Superjeep

I dag ble vi hentet av 6 stoooore biler. Biler som i utgangspunktet er vanlige 4-hjulstrekkere blir her på Island bygget om for å kjøre i ulendt terreng og på isbreer. Målet for denne dagen var en isbre, med innlagte overraskelser underveis.

Så lenge vi kjører på vanlig vei med bilene oppfører de seg stort sett som andre, men sjåførene hadde lagt opp ruten inn den Islandske fjellheimen og svinte etter en god halvtime av på noe som ligner traktorveier. Her stoppet de og tok ut luft av dekkene slik at bilene fikk bedre gripetak, og gynget mer for bedre komfort. Likevel var det en del humping og skumping når vi fortsatte innover på veier som bare ble mer og mer steinete, og lenger vekk fra bosetting. Etter en stund var vi oppe i fjellterreng, nesten helt uten annen vegetasjon enn mose og enkelt små planter som klamret seg fast.

Første stoppet vi gjorde var ved "Gullkisten" et lite fjell med bratte sider og et platå på toppen. Ganske morro å klatre i steinurer og komme opp til storslått utsikt! På toppen var det ganske flatt og myyyye mose, å løpe rundt her var som å løpe på en tykk madrass. vinden tok kraftig og det ble ikke lange stoppet. vel nede fortsatte vi til et nytt sted der vi fikk utsyn til en flott elv som skar seg gjennom juv og bratte klipper. her kunne vi med egne øyne se hvor eleven begynte; den kom opp fra en underjordisk grotte, men fikk i tillegg tilførsel fra mange små bekker som kom rett ut av det porøse vulkanske fjellet...

Da vi gjorde stopp for å fyre opp grillen så jeg mitt snitt til å ta en tur opp i fjellsiden og bestige en liten topp. Herfra kunne jeg se ned på de andre eller rette blikket utover hele dalen med sine merkelige fjellformasjoner og mosekledde sider. Vel nede igjen ved en turisthytte (den hadde nok ikke passert i den Norske turistforeningen) fikk vi Islandske grillpølser, og akkurat i det vi alle hadde spist ferdig begynte det å regne - god beregning.

Så kom en av overraskelsene; vi skulle krysse en elv - og det var ikke broer. Sjåførene styrte rett på - ut i elven så vannspruten sto! Selv om det både var ganske dypt og vannføringen kraftig bestod bilene prøven! Bare for gøy tok vi flere turer på kryss og tvers av eleven, og krysset flere armer av elven i deltaet. Her var en del huing og latter og noen syntes det ble i skumleste laget - men det var erfarne sjåfører som visste hva de gjorde. Etter litt konferering ble de enig om det å kjøre opp på breen når det nettopp hadde regnet, ville være uklokt: det blir såpeglatt og utrygt. derfor la vi veien opp til et nytt utsiktspunkt der vi kunne kikke på en annen foss som brøt seg gjennom et trangt skar og hadde gravd ut store grotter i vulkansteinsveggene. Stilig!

Nå hadde vi vært ute i mange timer og det var på tide å vende nesen hjem - men først lekte sjåførene seg litt med å kjøre i gruskanten langs veien - så nå har jeg prøvd å sitte sidelengs i en bil. Nå måtte vi gjøre et stopp for å fylle på luft i dekkene igjen - men egne kompressorer gikk det ganske fort. Et kort stopp ved geysir - noen hadde kjøpt et feil plagg og ville bytte - og så var det strake veien hjem igjen.

Island

Som foreldre gjør en mye rart, og når det er noe spesielt med barnet finner en på enda mer enn det andre foreldre gjør. For eksempel det å organisere seg i interesseforeninger. Ikke alle interesseforeninger har samme formål, men HFH (Hordaland Foreldrelag for Hørselshemmede) har som et av sine formål å drive sosiale aktiviteter for sine medlemmer. Min tilknytting til HFH har blitt nevnt tidligere i denne bloggen da vi var på aketur på Fløyen, og de arrangerer også bowlingkvelder, turer til svømmehaller og andre ting som kan være kjekt å gjøre sammen.

