Kom mai du skjønne milde....

skal egetlig ikke klage, det har vært sol alle dagene i mai, og jeg har kunne sittte i hagen, i hvert fall i korte perioder.Min lille vov blir stadig flinkere til å ture med meg, i forgårs gjorde vi en utflukt til Fløyvarden. Loke koste seg der han fikk gå fri gjennom skogen, og de to personene vi traff var velvillig innstilt. Men jeg tenker med meg selv at jeg aldri skal gå i fellen "jammen han er sååååå snill!" Jeg vet det jo, men ikke alle er like begeistret for løse hunder, og Loke kommer pent når jeg roper og protesterer ikke på båndet. Fra Fløyvarden hadde vi utsikt over Bergen, i solskinn og litt nordavind som lager hvite skumtopper på sjøen. Ned gjennom skogen manøvrerte vi oss frem på de mest folketomme stiene jeg kunne tenke med. Det ble både glatt og skittent, og den stien vi fulgte forbi Breistølen har jeg aldri prøvd før. Jeg er ikke sikker på om noen andre har det heller, kanksje det bare var et bekkefar? Men vi kom i alle fall helskinnet ned til Fjellveien, og Loke lå utstrakt resten av dagen.


I dag fant jeg ut at jeg ville gå med ansiktet mot solen, det vil si på andre siden av byen. Så en litt utolmodig og forbauset vov ble puttet i bilen og vi kjørte til Melkeplassen. Derfra går det en vanvittig bratt sti oppover mot Damsgårdsfjellet. Det er forørig en del av 7-fjellsturen, bare at de går nedover! Må si at Loke imponerte: han gir på og prøver å hoppe opp og klorer seg fast på glattskurt fjell. Ikke alltid at han lykkes, men han viser rette takter!
Etter noen meters stigning begynner fjellet å flate litt ut, og turen går på mer turvennlige stier. Siden vi bare traff ett menneske på veien oppover lot jeg Loke løpe fritt - og det var mange steiner og gresstuster med "beboere" som måtte undersøkes. Men hver gang jeg ropte kom han byksende med glade hopp. Mot toppen av oppstigningen traff jeg en mann med bøtte og spade som jobbet på stien. Samtalen forløp omtrent sånn:
Jeg: "Jasså? det er dugnadsarbeid på gang?"
Han: "Ja, det må til."
Jeg: "Jobber du alene?"
Han : "Ja."
Jeg : "Var det ingen som ville være med deg?"
Han: "Nei, men så har jeg heller ikke spurt noen."

Jeg må jo si at jeg sjarmeres av folk som bruker av sin fritid for at andre skal ha glede av deres interesse, uten å forvente noe tilbake, ikke engang takk. Så her og nå sier jeg TUSEN TAKK til alle de som stiller til dugnad, enten den nå er organisert, eller som i dette tilfellet helt spontan. Vi snakket lit videre, jeg mente at denne siden av byfjellene er underkjent som turområde, han på sin side mente at det var da en del folk som gikk der.
Mens vi sto der og pratet kom to unge menn som fikk med seg anvisning til videre tur. Jeg fikk også helt uoppfordret en alternativ nedstigning fra friluftsmannen, vi avsluttet samtalen og jeg gikk videre til varden på Solbakkefjellet, en lite topp ved siden av Damsgårdsfjellet. Fin utsikt, og litt uvant å se Bergen fra denne kanten, men kraftig nordavind som gjorde at pausen ikke ble så lang.

Jeg fulgte tipset om den alternative ruten nedover, og det viste seg å være en god ide. Denne stien gikk gjennom furuskog og var adskilling mindre bratt. Men heller ikke her var det påtrengende mange, de eneste jeg så var et kjærestepar som tett omslynget så på utsikten ned mot Fyllingsdalen, eller hva de nå gjorde.

Jeg kom ned igjen til Melkeplassen litt lenger sør enn der jeg gikk opp, og merket meg hvordan stien gikk inn mellom husene og forsvant opp i skogen. Denne turen skal jeg gjenta.