Solrike septemberdager

må bare brukes. Om ikke lenge står Hr.Høst og banker på viduene med mørke, regn og vind. Ikke for det, vi har allerede truffet Hr.Høst, men snart er han her daglig, og da gjelder det å ta imot med fullt ladete sol-celler.

Så etter å ha vært flittig student på fredag, 6 samfulle timer over bøker/datamaskin, tok jeg Loke med i bilen og kjørte til Åsane. Parkerte ved Mellingen og opp Den Trondhjemske Postveien. Nydelig vær, men plutselig sto Loke som forsteinet og nektet å gå videre. Oppe i lien gikk det kalver, og selv om de ignorerte oss, kunne ikke Loke sleppe dem med blikket. Det krevdes mye godsnakking og litt haling i båndet før han innså at de sto i ro, og ikke brydde seg om oss. Da det litt senere lå en kalv i veien, måtte det ny runde med overtalelse til! Under sterk tvil gjorde Loke en stor bue utenom, og han sendte flere nervøse blikk over skulderen før vi kom oss i trygghet bak en port.

Vel opp i skaret mellom Høgstefjellet og Veten tok vi til over myrene og oppover mot sistnevnte. Siden det var en hverdag og lite folk slapp jeg Loke løs. Og det gikk ikke lange stunden før han hoppet omkring i lyngen, og etter kort til kom han triumferende med en padde i munnen. Litt nevøs var han nok, for han glapp taket og padden traff meg på lårene. Jeg så at padden fremdeles kunne hoppe og og bestemte meg for å leke dommer: Loke ble holdt i stram lenke til padden hadde kommet seg i sikkerhet. Loke var litt misfornøyd, men det gikk fort over og vi fortsatte oppover våte myrer og helt til toppen der det blåste friskt. Nydelig utsikt i alle himmelretninger - Veten kan absolutt anbefales!

Vi la returen sørover, ned i bratte skar, men mindre fuktighet. Plutselig fikk jeg et støkk; en jeg hadde nesten tråkket på en hoggorm som lå midt i stien og solte seg på en stein! Heldigivs hadde ikke Loke sett den, og mens jeg fomlet etter kamera, forsvant hoggormen. Synd, for den var ganske pen, og på alle de turene jeg har hatt er detførste gang jeg har sett en levende orm!
Ruten til bilen gikk en litt annen vei en turen oppover. Loke viste med all tydelighet at han kunne lukte ku-monsterne, og mått ta en ny overveielse da vi traff på hester. Disse var riktignok bak et gjerde, men da de sto fire stykker på rad, syntes Loke at det ble i meste laget. Full fart ned til bilen!

Lørdag var det Stoltzekleiven opp - og til tross for at jeg tilbød min tjenester både her og der, takket arrangøren nei: de hadde ikke bruk for meg. Så da kunne jeg leke turist og bare se - og må jo si at det sitrer littt i beina. Skulle jeg hevet meg på løpet en gang? Etter jeg hadde sett flere deltakere løpe avgårde, ble det istedet bytur med min gamle far. Bortsett fra at det var forskningsdager og masse folki byen på en solfylt lørdag, skal jeg ikke kommentere den turen ytterligere.
Søndagen stilte med like vakkert vær. Og i følge pulsklokken manglet jeg litt trening med moderat og høy puls for å komme i mål. I fristende solskinn la jeg veien opp over Skansemyren, forbi treningsbanen og videre opp Kamveien. Ved BT-bua tok jeg av og tok oppover den bratte bergknausen som leder opp til Fjellhytten. Loke hoppet og spratt oppover, og jeg kjente at nå var jeg i hvert fall inne riktig treningssone! Svett og glad kom jeg til Fjellhytten. Fin utsikt over hele Bergensdalen med Løvstakken midt i mot - men vi fortsatte over myrene mot Blåmansveien. Her vekslet vi mellom jogging og rask gange, men den planlagte pausen ved Brushytten ble skrinlagt da jeg så hvor masse folk det var der. Vi fortsatte nedover lysløypen, og i fred og ro tok vi en liten pause på en steingard. Loke finner mye rart i lyngen, og det ble en travel pause med høylydt snøfting og litt graving. Vi fortsatte nedover mot demningeni så høytt tempo som jeg turde på det ujevne underlaget, og her var det noen hunder Loke bare MÅTTE hilse på. Videre nedover mot Skreddderdalen traff vi massevis av folk; familiedagen i Stoltzen var nok en årsak til alt som rørte seg, men mange var nok bare lokket ut av solen. Vel hjemme ble det tid til en rask dusj før min datter, jeg og en kollega la i vei til Salhus trikotasjemuseum. Der hadde Geriljabroderistene utstillingsåpning, og vi er herved alle invitert til å bidra til å motvirke den klamme nusseligheten i broderitradisjonen. Her er noen eksempler på krigføringen:

