Opp Skredderdalen og den bratte bakken uten navn var det helt fint å gå. Snøen fra tidligere i uken var smeltet, og bakken var såpass frossen at en gikk fint på overflaten. I skogen oppover var skogbunnen bar og Loke fikk utfolde seg mellom gresstustene. I det jeg kom til toppen og slo inn på folksom vei ante jeg uråd. Veien så ut som en skimrende elv - glassert med blank is. Her og der stakk det opp litt småstein, men helhetsinntrykket var ikke til å ta feil av: her var det glatt! Fjellskoene mine er grei til bruk i skog og mark, men på speilblank is er det ikke helt til å stole på, så jeg og Loke la veien ut i grøften eller på marken ved siden av veien. Den strategien holdt helt til vi begynte på veien fra Knatten nedover mot Starefossen. De som kom stavrende oppover kunne melde om like glassblanke veier hele veien nedover - og her er det ikke snakk om grøftekanter eller mark ved siden av, men bratte skrenter ned på utsiden av svingene. Jeg resignerte. Snudde, gikk tilbake til Fløybanen og satt meg inn sammen med en mengde barn på tur med foreldre. De hadde vært på Fløyen og tent det tredje adventslyset. Det så ikke ut til at nissetrollene ikke har skremt vettet av de søte små....
Men det ble juleverksted - med trivelige kolleger, og jeg fikk laget et par flettekurver jeg ikke hadde prøvd før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar