torsdag 31. desember 2009

Det aller siste turmålet



Hvor heldig kan vi være? Solskinn, snø og fridager!
På årets aller siste dag bestemte jeg meg for å gjøre unna det aller siste turmålet i Trimtoppen - det vil si den siste av 13 ulike turmål i Bergensområdet som er med i konkurransen 2009. For de som ikke har fått det med tidligere:
5 registrerte turer i loggen – kvalifiserer til Bronsemerket
15 registreringer på minst 5 ulike turmål – kvalifiserer til Sølvmerket
30 registreringer på minst 10 ulike turmål – kvalifiserer til Gullmerket

Den første registeringen min var 26.06; da oppdaget jeg at det var en konkurranse fordi jeg var på Haugagjel-varden i forbindelse med den andre konkurransen; Topptrim. Men jeg begynte ikke for alvor med å registrere turmål før etter ferien, så fra 7. august og fram til i dag har jeg totalt registrert 65 turer til alle de 13 turmålene som er med i denne omgang. Etter at jeg oppnådde Gullmerket, må jeg si at det faktisk ikke er alle turer jeg har registrert like nøye, så noen flere har det vel kanskje vært? Men ut i fra statistikken kan jeg lese at jeg har vært flest ganger på Brushytten - totalt 20 besøk siden august. Hmmm, må si jeg er litt imponert over meg selv!

Men tilbake til dagens tur. Den gikk til det lite påaktede stedet Damsgårdsfjellet, en lillebror i forhold til fjellene omkring, og ikke spesielt reklamert for. Jeg kjørte til Frøyhallen ved Melkeplassen, der var det godt med parkeringsplasser og skilt merket tursti Damsgårdsfjellet. Fra den lille fotballbanen var det ganske bratt og mye snø, her må det innrømmes at det var partier der jeg måtte bruke både hender og føtter for å komme fram. Men etter en liten stund flater det ut, og jeg kunne gå oppreist. Noen hadde gått her før meg, og snøen bar uten at jeg gikk gjennom til knes. Og det var riktig deilig å gå med solskinnet i fjeset, glittrende snø og frisk luft. De 8-10 minusgradene kjentes godt, men etterhvert som jeg gikk ble jeg god og varm. Da jeg var nesten på toppen delte stien seg, jeg valgte å følge skiltet som sa Damsgårdsfjellet. På toppen hadde jeg fin utsikt i alle retninger, men så ikke snurten av skiltet som skulle markere turmålet. Så foresvev det meg at jeg hadde lest noe om Jonsokfjellet, og ganske rikitg kunne jeg se en høyde med en liten varde på toppen, ikke så langt unna. Siden turen opp hadde tatt knappe 35 minutter, bevilget jeg meg en ekstra runde bort for å se. Og ganske riktig, halvveis begravd i snøen fant jeg det siste turmål-skiltet. Jeg fikk registrert koden med sms og vel fornøyd meg meg selv kunne jeg konstatere; jeg er klar for neste års konkurranse!

Turen ned gikk ganske raskt, og der jeg hadde måtte bruke alle fire, kunne jeg nå sette meg ned på buksebaken. Likevel var det ikke veldig bratt - men i løpet av 1 og en halv time med gåing, og beundring av utsikten hadde jeg ikke truffet ett eneste menneske! Ganske merkelig - for fjellet har sin sjarm, og veien er ikke vanskelig å gå, så det fortjener litt flere turister. Oppfordringen herved gitt! Dette året har jeg vært på mange fine turer, mange av dem sammen med venner og bekjente. Og neste år- tjueti - håper jeg det blir enda flere med meg med på turmålene mine, det er så mange finesteder og mange hyggelige folk å gå tur med!