September

...en usedvanlig travel måned! Alle helgene har vært besatt av avtaler og ting som skal gjøres, og ukedagene veksler mellom undervisning, planlegging og studier. Men til tross for travle dager: turene er høyt prioritert. Det får bli et resyme av noen med særpreg:


Siste helgen i august var jeg snill mor: tok med restene av flyttelasset som skulle til min datter i Volda. Siden jeg nettopp hadde vært på studiesamling i tre dager, syntes jeg ikke at jeg kunne etterlate voffen - så han fikk være med. Mange timer i bil er egentlig ganske hyggelig, lydbok, musikk og radio sørger for underholdning, og fergene for pauser. Voffen oppførte seg fint, men allerede før avreise hadde jeg bestemt meg for en lengre pause med tur underveis. Regnet som pøste ned i starten var ikke innbydende, men utover dagen kom det seg, og da vi nærmest oss Førde gjorde vi et stopp. Der var skilt til turruter, men de var ikke lett å finne! Resultatet ble at vi vaste omkring i bjørkeris, fant en sti som gikk til noen støler, snek oss under noen elektiske gjerder, betraktet noen kyr (Loke var interessert, men svært skeptisk) før vi returnerte til bilen. Hvis noen hadde vært i nærheten hadde de kanskje undret seg over den damen som skiftet klær på parkeringsplassen, men våte sko og klær er ikke gøy å kjøre videre med.
I Volda hadde jeg en hyggelig kveld med min datter og hennes kjæreste, men vi begynte på hjemveien ganske tidlig på søndagen. Det er noen svært fristende fjelltopper rund Volda, men uten kjentfolk visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne en eventuell tur - og på det området var min datter aldeles ubrukelig. Men på andre siden av fjorden tok jeg noen avstikkere for å kikke litt på smale veier oppver fjellsidene, men vi fortsatte helt til Nordfjoreid før jeg bestemte meg for at nå var det turtid. Vi fulgte skiltingen mot Harpefoss, et alpinanlegg der jeg antok vi kunne komme til fjells. Og det stemte: etter å ha passert et svært hyttefelt under utbygging, fant vi en anleggsvei som gikk bratt oppover. På toppen kunne jeg se vidt og bredt; her var det ganske nakne topper med mye stein, lav og lyng. Men det var også flere topper i nærheten, og siden det var fint vær og vi hadde god tid, satt vi i vei innover en merket sti. Plutselig så vi en hytte - og der var det masse folk. Jeg lurte på om det var en turlagshytte, og øynet mulighetene for å få kjøpt kaffe. Vi ble hilst velkommen, men det var nok et privat følge på en dugnadshytte. Litt småprat om turterreng og ruter, og så forlot jeg gjengen uten å ha fått kaffe. En liten stund senere var jeg på toppen jeg hadde utpekt meg - nydelig! Loke ar mest interessert i sauene, de bjellet og bææet, og jeg mått snakke strengt til han på veien nedover til bilen.

