deler opp kultiverte bøer. Melingen heter idyllen. Her er det laget en liten parkeringplass for fotturister, som det tross alt er ganske mange av. En av grunnene er "Den Tronshjemske postveien" som slynger seg opp herfra, opp noen bratte bakker og inn i et skar, og videre ned til Hordvik. For lenge siden var nok postfolkene rimelig spreke, og etappen var unnagjort på noen timer før neste mann overtok og bragte posten videre. Det var den gang.
Nå er det turvei, først forbi en del gårdstun før veien passerer grind etter grind, oppover bakken. Langs veien ligger det flere pet restaurerte stein-løer. Veldig flotte, og et turmål for mange småbarnsfamilier. De litt tøffere fortsetter gjerne helt til Særtegården der en kan ri eller kjøpe forfriskninger, mens andre igjen går av veien og klatrer opp i fjellsiden. Sånn som oss. Men før vi kom så langt treff vi en flokk kalver, de sto og hang rundt porten og så ut som om de ventet på noe. Min lille turkamerat Loke, syntes dette var i skumleste laget. Til tross for godsnakking, trøst og forsiktig trekk i lenken nektet han å nærme seg de svære dyrene. Til slutt måtte en heller lattermild matmor løfte vovven som etterhvert veie 12-13 kilo og bære han gjennnom porten. Med porten vel plassert mellom seg og dyrene ville han gjerne betrakte dem, men nå var det matmor som nektet - hun ville videre på tur!
Der veien flater ut, går det en sti til ventre opp til Høgstefjellet - den står på listen over kommende utrmål, men får vente litt...Hvis en tar over myren og opp til høuyre kan en velge mellom to ruter til Veten. Vi valgte den bratteste og korteste. 486 meter over havet er en del, og stien slynger seg mellom einer og fjellknatter, før den flater ut i et litt myrlendt terreng mot toppen. Til tross for fint være var det ikke all verdens folk ute, og de to hundene vi hadde med oss fikk lov til å løpe fritt. De gangen vi traff andre turgåere, ble de pent hentet inn og de som gikk forbi kunne selv bestemme om de ville hilse. Og mange ville - særlig de som ikke er så store enda, blir fasinert av Loke sin entusiastiske oppførsel.

På toppen av Veten er det en fantastisk utsikt - her kan en få panoramautsikt i alle retninger. Mot vest seg en sotra og Øygarden, mot nord har vi Nordhordaland og flejjene i Romarheimsdalen. mot vest ser en mot Bergsdalen, vossafjellene og Gullfjellet, og mot sørvest stiger Rundemanen og Løvstakken opp i litt uvant profil. På toppener det en varde og der kan en skrive seg inn i bok, og en kan registerer det som et av turmålene i Trimtoppen


Vel registrert fant vi oss en liten solflekk i le, der ble vi sittende vel og lenge. mio, den andre av våre firbente turvenner hadde veldig morro av å løpe etter pinner og legge de foran føttene våre. Det ble gjentatt mange ganger. Vi valgte en litt annen trasse ned, men på veien møtte vi en mann som advarte mot hoggorm litt lenger fremme på stien. Litt nervøs speidet vi hit og dit, men så ikke spor av den. Denne ruten var litt slakere, men vi kunne konstatere at det er lurt å ha skolisser. Uten blir det litt anstrengende å holde skoen på plass med tærne...

Nedenfor fjellsiden kom vi inn på utmarken, og gikk gjennom flere ulike grinder før vi omsider var nede på Postveien igjen. Flott tur! og Voffen ble liggende utslått på teppet resten av dagen.....