mandag 30. november 2009

Lørdagstur

har ikke helt samme klangen som "søndagstur". Men når solen skinner og man trenger litt frisk luft, må vel det være en grei betegnelse?



Etter å ha gått en del turer i mer urbane strøk, la jeg i vei opp Skredderdalen igjen. Denne gangen tok jeg av skogstien inn til høyre like etter broen. Det gikk ikke veldig fort opp den bratte skråningen, men det var heller ikke veldig vått, så jeg skal ikke klage. Vel oppe, der det begynner å flate ut fikk jeg øye på noe: to kraftige staurer, oransjemalt på toppen. Hm...en portal? orienteringsløype? en ny sti???



Nysgjerrig som jeg er, var det jo bare en måte å finne ut det på: jeg gikk mellom de to staurene, og fikk straks øye på en ny. Jo - jammen meg noen har begynt å lage en merket sti her....et øyeblikk så jeg for meg horder av bergensere på tur på "min sti", ikke noe jeg frydet meg over akkurat....
Men foreløpig ser det ikkke ut il å være noen fare for det - men noen har tatt seg bryet med å merke en sti innover i skogen, og bort til Fløyvarden. Et par steder har de også lagt ut "tømmerbroer" og felt trær så man lettere kommer frem.

Vel fremme ved Fløyvarden tok jeg stien nordover, det var et mindre heldig valg på en dag som denne. Selv om det var rimelig godt vær, har det vært mye regn i det siste. Stien nedover her var både våt og sleip. Heldigvis har noen satt opp tau til å holde fast i, og de fikk jeg god bruk for! Veldig koselig når en kommer ned i granskogen, mosekledd bunn med barnåler er et herlig underlag å gå på. Gjennom skogen på nesten bortgjemte sitier, ut på grusveien, ned Tippetue og over Breistølen hjem. Og så: etter en varm dusj, klar for enda en 50-års dags feiring. Gratulerer!

søndag 22. november 2009

Monsterregn

...et nytt ord på meterologifronten? I alle fall: denne uken meldte de monterregn på torsdag og fredag, jeg så for meg at jeg skulle ut på tur i øsende regnvær, godt innpakket og fullt rustet mot himmelkreftene. Jeg gikk riktignok ut på tur, men i et regnvær som ikke var verre enn normalt. Litt skuffet måtte jeg konstatere at mesteparten av monsterregnet hadde kommet mens vi sov - men, jeg fikk likevel se litt til det!

Opp Skredderdalen ble jeg hilst velkommen av en brusende elv - den hørtes lang vei! Og jeg ble stående og se på de frådende massene en stund og funderte på hvordan vann som er blankt, plustelig kan se ut som vispet krem? Dere kan selv høre lyden - og legger dere hodet litt på skakke kan dere se elvebruset også. Som dere sikkert skjønner; filmfunksjonen er lite brukt på mobilen min! Jeg får skjerpe meg!

Oppe ved demningen var det tydelige tegn på at nedbøren hadde vært større enn vanlig: demningen var fylt til randen, det var nesten litt skummelt å gå over; Tenk om hele den 150 år gamle muren gir etter? Men jeg kunne spart meg katastrofetankene, demningen ligger der ennå...

Til tross for vått terreng, la jeg i vei innover skogsstiene, opp i lysløypen. På et sted måtte jeg finne meg en omvei via en steinur for å unngå å måtte legge ut på svømmetur. Men jeg kunne i alle fall konstatere at fjellstøvlene mine holder vannet ute!
Ved brushytten lå alt insvøpt i en tåkesky- toppen av Blåmanen og skiveien til Rundamanen var helt gjemt bak et grått slør. Det var ikke mange turgåere denne dagen - men en og annen traff jeg jo på.

På veien nedover holdt jeg meg stort sett til veien - men oppdaget at min trofaste turvenn, pulsklokken, hadde gått aldeles av hengslene: her registrerte den meg med en puls på over 200. Hadde dette vært tilfelle hadde jeg neppe overlevd turen! Målingenen for denne dagen er med andre ord bare tull - det eneste som stemmer er tiden: 1 time og 44 minutter. Vel hjemme fant jeg ut at det var batteriet sin skyld; med nytt batteri ble pulsen normal!

tirsdag 17. november 2009

Søndagstur



Søndagstur...det må vel være et av de norskeste ordene som finnes. På linje med matpakke og brunost? I alle fall, etter at vi hadde løftet pakket og båret, opp og ned trapper, inn og ut av bil, og tømt hele to-romsleiligheten for alt innbo, ble det tid for tur. Selv om jeg hadde sett noen solglimt i løpet av dagen, tok jeg ingen sjanser og kledde på meg regnjakken. Opp i Fjellveien, videre opp Skredderdalen og opp til demningen. Denne dagen fulgte jeg for det meste grusvei. Joggesko og vått terreng er ikke så morsomt. Brushytten var full av folk for det var bra med vind her oppe, men jeg sto over besøk der. Nedover veien, parademarsj mellom grantrær. Omsider kom lysningen og der fikk jeg et vakkert syn: over Damsgårdsfjellet og Løvstakken var det en nydelig oransje himmel. Ikke solnedgang riktig ennå, men sol gjennom skyene.