Toppsamlingene mine har jo vært et tilbakevendende tema i bloggen min. Det har blitt mange turer til Åsane siden så mange av de nye turmålene er lagt dit, og det er egentlig greitt; på den måten får jeg sett og gått steder jeg ellers ikke ville ha gjort. I sommer var jeg på leiting etter Toppenipa, uten hell. Denne gangen forberedte jeg meg bedre, og fant fram. Det var nesten sånn at jeg måtte flire litt, for Toppenipa var et bittelite fjell - og jeg nådde toppen på under et kvarter. Et lite platå på toppen ga utsikt over blokker, og fjorden utenfor, men platået hadde vært overfylt om det kom en til! Loke og jeg fortsatte stien over fjellet og kom ned i brenneneslekratt ved Toppe gartneri. En grei tur en ettermiddagstime.
Høgstefjellet var også et av turmålene som gjensto. En ettermiddag med sol og litt dålig samvittighet for Loke som hadde vært alene hjemme hele dagen, la vi i vei. Jeg parkerte ved Baugtveit og fulgte skiltingen. Det viste seg at stien gikk i en stor bue rundt hele fjellet, og stien var våt og glatt store deler av veien. Så da vi kom til toppen etter en times tid, bestemte jeg meg for å ta en annen vei tilbake. Ned fra fjellet på andre siden, i retning Postveien, vått her også og plutselig lå jeg til knes med den ene foten i et myrhull! Gode fjellstøvler, jeg var fortsatt tørr på bena, og vinden tørket fort buksebenet. Men i stedet for å gå ned til postveien eller Sætregården, tok jeg turen opp på Tellnesfjellet. Her fikk jeg med meg en vakker solnedgang. Nå slo tanken meg at det faktisk blir mørkt om kvelden. Hm....jeg er ikke veldig godt kjent på disse traktene og det er ikke lett å se stien i mørket....Så resten av turen gikk i ganske raskt tempo, men for å komme ned til bilen la jeg like godt turen over Nordgardsfjellet i tillegg. Og vi kom ned til bilen vel to timer etter at vi begynte, og vi hadde unngått at mørket senket seg over oss!

Den site toppen på listen min var Storesåta. Den hade jeg vært på tidligere, men da hadde jeg kommet via Rundemanen og Vikinghytten. Denne gangen tenkte jeg å gå opp fra Rolland, noe som ikke var helt enkelt. Jeg husket nemlig ikke helt hvor jeg var kommet ned, og dermed ikke hvor jeg burde begynne. Men jeg fant et skilt merket med tursti til Vardegga, et utgangspunkt i alle fall! Jeg fant veien og det gikk jevnt oppover, først på asfalt, deretter grus og til slutt sti mellom kratt og einer. Den videre stien var godt opptråkket og snart var kom jeg til myr og lyng i stedet. Ved et skille i stien lurte jeg litt på retningen Heldigvis kom det noen turgåere mot meg som kunne bekrefte retningen. Det var flaks, for det var ikke særlig mange mennesker jeg møtte på denne turen. Stien slynget seg fremover, opp og ned, og det var lenger enn jeg husket det til toppen av Storesåta. Men tilslutt var vi det, og jeg kunne registrere det 22 og siste turmålet i Trimtoppen. Jeg funderte på hviken målsetting jeg skulle sette meg nå når alle toppene var besøkt? Med en kikk på statistikken min fant jeg ut at å komme i mål med over 100 turer før jul var innen rekkevidde. Så nå er det sagt - 100 turmål før jul! (...latterlig langt bak de fire første på listen, men de stiller tydeligvis i en annen kategori!)
Ellers har det jo selvfølgelig vært turer i nærområdet...Fløyvarden og Brushytten er gjengangere. På søndag etter en times samtale med en medstudent på Skype, hadde jeg behov for å lufte tankene. Ingen klar formening om hvor jeg skulle gå ved starten av turen, men ruten tok form underveis. Da jeg passerte Stoltzekleiven var jeg glad den ikke inngikk i ruten min; der var det en kø av folk som trener til neste helg da det er konkurranse. De om det! jeg gikk videre forbi sekundærstasjonen i Fjellveien, der slynger det seg en sti opp i skogen. Når en følger den kommer en på gamle veier, med fint oppbygde steinmurer. Fortsettelsen ender i en ganske bratt sak, men så er en oppe på Sandviksbatteriet. Stort friområde med sus av krigshistorie. Derfra gikk jeg videre mot Sandvikspilen. Veien her går gjennom bratte skråninger og skog og myr, litt vått men Loke elsker å løpe fritt her. Og siden det er minimalt med turgåere, tar jeg sjansen. De to gangene vi traff folk, tok jeg han i bånd, ikke alle er like glad for hans entusiastiske hilsing.
På Sanvikspilen lå det strødd med utslitte løpere, men jeg gikk lett forbi og videre på veien som førte til Brushytten. Her var det også folksomt, og noen hadde funnet frem stylter som mange prøvde seg på. En liten pause, så gikk vi videre til Fløyvarden - tre turmål sanket denne søndagen! Jeg ser jo at jeg blir litt ensporet i turmålene, selv om det er 22 å velge blandt...kanskje jeg skal finne meg en helt annen målsetting for neste år? Alle fjelltopper som har navn som begynner på S? Fjelltopper over 1000 har vi ikke så mange av her i omårdet...dårlig strategi. Eller alle fjelltopper på mellom 2-400 meter? Alle topper innen en times kjøring? Forslag?