En ting er at barna treffes og har det gøy, men vi voksne kan treffes og snakkes om alt det som opptar oss omkring det å ha et barn som ikke hører så godt, uten at tilhørerne blir lei eller synes at vi overdriver problemet. Og vi får høre om hvordan andre gjør det på sitt hjemsted, og utveksler erfaringer innenfor det som tross alt er et bitte-lite problemområde i den store sammenhengen; det finnes under 200 barn under 18 år i Norge som har en mer eller mindre fast tilknytting til tegnspråkmiljøet. Men for alle oss det gjelder er problematikken viktig nok - å ha et barn som ikke hører påvirker familien i mye større grad enn det fagfolk flest og famlien rundt oss forstår - kommunikasjonen må endres og tilpasses, og dette gir ringvirkninger til måten familien snakker og samhandler på, hvordan relasjonen til storfamilien blir, forholdet til venner og naboer, fritidsaktivieter, skole - og alt det som berører alle disse miljøene igjen.

Men altså HFH har i anledning av jubileet invitert medlemmen med på tur til Island, her bor vi på Minniborgir i to hyttegrender i "ødemarken". Hytten er nye og fine, velutstyrt og med et felles forsamlingslokale omringet av et gjerde og noe som skal bli trær med tiden. Å drive med beplantning på island ser ut til å være en risikosport: beplantningen er lavvokst og meget spredt. I følge guiden var det mye mer skog tidligere, men innførselen av sau som spiser skudd og unge trær har gått hardt utover veksten. Og sau er det mange av - vi ser langt flere sauer enn islendinger på våre kjøreturer på de langstrakte slettene her på vestkysten av Island.

I tilknytting til hytteanleggene er det flere "heitur pottir", badestamper med naturlig oppvarmet vann fra underjordiske kilder. At de underjordiske kildene også bringer med seg en lit ufin lukt av svovel, blir en vant med etterhvert.

Den første dagen gjorde vi som mange andre turister "the golden circle" med besøk til Gullfoss, Geysir og Thingvellir. For egen del hadde jeg satt meg lite inn i programmet på forhånd, men viste vi kom til å gjøre en hel del aktiviteter sammen. Siden jeg heller ikke har noen form for ansvar nyter jeg det å bare måtte passe på å stille opp tilriktige tidspunkter, uten å måtte ta stilling til det ene eller det andre - jeg følger med som en annen sau. Dermed har forventingene til turen ikke vært skyhøye, og alt jeg ser og opplever nå blir bare kjempe-imponerende! Vel har jeg sett fosser før, de har vi en jo en del av i Norge. Men Gullfoss kan vi gå helt frem til og det er noen vannvittige mengder vann som strømmer rett forbi en. i følge guiden vår kan vi takke en dame som kjempet mot strømmen - bokstavlig talt. Sigridur gikk til fots helt til Reykjarvik for å forhindre utbygging av kraftverk, og klarte det!

Geysirer har jeg jo også sett på tv - men å stå der og se den merklige plastisiteten i vannet før det trenger seg gjennom overflaten og spruter mot himmelen var ganske snålt. Og det faktisk koker vann opp fra bakken er rart å se på....Thingvellir var vikingenens rettsstad - der alle saker ble tatt opp til dom i gammel tid. Det har fremdeles en sentral plass i Islendingenes bevissthet og er gjerne brukt til viktige markeringer fremdeles. Og det er rart å se utover denne sletten og tenke tilbake på da som kom reisende fra fjern og nær for å høre nytt fra andre sider av landet, for å ta opp en nabokrangel eller kjøpe ny hest. Stedet bærer lange tradisjoner og selv om noen er av de er av det mørkere slaget; som elven der de druknet hekser til sent på 1700tallet, gir det en merklig følelse av at historien går sin gang nærmest uanfektet av de individene som utgjør den.