mandag 28. desember 2009

Snø


Joda, snøen ligger fortsatt!
Og erfaringen tilsier at det å prøve å gå på tur i snø, er ganske strabasiøst. i alle fall utenfor veiene. Så da får en tilpasse seg; på med ski. Å ta Fløybanen fra mellomstasjonene og opp er mye rimeligere og dessuten kortere vei for meg, så med bare ti minutter til neste avgang stormet jeg ut av huset. Husket på både votter og lue, penger og ski. Kom frem i det Fløybanen kjørte inn på stasjonen i Proms gate, men rakk ikke å få billett ut av maskinen. Og siden banen stopper så kort til på mellomstasjonene, snek jeg meg inn porten sammen med en mann, og spurte føreren høflig om jeg kunne kjøpe billett ombord. Det kunne jeg ikke. Men føreren var utålmodig etter å komme videre og ba meg bare gå inn. Jaja, gratistur til toppen - egentlig fortjente jeg det...for tidligere har det hendt flere ganger at jeg har kjøpt tur/retur og bare brukt en vei.

På alle mellomstasjonene oppover kom det på nye passasjerer, de fleste med kjelker og akebrett, men også noen skigåere og "fotgjengere". Underveis kom jeg på at jeg hadde glemt skismurning....æsj, bakglatte ski gir lite trivelig skitur! Men siden jeg hadde husket lommeboken, hadde jeg et håp om at de kanskje hadde skismørning i kiosken. Synet av alle souvenirene, elger, laksefisker, bryggehus, t-skjorter og alt det andre fikk meg til å tvile. Men aller lengst inne i kroken fant jeg tre sorter skismørning, og selv om prisen var stiv, ble det tur uten bakglatte ski.

Denne gangen la jeg veien om Skomakerdiket. På veiene innover følte jeg meg helt hensatt til et julepostkort. Nydelige, snøtunge trær danner nærmest en tunnel på deler av stien, og helt alene kunne jeg nyte skisporet og naturen- alle akebrettistene hadde selvfølgelig satt kursen mot Fløysvingene og Tippetue. I oppoverbakkene mot veien til Brushytten traff jeg en tidligere kollega, så det ble en lengre pratepause. Ved Brushytten var det relativt folksomt, men som sist var jeg nærmest alene etter jeg svingte av mot lysløypen.

Selv om klokken så vidt hadde passert 16.00 begynte det å skumre, og en del steder i lysløypen var det slett ikke lys. Men jeg kom meg tilbake til Fløybanesatsjonen uten knall og fall denne gangen. Og som seg hør og bør, løste jeg billett og ble med til Fjellveien. Her spente jeg på meg skiene igjen, og akkurat på denne tiden av dagen var det lite folk her, bare en mann med en liten, entusiastisk hund som hadde funnet seg et papirlommetørkle han ikke ville gi slipp på! Så selv om noen har funnet ut at Fjellveien bør brøytes, gikk det greitt å komme seg frem på ski, også nedover Persenbakken. I trappene måtte skiene av, og etter det var det ikke å tenke på mer skigåing. Jaja, det blir vel flere turer?

lørdag 26. desember 2009

Skitur


Forkjølelsen holder på å gjøre meg gal - å sitte inne dag etter dag (uten høy puls) gir meg mareritt! Så i dag prøvde jeg å lokke med meg den yngre garde ut på ski, men den eneste som takket ja til tilbudet var min kjære ektefelle. Vi tok Fløybanen opp, og til tross for masse folk kom vi med føste bane og var oppe i løpet av få minutter. Gradestokken viste -2 grader, ikke så ille. Smørning og så i vei! Litt følelse av å gå i kø til vi kom til Brushytten, non var til fots med akebrett og kjelker, andre var som oss på ski. Men etter Brushytten var det ut i lysløypen, her var det ingen "fotgjengere" og sporet var godt beredt. Gjennom hele løypen til Åsebu uten å treffe noen - litt rart? I nedoverbakker blir jeg litt pysete og litt snødrev var det, så litt dårlig sikt kombinert med mine skrale skiferdigheter førte til et par knall og fall. Pytt sann!