Herfra setter jeg opp farten litt - derfor joggesko! Jogger nedover mot Fløyen, men oppdager plutselig et skilt som avleder meg: Revurtjørn. Der har jeg aldri vært! Inn stien og først passerer jeg en bjørn utskåret av en trestamme, og en overbygd hytte. Dette var altså Bjørnebu. Videre inn på stien åpenbarer det seg et tjern, nå omkranset av gule strå. Videre slynger stien seg ut på en skrent, med utsikt over byen. Hm...så vet jeg om enda en ny sti som fraviker grusveien.
Inn på stien der lysløypen krysser bergens kanskje mest ukjente vei; Halfdan Griegs vei. Visste du at den lå på Fløyen? Forbi Fløyvarden, ned den bratte trappen, småløper over trerøter på mosebunn gjennom skogen ned mot Tippetue. Ved Breistølen svinger jeg av og sniker meg mellom husene. Vel ute på veien er det tid for litt lett jogg igjen.
Hjemme - tur på vel 1 time og 20 minutter. Passe etter flyttesjau for far....

tirsdag 10. november 2009

Midtfjellet

Sannsynligvis er det ikke så godt kjent under dette navnet, men Midtfjellet er området der Brushytten ligger. Og helt i enden av Midtfjellet, mot sør kan en stå og ser ut over Bergensdalen, med Ulriken midt i mot, og Starefossen nedenfor bratte heng.

Her gikk turen i dag. Jeg hadde pekt meg ut fjelltoppen tidligere i høst, men fant ikke riktig sti for å komme frem. Etter en dag som vikar i 1.klasse følte jeg et sterkt behov for frisk luft og få litt bevegelse, og solen lokket så blidig...Siden jeg var relativt tidlig hjemme var det bare å droppe middagen og komme seg ut. Opp på til Fjellveien, bort til Hesten trenger hvile, opp ved Sagen til Skansemyren. På Skansemyrbanen var det mange i aktivitet, men jeg stakk av fra veien via en skogssti. Den passer nok en merkverdighet i Bergens turområde - en gammel hoppbakke med unnarenn ligger parallelt med Skansemysbanen. Her fant jeg oså plakett til minne om hopprenn arrangert 23.juni?!!



Velvel, ved stien ned mot Starefossen tak jeg av fra veien, men skrådde raskt inn på skogsstier som strakte seg oppover mot toppen. Litt overgrodd, og bortimot folketomt gikk jeg over halvfrosne myrer med rimfrost og rosa solstråler fra solnedgangen. Nyyyydelig! Stien slynger seg oppover og ender i en mast, der jeg har det flotte utsyn jeg beskrev i begynnelsen. Like bak toppen ligger Fjellhytten - velstelt og tydeligvis i bruk. Herfra var det lett å finne stien som løper ut i den ordinære grusveien som går fra Fløybanen til Brushytten.

På vei nedover fikk jeg med meg de siste solstrålene, men i skogen var det allerede blitt ganske mørkt selv om klokken ikke hadde passert 5 ennå. Rimelig mange folk ute, mange på vei oppover fjellet mens jeg skulle hjem!

fredag 6. november 2009

Hjem


Etter å ha vært på Hunstad for å diskutere vikaropplegg for neste uke, spaserte jeg hjem. Det strålende solskinnet som var tidligere på dagen, hadde kamuflert seg bak et skydekke, jaja.