Reykjarvik er en liten by nærmest fri for forurensing takket være fjernvarme-anleggene. Vi beøkte ett kraftverk i går og fikk se hvordan det går for seg - en del tekniske utgreiinger som ikke var helt lett å få med seg, men summen var lett å forstå: Islendinger har billig og ren kraft takket være den vulkanske aktiviteten under kontinentalplatene. Og de kan dyrke sine egne tomater og agurker i drivhus - og selv bananer kan de visst høste ett sted. Og så vidt jeg ser er det god plass til flere her i området, og boliger er det vist lett å få tak i for tiden- så hvis noen har en forretningside som innebærer lys/varme - tar islendingene gjerne i mot!

Etter flere timer på tur var det godt å komme hjem til hytten, ta på joggesko og ta seg en tur ut. hovedveien er ikke tilpasset fotturister så jeg la i vei nedover en grusvei. Etter en stund kom jeg til et skilt som jeg tolket at det ikke var lov å ferdes her. Jeg svingte utover markene og håpet at de har like velvillig holding til allemannretten her som i Norge. Sauen som så meg, ønsket meg ikke velkommen - de for avgårde og så redselslagen på at jeg fortsatte i samme retning som dem. Men den traktorveien jeg hadde gitt meg inn på gikk milevidt - såvidt jeg kunne se. Så jeg gjorde en ny sving og kom ut i utmark som var ganske merkverdig; full av furer i samme lengderetning, men helt usammenhengende. Tydeligvis var dette myrområder, men det var veldig tørt og fint å gå på. Mens jeg gikk der hørte jeg myrfugler skrike og bære seg, men det gjør de jo altid. Så jeg kvakk til da en av em pluselig flakset opp en meter fra meg, og jeg måtte sjekk hvor den kom i fra. Og ganske riktig - på mrken lå et rede med tre egg. håper jeg ikke skremte fuglen vekk for godt da jeg tok bildet - skulle gjene visst hva slags fugl dette er. Noen som vet?

Vel hjemme igjen fikk vi kjemegod grillmat - og kaker for feiring av de to bursdagsbarna vi har med oss! .........og enda mer sosialt samvær med små og store.....

Bokbyen i Fjærland. Jeg og min søster har snakket om den i åresvis, og er vel kanskje litt arvelig belastet etter at far hadde en kort yrkeskarriere der på 90-tallet. Men i år hadde vi gått til skrittet å bestille vår egen bod, og utrustet med bøker ryddet ut av hyller og kasser dro vi avsted fredagen.

Å være bare oss to søstre i bilen er koselig, vi hadde masse å snakke om og det er ikke måte på alle de rare assosiajosnene som dukker opp. Og siden vi har felles referansebakgrunn trenger vi ikke å forklare alt for hverandre - vi har en umiddelbar gjenkjennelse og forståelse som bare søsken kan ha. Vel fremme på Bøyum camping hadde vi fått leid oss et lite rom - og det var virkelig lite, men veldig rimelig. Det førte til at alt liv måtte leves i fellesrommet - rundt langbordet på kjøkkenet. Og det viste seg å være en positiv erfaring; i løpet av helgen ble vi kjent med mange hyggelige mennesker som også bodde der. En miljøaktivist fra Tyskland, en juleheftesamler og forfatter fra norge, et polsk ektepar der kona var lærer og ville ha kontakter til et comeniusprosjekt, to venninner fra Bergen, og en svært livlig islending som skulle jobber i fjærland, var noen av de nye bekjentskapene og en del til som vi bare hilste kort på.