Returen ned fra Fløyen ble litt mer spennende enn jeg setter pris på: alle akebrettene og rattkjelkene skraper bort snøen og steinene stikker gjennom hardtrampet snø - ganske vanskelig å stå på ski på. Og med folk som kommer mot en og noen som kommer i full fart bakfra, fant jeg ut etter en stund at det var bedre å gå til fots. Så med skiene under armen spaserte vi siste stykket hjem, og i Fjellveien ville det i alle fall ikke vært mulig å gå på ski...noen har funnet det for godt å salte og strø der?

Ja, ja...jeg kom helskinnet hjem fra vinterens første skitur, men neste gang tror jeg jeg tar banen begge veier!

fredag 25. desember 2009

Snø




Snø er vakkert der det ligger på bakken. Mye lysere og triveligere blir det også. Men når en prøver å gå på tur i snø som rekker opp over knærne, blir det ganske svett.
Her forleden dag hadde jeg tenkt med til skogs for å hente mose til diverse juledekorasjoner, men siden jeg ikke hadde noe å bære mose, kvister og lyng i, utsatte jeg det. Ingen god ide: dagen etter hadde det lagt seg mye snø over hele Bergen. Men etter flerfoldige turer opp og ned Fløyen vet jeg jo hvor mosen er - så opp i snø...og kostet vekk...og der fant jeg mosen, og lyngen og granbar og alt. I tillegg fikk jeg nydelig vintersol over fjellene på Laksevågsiden.

På vei ned Tippetue kunen jeg konstatere at mange har det gøy med snø - men noen ganger går det nok litt for hardt for seg. Resultatet kan bivånes her:
Neste gang jeg går på Fløyen tror jeg at jeg tar skiene på, men her sitter jeg 1.juledag og sliter med en forkjølelse som kom kastet på meg dagen før lillejulaften...blir nok ingen pokal på pulsklokken denne uken. Men jeg har fått en julegave som kommer til å utløse flere innlegg på denne siden: nå har jeg også blitt eier av hodelykt! Med tre innstillinger i tillegg til blinklys (når har man bruk for det?) kan jeg nå gå ut på tur både dag og natt - når jeg blir frisk igjen. Jeg antar det blir dårlig med bilder nattestid - men det kan jo åpne for helt andre turopplevelser? Følg med!

Tidvis får jeg tilbakemelding om folk som leser bloggen min og følger med meg på turer hit og dit - det er veldig hyggelig. Så inntil jeg legger ut på neste tur får jeg bare ønske mine lesere en fortsatt riktig god jul!

søndag 13. desember 2009

Pulsklokken -


er en tyrann!
Denne uken har vært litt slapp, har riktignok vært på noen turer og jeg trening i Vikinghallen, men det har liksom ikke vært den store gnisten denne uken. Og inntil i dag tenkte jeg at det fikk nå heller være...men så er det dette programmet på pulsklokken da. Innstilt på Maximise - dvs 6 timer i uken og pulssoner sånn og sånn og et visst antall kalorier som skal forbrennes - og premien: en liten pokal på skjermen når resultatene sjekkes etter ukens slutt.


Jada, jeg innrømmer det gjerne: jeg er lettlurt! Og jeg tror jeg har nevnt det før på denne kanalen? Men, denne uken lå jeg altså litt på etterskudd - og hadde tenkt å innfinne meg med at det ikke ble pokal denne uken. Men så samvittigheten eller hvem det nå er som tenker sånn "...hvis jeg bare går en tur sånn og sånn i dag..." og jammen la jeg i vei: opp Skredderdalen - nesten ikke glatt, og opp til demningen. I stedet for å gå over og opp til Brushytten gikk jeg til venstre og opp på Sandviksfjellet. Her er noen koselige stier, og få andre turgåere, noe som passet meg i dag. Ikke helt klar himmel, men opplett og ikke så mye vind. Vannet på demingene er frosset og alt ligger veldig i dvale. En liten sløyfe på toppen og ned igjen ved demningen ved Langevannet, men slett ikke ned Stoltzen - det er for bratt! Så jeg fortsatte langs vannet og kom ned igjen til Skredderdalen. Tja - dette førte til et solid utslag på pulsklokken - og siden jeg hadde en turavtale på ettermiddagen - kanskje jeg kommer i havn allikevel?