For de som ikke vet det: jeg er glad i gadgets, eller på godt norsk dippedutter. For vel et år siden fikk jeg en sak som jeg er blitt litt glad i. Og til de som sier at gymfaget umulig kan nyttigjøre seg digitale dingser: dere tar feil! Nå må jeg si at turene mine eller anne trening jeg driver ikker er på grunn av PULSKLOKKEN min, men det er en veldig kjekk sak som gir sterk motivasjon. Pulsmåleren måler selvfølgelig som navnet sier, pulsen. Klokkener min, og den er innstilt på min alder, min vekt og hvor fort mitt hjerte kan slå ved max belastning. Og for en som liker sånt får jeg da ut statistikker ovver de siste 12 ukene - hvor mye tid jeg har brukt, eller hvor mange kalorier jeg har brukt. Og sånt liker jeg. MEN jeg har oppdaget en ny side ved meg selv: Jeg er lett å lure! En liten belønning eller gulrot i front, så følger jeg etter! Og her har pulsklokken enda en funksjon: Jeg kan opprette programmer. For vedlikehold, forbedring eller maximering. Gjett hvor jeg ligger nå da? Og gulroten? Hvis man klarer å oppfylle målsettingene i programmet - får man bildet av en liten pokal på klokken! Tenk det! Så - jeg blir lurt. Uke etter uke....kjenner jeg blir litt panisk hvis jeg ligger på etterskudd i forhold til målsettingen....
Nå er ikke pulsklokken og jeg alltid helt enig...men det får jeg komme tilbake til en annen gang....

Turen hjem fra Hunstad gikk i dag over kirkegården, forbi Døveforeningen - vakker byggning med mange gode minner derfra - opp Kalvfarveien. Måtte fnise litt da jeg gikk der i dag - med sko! Gjennom Brattlien, med fin utsikt over byn, Skansen og tilslutt over Graven nedenfor Kronenengen. 42 minutter og en maxpuls på 149.

torsdag 5. november 2009

Den fineste?

En bekjent av meg stilte en gang spørsmålet om hvilken tur jeg syntes var den fineste. Jeg tror ikke hun fikk noe svar, for det var så vanskelig å velge. Og dessuten så mange stede jeg ikke har vært, men som jeg tror er fine...Men turen jeg gikk i dag er absolutt en av mine favoritter, og jeg er så heldig at jeg bare kan gå ut døren for å komme dit!


Altså...i strålende solskinn lot jeg studier være studier og la i vei oppover Skredderdalen. Bare det at det var så fint vær var jo god nok grunn til å gå ut, og det syntes vist flere enn meg! Ved demningen mellom Sandviksfjellet og Fløyen, går det en sti langs vannet og opp fjellsiden på andre siden. Når en står ved demningen og ser over på motsatt side, er det neste ikke til å tro at det går an å komme rundt og opp, men det gjør det! Langs vannet er det skog og inni skogen er det små bekker og mosekledd bakke og ganske koselig på en dag som denne. Vel ute av skogen på andre siden av vannet går stien gjennom en steinur. Det ser ut til at det en gang i tiden har vært en slags vei her, men den er i alle fall forsvunnet under store steiner som har forlatt sitt tidligere leie. Og det er litt skummelt: å se opp den bratte siden og vite at steinene har kommet derfra. Men mosen taler sitt tydelige språk: det er lenge siden. Likevel var det sånn at jeg kvapp, da jeg hørte lyder fra bergsiden: hva nå? Men det var barer istapper som smeltet i solskinnet og ikke klarte å klamre seg til bratthengene. Tappene spratt nedover - og laget en merkelig lyd!

Så var spenningen over - og neste utfordring var motbakkene opp mot Rundemanen/Blåmanen. Før vi kommer til veien som slynger seg opp fra Brushytten, passerer vi et lite fjellplatå som har fantastisk utsikt. Her er det rester etter noen gamle grunnmurer, så kanskje det en gang i tiden har vært et fjøs eller en støl her? Så kommer jeg opp til veien, men går ikke mange metrene før jeg krysser over til andre siden. I et glimt ser jeg hele veien ut til Austevoll, badet i sollys - vakkert! I stedet for å gå over Blåmanen langs de gamle skytterstilligenen fra krigen, passerer jeg på nedsiden. Her får en følelse av høyfjell; lyng og gresstuster, stein og små vann. I dag var det såpass frosset i bakken at jeg kunne gå ganske tørrskodd over myrområder.
På Blåmanen blåste det, men utsikten herfra tror jeg må være den jeg liker aller best! Eller kanskje det bar er dragnignen mot de stupbratte sidene ned mot Brushytten som tiltaler? I allefall er det bratt ned, og flott utsyn, sant?


Fra Blåmanen og ned er det flere morsomme stier, den gamle skiveien som er bygget som nødsarbeid på 30-tallet er ikke verdens beste å gå på, og når en kommer lenger ned til den vanlige grusveien, er det litt kjedelig. Å komme se ghjem fra Brushytten ser jeg nesten på som ren transport-etappe. Det er et par steder med flott utsyn, men for det meste er veien ganske kjedelig. Så når jeg komemr til Fløyvarden prøvde jeg en sti, og rotet meg bort i noen bratte bergsider. Men det var en sti der, så jeg kom ned, men var ganske glad for at det ikke var vått og glatt! Til og med her - langt inne i skogen traff jeg folk: to stykker, på ulike steder som tok bilder av furutrær og mosevekst. Tja...finner på rare ting jeg også, av og til!