Lørdag formidag hadde vi tenkt oss på Bremuseet, men der var strømmen gått så halvparten av attraksjonen og utstillingen falt bort. Dessuten fikk vi ikke ta med hund - så vi utsatte besøket til en annen gang. I stedet la vi i vei bortover en smalvei, merket mot Bøyum. Det viste seg å være gamlevegen med mange fine hus i sveitserstil, og med merker som er av sjelden størrelse til vestlandet å være. Fjellene tårner majestetisk rundt hele Fjærlandsfjorden, men i dalbunnen strekker det seg store flater som breen har lagt igjen etter at den trakk seg tilbake. Å være bonde i Fjæørland kunne vel sikkert gi bra livsgrunnslag i forhold til alle de gardene som klamrer seg fast til bergsidene andre steder. Fotturister langs veien blir observert, og på veien tilbake ble vi hanket inn av en bonde som hadde sett oss og hunden. han lurte på hvilken type det var, og etter litt snakk sto vi inne på altanen hans og hilste på malamuten Storm. Storm og Loke syntes ikke noe særlig om hverandre - de ble knye knurr og vising av hjørnetenner, så vi ble ikke lenge.

Målet med reisen var jo selvflgelig å selge bøker, og fra klokken 16 - 22 satt vi midt i bokbyen og solgte en del...men vi satt igjen med ganske mange bøker da vi bestemte oss for at det nå var blitt alt for kaldt å fortsette. Vi fikk tak i en av de frivillig arbeidende i bokbyen og spurte om de ville ha bøkene - og det ville de! Så selv om vi nå ikke får gjort fortjeneste på vår opprydding, får bøkene forhåpentligvis et godt, nytt hjem! I den tiden vi sto der gjorde vi oss noen tanker om bøken som ble solgt; av mine bøker var det praktbøker, oppslagsverk og tykke bøker som solgte best; de fleste gikk rundt 50-lappen og både jeg og kjøper virket fornøyd med det. Min søster slo an på et helt annet område; Agatha Christie og gamle videoer var mest populært der. Det som solgte overraskenede lite var de vanlige bokklubb-bøkene og innbundne romaner. Selv om de var pent brukt og ikke kostet mer enn 20 kroner fikk vi solgt svært få av dem. Utover kvelden var det en del littarært program og noen musikk innslag - og det var adskillige boktitler hos de andre selgerne som fristet. Neste år spørs det om vi bare skal være turister og bare nyte boknatten og stemningen, eller om vi skal gjennomgå platesamlingen eller rydde i dvd/cd'ene...Gøy var det i alle fall!

På vei hjem hadde vi egentlig tenkt å rise den andre ruten - om Førde og Oppdal/Lavik. Men vi var blitt så facinert av veien til Fjærland av vi valgte samme veien tilbake. Fergenkøen på Hella var lengre enn på fremveien, og med alle de fotballkledde ungene skjønte vi at Sogne-cupen var over. men vi kom med første ferge, og på andre siden tok vi oss tid til å avlegge Fritjof den frøkne en visitt. Keisere Wilhlm må ha vært litt snål - selv om han syntes godt om Norge og vikinger, er statuen i sin overdådighet et absurd innslag i den norske naturen. Og jeg tror vi måtte lete lenge etter en viking som så sånn ut!

På Vikafjellet tok vi en pause - Camilla tok en tur opp på en topp og Loke fant en snøflekk han boltret seg på. På vei ned på andre siden ringte telefonen i bagasjerommet og vi tok en liten pause for å ringe tilbake. der opplevde jeg for første gang kosete sauer som gjerne ville bli klødd bak øret. Loke satt i bilen og var veldig forarget over at vi var ute og han inne - ute av stand til å hilse på disse merkelige dyrene. Men søyer med lam går ikke godt sammen med hunder - det har jeg erfart før: de stanger selv om de ikke har horn!

På Voss tok vi nok en liten pause: her var oppstarten på Ekstremsportveko - og vi bevitnet paraglidere og hangglidere i hopetall, med og uten røykbomber. Masse tilskuere var det også. Da vi endelig kom oss på veien var vi langt i fra alene, og at veimyndighetene ruster opp veier er jo positivt, men det skapte lange køøøøøer.