Luciafeiring


Turlaget har mange fine arrangementer. Luciafeiring på Fløyen er en av dem. Denne gangen trodde jeg at jeg hadde fått lånt noen barn til å bli med, men nei...de måtte tidlig hjem. Så avtalte jeg med en venninne, vi ble enig om at barn er vel ikke obligatorisk selv om det er barnas turlag som arrangerer? Men like før avmarsj, meldt hun av bud av gode grunner. Siste nødløsning: de jeg bor sammen men: men en etter en takket de nei til mitt glimrende tilbud om fakkeltog på Fløyen og lussekatter ved bålet ved Skomakerdiket. Kan det hende jeg har fått feil familie?

Ja, ja...siden jeg hadde bakt lussekatter og hatt kaffe på termosen gikk jeg da. Via Breistølen opp til barnehagen på Fløyen og videre til Fløybanestasjonen. Litt uorganisert oppmøte, så jeg tok meg en runde i det som var merket Nissløypen. Om sommeren hetter det trollskogen, og jeg må innrømme hadde jeg vært tre år gammel hadde jeg vært mektig skeptisk til de " nissene" jeg traff på innover i skogen.
Litt bedre da med en ekte nissemor, og nissefar og mange nissebarn som holdt til i skogen og brant bål ved en av de mange buene som er satt opp rundt i byfjellene! Disse gjorde seg akkurat klar til avmarsj, så jeg returnerte til Flybanestasjonen. Og ære den som har laget turløype med oppgaver...det varn mange barn og voksne som fulgte lyktene og postene
innover i skogen. Det så ganske artig ut! Nå var oppmøtet til turlaget begynt å flokke seg, med tente fakler var de et syn der de toget innover veien. Litt mørkere hadde gjort seg, men vakkert var det likevel med lysskjæret fra fakler innover i skogen.

Mange blide barn og foreldre, enkelte besteforeldre og kanskje en og annen som hadde bare blitt med? Litt på sidelinjen følte jeg meg der jeg sto alene for meg selv, så jeg la i vei på en egen tur. Etter en runde i skogen, kom jeg tilbake til nissefar og nissemor sitt bål. Det var ennå litt glør i bålet. Kunne jeg få fyr på det igjen? Jeg samlet det jeg fant av småkvist, knakk i småbiter og la på glørne. Blåse, puste , blåse...jo det glimter til i glørne,,,blåse, blåse...litt mer...og der slikker en liten flamme opp, og blir borte. Men urmennnesket i meg nekter å gi opp, og litt etter litt får jeg fyr. Og jeg henter mer ved, våte kvister som freser og lager rare lyder der de ligger på bålet. Men det brenner! Jeg skjenker en kopp kaffe og spiser en lussekatt og ser inn i flammene - jammen er det kjekt med bål! Jeg holder liv i flammene en stund, men begynner etterhvert å lure på om jeg kommer til å finne veien igjen - av erfaring vet jeg at det kan bli ganske beksvart på veien ned gjennom Tippetue. Dessuten er det Lucianatten - eller natten for mørkekreftene i gammel folketro....Åsgårdsreien var også på ferde denne natten - så tenn alle lys! Litt motvillig lar jeg flammene brenne ut, og tutler nedover. Ganske riktig - fra barnehagen og nedover er det så vidt jeg ser veien, men dreier likevel av med Breistølen. Der går det overraskende bra nedover stien og så er jeg tilbake i urbane strøk. Med bållukt i klærne....deilig!

mandag 7. desember 2009

Turlaget


Turlaget i Bergen har et veldig flott tiltak som de kaller Byfjellstrimmen. Helt gratis kan du bli med en turleder og flere andre turglade vandrere på tur til forskjellige fjell i Bergensområdet. Veldig kjekt å være med på når en skal utforske nye områder - å vite akkurat hvor stien starter, eller hvor en kommer ned, er ikke alltid like lett. Turleder Rita er nesten et helt tulag i seg selv, med opp til 50 turer i året, en imponerende innsats for turgleden!