Ned Breistølen, gjennom Fjellveien og hjem på ca 2,5 time. Skulle gjerne gått lenger jeg!

søndag 1. november 2009

Kvamsskogen søndag

Søndag morgen var det noen som ville hjem, og noen som ville på tur. Vi bestemte oss for å vaske og pakke oss ut, og med så mange erfarne husmødre, gikk det i en fei! En god del mat til overs - fordelt i fordragelighet, og så.... ut! Farvel til de som ville hjem og vi andre kjørte noen hundre meter bortover veien og svingte av til Furedalen.

Fra Furedalen alpinsenter gikk vi opp det nakne skitrekket.
Litt bratt, men fint å gå der. På toppen kom vi til noen fine vann. Men stien ble smalere og smalere og gikk egentlig i feil retning. Så vi bestemte oss for å legge i vei opp en skrent - og når vi holdt oss fast med hender og føtter kom vi jo opp. Heldigvis. Hadde vært litt flaut å bli reddet fra en skrent i fjellsiden. På Kvamsskogen. Uten snø eller storm.....jaja, vi kom oss jo opp!
Fra toppen ved Heiavannet hadde vi flott utsyn og fine farger, og mens vi sto der spratt en vinterkledd hare forbi!


Vi fulgte stien innover mot Mødalen, populært kalt "negerlandsbyen", men gikk ikke helt fram. Ved broen tok vi en liten pause med Kvikklunsj og mandariner før vi gikk veien nedover.


På veien passerte vi en reodor-felgen oppfinnelse;
IKEAglass festet til et sykkelhjul ble en vannmølle, som ble drevet av bekken og ga strøm til en lite binkende lys festet på bjørken.
Sikkert morsomt å lage!



Ved parkeringsplassen var det takk for nå - og dette må vi gjøre igjen. Så vi får se til våren - eller kanksje det blir en skihelg alt i vinter??? Solhovden er i alle fall et hyggelig sted og mange fine turveier både sommer og vinter.

Kvamsskogen - fredag/lørdag

Jeg savner mine hyggelige kollegaer - og da er det ekstra hyggelig når de vil være med på tur. Og denne gangen var det ikke bare en, men flere! Solhovden på Kvamsskogen var målet for felles tur - et sted vi har leid før og gjerne kommer tilbake til!

Vi startet riktignok opp litt forsiktig; fredag kveld var vi bare fire som overnattet på Solhovden. Men trivelig med god mat, vin, Granateple-likør og kortspill!

Men lørdag morgen var noen tidlig oppe, og allerede klokken 11 var vi klar for tur. Siden vi ikker er særlig lommekjent, ble det en litt famlende start; gjennom et hyttefelt med hytter i alle størrelser: fra Askeladden sin kongsgård til dugnadshytter fra femtitallet. Men jeg må si at "spikerteltene" facinerer meg, campingvogner som åpenbart ikke skal fraktes noe sted lenger!


Like bak hyttefeltet kom vi inn på en sti, men siden den bare gikk bortover, forsøkte vi oss på egenhånd oppover. Og etterhvert kom vi over tregrensen, og vi fant faktisk en sti etter en stund. Etter vel en time kom vi til masten på toppen av fjellet som i følge kartet heter Bårfjell. Selv om jeg kunne se toppen Botnanuten, og aller helst ville opp dit, fulgte jeg flertallsavgjørelsen; vi hadde gått langt nok!
Men ved masten på Bårfjell var det surt og kraftig vind, så etter å ha beundret utsikten snudde vi nesen nedover og tok en matpause i ly. Legg merke til at vi drikker kaffen standsmessig: av skikkelige kopper! Og siden vi nå var på stien, var det lett å finne veien hjem.

Vel fremme ved hytten kom det enda flere: i anledning Halloween ble noen vettskremt av den ene gjesten som plutselig stakk hodet opp over vinduskarmen!


De tre nye fant seg sengeplasser - det var nok å ta av! Og etter en rask oppvarming med latter, kortspill, kaffe og likør, satte sjefskokken oss i gang med TAPAS-laging. Skinke med melon, krydrete kjøttboller, scampi, dadler med bacon, hvitløkbrød og mere til! Og sosialt er det også: alle hjelp til og mange søkte gode råd ved komfyren. Og det ble deilig mat, hver smule gikk med i sultne turmager!
Etterpå ble det mere kortspill, og en god del prat og mye latter!