Og denne søndagen hadde jeg virkelig tenkt å henge meg på turen, ikke fordi det var ukjent område, men fordi det også er mange hyggelige mennesker med på turene. Opp fra Eidsvågsiden, opp til Kvitebjørnen, Rundemanen og ned. Forrige tur måtte jeg avstå fra pga dugnadsarbeid i FAU på Rothaugen, og syntes jeg fortjente en tur før julestria setter inn for fullt. MEN så oppdaget jeg at turen begynte en time tidligere enn jeg hadde beregnet, og min mann spurte så vakkert om han kunne ta bilen....litt hektisk tankevirksomhet: Jo, jeg kunne jo ta turen opp via Stoltzen , og håpe på å treffe på turlaget på Kvitebjørnen. Og traff jeg de ikke, fikk jeg i alle fall en fin tur!


Som tenkt så gjort. Lav vintersol, litt overskyet, men ikke så kaldt, ganske mange folk i Stoltzen. Med fjellstøvler blir det uansett ikke noen rekordtid, og siden jeg skulle gå et godt stykke videre etterpå tok jeg det ganske med ro. På toppen lette noen amerikanere etter boken til å skrive seg inn i, heller høylydte....Men etter en kort drikkepause fortsatte jeg, selv med rolig tempo blir en svett av oppstigningen! Ved Langevatnet flirte jeg litt av oppslaget om at det nå er lov å bade her...men ikke før hadde rundet svingen, før jeg traff en bekjent som hadde gjort nettopp det! Huh...en hver sin lyst, men å bade i desember synes jeg ikke frister mye!

Ved Ankerhytten blir jeg hver gang like imponert - det er rimelig langt for en jernbit å bli kastet helt inn her på fjellet - det er da en skjønner litt om kraften som var i lufttrykket ved eksplosjonen på Vågen i 1942. Stien går bratt opp bak hytten, og så er en med ett i nesten høyfjellterreng. Lyngheier og god utsikt, og ganske kraft i i vinden!

Jeg kommer frem til Kvitebjørnen og flirer litt for meg selv...første gang jeg sto her var jeg på vei til Rundemanen. Nysnø skjulte stiene og litt tåke gjorde sikten dårlig, så da jeg sto på toppen av det jeg trodde skulle være Rundemanen, skjønte jeg ingenting da jeg så de kjente bygningene på neste topp. Jeg lurte alvorlig på om det hadde dukket opp et nytt byfjell, men skjønte i ettertid at det bare var mine geografikunnskaper som var litt mangelfulle. For de som har like dårlig lokalkunnskap - Kvitebjørnen ligger noen hundre meter nord for Rundemanen, men er litt lavere.

Nå tenkte jeg at jeg kunne se etter Turlagsgruppen, og jo ganske riktig: på vei opp til Rundemanen kunne jeg se en lang rekke personer i følge. Kunne det være de? Jeg fortsatte turen ned i kløften mellom fjellene, her ligger speiderne sin hytte Kåken, godt i ly mot vinden. Opp neste motbakke og opp på Rundemanen: og her blåste det skikkelig! Jeg ble stoppet av en turgåer som lurte på føreforholdene nedover, jeg kunne melde om frosne myrer og litt glatt hvis du gikk midt i stien, ellers fint. Men vinden var kald, så jeg fant meg en vegg i le der jeg kunne nyte utsikten og medbragt kaffe. Gruppen turgåere jeg hadde sett var ikke her i alle fall...men utsikten her oppe var upåklagelig: jeg kunne se langt ut i Øygarden, utenfor rekken av øyer så jeg det kvite havskummet på bølgene som slo mot land og undervannsskjær. I nord kunne jeg se innover Matrefjellene, snødekte topper under forgylte skyer. Etter kaffen gikk jeg raskt nedover skiveien, og ved Brushytten var det masse folk. Og midt inni klyngen så jeg Turlagslederen vår - men jeg syntes at nå var det litt i seneste laget å hekte seg på...så jeg svingte ned lysløypen, ned til demningen og nedover Skredderdalen.

Deilig tur! og den var unnagjort på under tre timer.....om enn alene.

tirsdag 1. desember 2009

Advent

Jammen santen har vi begynt på adventstiden, og siden vi ligger godt an med gruppeoppgaven, tok jeg meg en tur ut. Men synes liksom ikke helt at jeg bare kan dra ut på tur. Plantasjen var en god unnskyldning - vi trenger litt juledekorasjoner. Men fra Plantasjen til Veten er det jo ikke så langt...kan ikke underslå det fakturm at jeg reiste ut turkledd, med fljellstøvlene bak i bilen. Så spontant, tja, nei... Men nydelig solskinn, kaldt, litt vind - ja!


På vei oppover den gamle Trondhjemske postveien fra Melling, la jeg merke til hvor lavt solen går. Selv om solen etter klokken burde være på sitt høyeste, var det så vidt den hadde klart på kravle seg opp på himmelen, og der måtte den krangle litt om plassen med noen skyer som hadde slått seg til. Vel oppe på flaten tok jeg av fra grusveien innover frosne myrer, med akkurat nok svikt i underlaget til at det var behagelig å gå på.


Stien oppover Veten er ganske bratt, og all nedbøren vi hadde i forrige uke har tydeligvis fulgt stien nedover - minste motstands vei. Som igjen førte til at stien bar preg av å vare en frosset elv, dekket med puddersnø, sånn at det var helt umulig å se om det var glatt eller ikke. Men her og der hadde iskrystaller laget kunstverk, og strå med ispels er ganske fint å se på!


Einerbusker gir godt gripetak - og litt på siden av stien var det gress som ikke var fullt så glatt. Mannen som jeg traff, bedyret at det skulle nok gå bra, men jeg rådet han i alle fall til å gå forsiktig nedover. Hunden ble glad over å slippe båndet, og tilbød meg en pinne! Og løp henrykt etter den når den ble kastet nedover. God tur!
Jeg var kommet nesten helt til topps før føttene sklei vekk under meg, og jeg deiset i baken. Håndleddet klaget litt over sammenstøtet, og jeg så for meg juleforberedelser med gips. Men heldigvis - mine knokler tåler tydeligvis en del.

Oppe på Veten 487 meter over havet er det kjempeflott utsikt. 360 graders utsikt mot Nordhordaland, Vossafjellene, Øygarden og selvfølgelig Åsane. Det blåste friskt, så etter å ha besiktiget utsikten, vendte jeg nesen mot sør og nedover. Solen kjempet stadig om plassen, men skyene gav mer og mer etter. Like etter jeg forlot toppen brøt solen gjennom og med solskinn i blikket kunne jeg begynne på nedturen. Siden jeg hadde byttet ut vannflasken med termos med varm drikke, var jeg fast bestemt på å finne en solhelling med utsikt, men helst i ly. Nedover fjellsiden igjen, og jeg fant en koselig plass med utsikt og sol! Moccakaffe og banan smakte utmerket!
Jeg valgte en litt slakere og mindre glatt rute nedover. Det siste stykket gikk gjennom nydelig vestlandsk kulturlandskap, det finnes vel knapt noe vakrere? Gjennom lyng, over noen utmarker, gjennom noen gjerder og ned på postveien igjen. Skiftet skotøy og satte meg i bilen litt under to timer etter jeg hadde begynt på turen. Deilig!